Veien videre
«Nok en gang er det behov for å slå fast at det er gjerningsmannen, og ingen annen, som har skylden for tap av 77 umistelige menneskeliv, for fysiske og psykiske skader og for store materielle ødeleggelser.»
kirsti.knudsen@fagforbundet.no
Slik innledes kapitlet i 22. juli-rapporten med kommisjonens avsluttende observasjoner og anbefalinger. Det slås fast at mye fungerte godt den fatale julidagen, men at det også var svikt på flere viktige områder. Mens innsatsen fra helse- og redningspersonell blir omtalt som imponerende og i verdensklasse, får myndigheter og politiledelse skarp kritikk. Rapporten konkluderer blant annet med at angrepet på regjeringskvartalet kunne ha vært forhindret dersom sikringstiltakene som ble vedtatt flere år tidligere hadde vært gjennomført. Og at en raskere politiaksjon kunne ha reddet flere ungdommer på Utøya. Kritikken er i all hovedsak rettet mot manglende ledelse, ansvar og organisering. Enkeltpersoners handlinger påvirkes av i hvilken grad ledelsen har lagt til rette for at oppgavene kan løses på en god måte. I jakten på syndebukker er det lett å glemme at mangelfulle systemer kan bidra til at enkeltpersoner kan gjøre skjebnesvangre feil. Mange har i dagene etter at rapporten ble framlagt tatt til orde for at statsministeren bør gå. Det er all grunn til å ta den bitende kritikken fra kommisjonen alvorlig, men det er enda viktigere å finne ut hvordan vi kan hindre nye terroraksjoner. Det viktigste i rapporten er 31 forslag til konkrete tiltak for bedre sikkerhet og beredskap. Samarbeid mellom etatene, bedre IKT-strategi over hele fjøla og en robust politihelikoptertjeneste, er blant forslagene. Jeg har alltid vært stolt av og glad for at Norge har vært et trygt og åpent samfunn, der det har vært mulig å treffe statsministeren på gata og rusle snarveien gjennom regjeringsbygningen. Det er ikke sikkert alt dette blir like lett i framtida, men det er gledelig at 22. juli-kommisjonen ikke konkluderer med at vi må skape et lukket samfunn med døgnovervåkede innbyggere for å være trygge. De mener derimot at vi har en god balanse mellom åpenhet og sikkerhet – i alle fall på papiret, i stortingsmeldinger og sentrale lovverk. Nå gjelder det å få ting til å fungere like godt i praksis.