Karin E. Svendsen

karin.svendsen@fagbladet.no

Et par ganger i måneden arbeider Turid Langlien frivillig som frokostvert på Solina (somatisk lindrende enhet) på Vefsn sykehjem i Nordland. Det har hun gjort i snart ni år.

– Jeg ble pensjonist og var fremdeles frisk som en fisk, er hennes forklaring på engasjementet. I tillegg kommer at foreldrene er borte og barna er blitt voksne og har flyttet langt bort fra Mosjøen. Dessuten syns hun det er godt å kunne gjøre nytte for seg.

– Og så ligger det vel i blodet, sier den tidligere operasjonssykepleieren.

Vil gjerne gjøre mer

Akkurat der kjenner Grete Maria Sæther seg igjen. Hun er hjelpepleier i vernepleie og har arbeidet både på sykehjem og i bolig for mennesker med funksjonshemning. Foreløpig har hun bare noen måneder som frivillig i Termik Vefsn bak seg. Hun stiller som frokostvert to eller tre ganger i uka i tillegg til at hun ledsager alvorlig syke til undersøkelser og behandling, både i nærområdet og til Tromsø og Oslo.

Den tidligere hjelpepleieren har lett for å engasjere seg, og har blikk for beboernes velvære. Utfordringen for Grete Maria er at hun får så lyst å gjøre mer enn bare å være til stede og servere frokost.

– Som tidligere hjelpepleier på sykehjem er det rart at jeg for eksempel ikke skal følge på do eller snu en pasient, sier den engasjerte pensjonisten, som må venne seg til å begrense seg til oppgaver som ikke er pleiefaglige.

Tid er en stor gave

Tanja Drevland, avdelingsleder ved Solina, vet godt at mange frivillige gjerne vil gjøre mer når de er på avdelingen.

– Derfor må vi være tydelige på at tilstedeværelsen er det vesentlige. De frivillige trenger ikke å gjøre noe praktisk for å bidra, sier hun.

Sykehjemslederen understreker at de frivillige må kjenne seg trygge på at det er en stor gave at de vil bruke tida si på avdelingen.

– Det er så viktig at de setter seg ned og holder ei hånd, snakker litt med en av pasientene, tar en kopp kaffe sammen med dem og kanskje leser litt for dem. Det er stas med besøk, og pasientene snakker litt annerledes med de frivillige enn de gjør med oss som er ansatt, har hun observert.

Frivillige i terminal omsorg

Termik Vefsn skiller seg fra de fleste organisasjonene som driver frivillig arbeid ved at utgangspunktet for virksomheten deres var frivillig innsats for terminale pasienter.

– Alvorlig sykdom er tung å bære for både den som er syk, og for pårørende, sier Lill Karin Aanes.

Aanes forklarer at hovedoppgavene til de frivillige som arbeider med terminale pasienter, er å være sammen med dem som ikke har nære pårørende den siste tida, og å avlaste pårørende. De frivillige arbeider både i hjemmet til den syke og på institusjon. De som er syke og bor hjemme, får også følge av frivillige hvis de skal delta på dagtilbudet for alvorlig syke på Oasen (se faktaboks).

– Vi lager et opplegg for hver enkelt pasient, forteller Lill Karin. Tilbudet endrer seg i takt med sykdomsbildet, og det er vanlig at den frivillige som begynte å besøke en pasient hjemme, fortsetter å besøke ham eller henne etter en eventuell flytting til sykehjemmet.

Forutsetninger for suksess

Lill Karin Aanes mener en forutsetning for å lykkes med frivilligarbeidet er at kommunen har en koordinator innenfor helse og omsorg. I tillegg trengs en lønnet leder for de frivillige. I Vefsn er det Termik-lederen som organiserer all aktivitet og hver måned skriver turnuslister for alle gruppene som driver frivillig arbeid for Termik. Hun samarbeider med en koordinator på alle avdelinger som Termik samarbeider med. De frivillige vet derfor alltid hvem de skal forholde seg til.

– Og innsatsen fra hver enkelt er basert på reell frivillighet, understreker Aanes. Hvis noen ønsker fri en periode, er det helt greit. Det er også legitimt ikke å bidra med så mange timer.

En annen grunn til at de har lykkes i Vefsn, er ifølge Termik-lederen at Tanja Drevland som avdelingsleder ved Solina er med på alle aktiviteter i Termik.

– De frivillige kjenner henne og vet at innsatsen deres blir verdsatt.

Drevland på sin side framhever at ansatte og frivillige har felles arena.

– Vi har felles kurs, studieturer og er sammen om ulike arrangementer året rundt, sier hun.

De to understreker også at frivillighetsarbeidet bør være forankret i kommunens og sykehjemmets ledelse.

– Dessuten har vi lært ikke å gape over for mye, sier Drevland. Før sykehjemmet tok imot frivillige, holdt frivillighetslederen kurs for de ansatte.

– De ansatte er positive til de frivillige. Men godt samarbeid krever at vi holder tema varmt og at vi stadig holder nye kurs.

Ingen dør alene

Tanja Drevland kan ikke få fullrost innsatsen fra Termik.

– Her er mange blide fjes og mer liv og røre på avdelingen, sier hun.

Like viktig er det at de frivillige bidrar til at ingen pasienter dør alene.

– Vi leier inn ekstrapersonell hvis pasienten trenger helsefaglig oppfølging. Men i spesielle tilfeller sitter frivillige i pårørendes sted, forteller hun.

Avdelingen med 15 rom opplever mange dødsfall i løpet av et år. I fjor døde 38 pasienter på Solina.

– Vi tilbyr etterlattesamtaler og informerer om minnestunden som Termik hvert år arrangerer rundt Allehelgensdag. Her møtes ansatte og pårørende til tente lys, minner og ettertanke.

Avdelingslederen forteller at ikke bare pårørende og pasienter blir glad i de frivillige.

– Vi som arbeider her, kan også gå hjem med god samvittighet fordi pasientene har hatt besøk og selskap.