Titti Brun, Fagbladet

titti.brun@fagforbundet.no

Gunnhild Valbjør Løchen (86) i Vågå bor i et høyteknologisk hus. En stor touchskjerm med bilder og lyd hjelper til å holde styr på dagens aktiviteter, avtaler og medisiner. En automatisk stemme minner om at hun har glemt å lukke kjøleskapet, eller slå av komfyren. Gunnhild er testkanin for velferdsteknologiske muligheter.

Foreløpig er det ikke fritt fram for at det offentlige installerer teknologien. Det må lovendringer til. Prosessen er i gang, men går med manuell hastighet. Norge utreder seg sakte inn i den digitale framtida.

I Danmark er loven endret og teknologien tatt i bruk både i private hjem og på nye høyteknologiske institusjoner.

– Jeg vil bo hjemme

Gunnhild er født på gården Valbjør, som ble bygget på 1850-tallet. Ingen skulle tro at det tradisjonsrike huset er fullt av tekniske løsninger som gir mulighet til å fortelle Gunnhild alt fra når posten legges i kassa, til å slå på tv-en når Dagsrevyen begynner. Det er installert en fallsensor, som varsler dersom hun faller. Lyset slår seg automatisk på i soverommet og gangen når hun setter føttene på gulvet. Det er god hjelp dersom hun må på toalett om natta.

Teknologien skremmer ikke Gunnhild.

– Jeg vil gjerne bo hjemme så lenge jeg kan, sier hun. Også sønnen og svigerdatteren som bor på nabogården, føler seg tryggere med de tekniske hjelpemidlene.

Eldrebølgen på bygda

NOUen Innovasjon i omsorg påpeker at det ikke blir flere eldre over 80 år de nærmeste ti årene i Norge. I motsetning til resten av Europa, slår ikke eldrebølgen innover oss før år 2025.

Andre mener at selv om bølgen ikke har nådd byene, så merkes den allerede i Bygde-Norge.

Kombinasjonen av økt levetid og fraflytting gir dramatiske utslag. Det blir for få hjelpende pårørende igjen. Når de unge flytter til byene, svekker det rekrutteringen til pleie- og omsorgsyrkene. I tillegg sliter helsetjenesten med at det er lange avstander mellom de hjelpetrengende gamle.

Denne utfordringen ville Vågå kommune i Gudbrandsdalen ligge i forkant av.

80.000 eller 800.000 kroner?

Da Abelia, som er NHOs forening for kunnskaps- og teknologibedrifter, i fjor tilbød Våga å teste velferdsteknologi i praksis, sa kommunen ja.

– Dette har vi tro på. Vi har økt antallet pilotbrukere som prøver ut tekniske hjelpemidler fra to til fem siden starten i november 2011, sier helse- og omsorgssjef Svein Holen.

Han benekter at dette gjøres for å spare penger.

– Folk vil bo hjemme lengst mulig. Det er også et nasjonalt mål. Teknologien sørger for et bedre og tryggere liv. Samtidig vet alle helsearbeidere at hvis vi kan legge til rette for mestring, så sparer det offentlige penger på sikt.

Det er et enkelt regnestykke. Ifølge Abelia koster installering av datatekniske løsninger 80.000 kroner, en sykehjemsplass koster 800.000 kroner årlig.

Loven stenger for bruk

På frivillighetssentralen i Vågå sentrum er det installert et utstillingsrom. Der er mange innbyggere innom for å se og prøve utstyret. Ikke minst pårørende. Så lenge lovverket stenger for at det offentlige kan benytte teknologien, er ressurssterke pårørende viktige medspillere.

– Teknologien er der, den må bare tilpasses og tilrettelegges. Men lover og regler er et hinder. Det haster å få orden og komme i gang, mener helsesjefen.

Regjeringen har nylig varslet en lovendring i forhold til elektronisk sporing, som GPS. Det åpnes for å bruke GPS på demente, også i offentlig regi. Det er bare en bit av et stort juridisk lovverk som må på plass.

Etisk minefelt

Teknologien fins, men i forhold til lover og derved utnyttelse av velferdsteknologi, henger Norge langt etter Danmark. Det utredes og diskuteres for å sikre både personvern og menneskeverdet.

En som tross positiv innstilling til velferdsteknologi, forsvarer at myndighetene skynder seg langsomt, er Kjellfrid T. Blakstad, leder for Seksjon helse og sosial i Fagforbundet. Et studiebesøk til Finland har brent seg fast. På en institusjon for urolige pasienter med fysiske- og psykiske funksjonshemninger, satt bare en pleier vakt – dag og natt. Hun fulgte med pasientene på monitor. Dersom en ble ekstra urolig, tilkalte hun Securitas.

– Da jeg spurte henne hva hun syns om dette, svarte hun at det stred mot hennes faglighet, men at hun hadde måttet venne seg til det. Slik skal ikke sårbare pasienter behandles. Et slikt samfunn vil vi ikke ha. Derfor må vi ta oss tid til å vurdere konsekvensene, mener Blakstad.

Danmark

Helsedirektoratet foreslår å bruke 120 millioner kroner årlig på velferdsteknologi. Nesten en milliard på åtte år, kan høres ut som en stor satsing.

Men Danmark har beveget seg mye raskere ut på det trådløse velferdsnettet. Allerede i 2009–2016 satte de av et fond på tre milliarder kroner for å stimulere og ta i bruk velferdsteknologi.

Lovene i forhold til GPS og andre varslings- og sporingshjelpemidler, ble endret i 2010. Odense kommune har kommet langt i å ta i bruk teknologiske hjelpemidler som robotkosedyr og telemedisin. Hjemmetjenesten krever at brukerne har robot­støvsugere.

Hypermoderne institusjoner

Andreas sitter i rullestol, men kan selv låse og åpne døra inn til sitt rom på Munkehatten i Odense. Den toetasjers supernye institusjonen er full av teknologiske hjelpemidler. Heissensorer åpner døra automatisk og kjører til neste etasje. I fellesrommet kan beboerne selv følge med på hvem som ringer på om kvelden. Pleierne kan tilkalles til rommet via bildeskjerm.

– Fotballkamp, har mor skrevet, forteller Andreas etter å ha sjekket nettbrettet for ukens aktiviteter. Der kan han se hvem av de ansatte som er på vakt, melde seg på aktiviteter på dagsenteret i nabobygningen, selv velge blant ukens menyer – og ikke minst; kommunisere med lyd og bilde direkte med familien. De kan også gå inn og bestille buss dersom de ønsker å dra på tur.

Annen faglighet

Institusjonsleder Anette Larsen sier at beboerne ikke har fordommer mot ny teknikk, men opplever at de får bestemme mer.

– Våre beboere er mer uavhengige av oss og får bestemme mer over sitt privatliv. Det gir større selvfølelse og økt livskvalitet. Teknikken er god når den brukes riktig, mener Larsen. Hun påpeker at de ansatte må tenke annerledes om fag og jobb. Bort fra det praktiske, over på relasjonsarbeid.

– Vi er midt i en periode der vi ansatte må endre vår mentalitet. Da datateknologien kom, trodde alle vi skulle bli arbeidsløse, men teknikken flytter arbeidet over på mer interessante oppgaver.

Kols-kofferten

I en leilighet i en annen del av Odense pakker pasient Bende Krogh opp kols-kofferten. Klokka er 11.00, og hun skal ha sin daglige samtale med sykepleier på Odense Universitetshospital. Hun lyser opp når sykepleieren dukker opp på skjermen. Krogh tar selv alle målinger, og sammen leser de av resultatene.

– Dette er sinnsykt smart, mener pasienten. Samtalen her blir mye roligere enn på sykehuset. Det er mye mer personlig og intimt når vi ser hverandre direkte i øynene uten forstyrrelser, sier hun.

Krogh har aldri tatt i en datamaskin i sitt liv, men denne håndterer hun med tre knapper.

Syk av sykehus

Krogh har som mange kolspasienter, mellom fire og seks innleggelser årlig. Før varte oppholdet åtte–ti døgn. Nå sendes hun hjem etter to døgn, og i løpet av få timer er kols-kofferten på plass.

– Det er farlig å være på sykehus. Faktisk dør ti prosent av kols-pasientene på grunn av infeksjoner. Det er bedre pleie at pasientene bor hjemme, sier Claus Duedal Pedersen, som er sjef for sykehusets Center for klinisk innovasjon.

Nå ønsker sykehuset å tilby pasientene fysisk opptrening via skjerm.

Overraskende nok er også psykiatriske pasienter som bor hjemme, godt fornøyd med skjermsamtaler, og det er selve teknologien som gjør at pasientene opplever at de får en bedre oppmerksomhet fra behandlerne.

– Vi må endre innstillingen til leger og ledelse, for vi kan gi pasientene bedre og raskere oppfølging, mener Pedersen.