MAREN SÆBØ

En ildkule raser bortover veien, drar til seg det gulaktige støvet, svelger små skur og bord med mat til salgs, brenner seg forbi biler og motorsykkeldrosjer. Flammene slår inn mellom murer og inn i gårdsrom, slikker oppover husvegger og dras ned i brønner. Den stopper ikke for noe, heller ikke en barneskole der elevene i panikk forsøker å komme seg unna.

– Jeg så den komme, som en stor ball. Vi kastet alt vi hadde i hendene og løp, veldig fort, sier Fred Bomido. Han var innehaver av et verksted og en vaskebedrift i Ijegun utenfor Lagos – Nigerias og muligens Afrikas største by.

– Det lå en bensinstasjon der. Vi forsøkte å hindre flammene i å nå pumpene. Mange kom springende for å skjerme. Vi kastet sand på pumpene, forteller Bomido.

Det var tidlig på dagen 15. mai 2008, og det tok timer før brannvesenet dukket opp.

Rør i veien

Årsaken til den eksplosive brannen lå et lite stykke unna. En gravemaskin som skulle gjøre utbedringer på veien, traff en av de umerkede rørledningene til National Nigerian Petroleum Company (NNPC). NNPC har et stort oljedepot for den store byen, der tankbiler henter bensin og diesel til rundt 20 millioner mennesker. Ifølge loven skal disse rørledningene ligge godt merket rundt tre og en halv meter nede i bakken, og det skal ikke gå ferdsel over. Men slik er det ikke i Ijegun.

– Rørledninger ligger ofte synlig. Vi hadde klaget på denne bare noen dager før gravemaskinen traff den, sier Olaseeni Soewu. Han leder komiteen for ofrene etter ulykken i Ijegun, som denne gangen krevde mellom førti og femti menneskeliv. Han viser bilder av de svært forbrente naboene. Flere av dem døde senere av skadene.

– Flertallet av de døde var barn ved skolen her; de ble trampet i hjel da det brøt ut panikk Selskapet vil ikke ta ansvar for det. Dette viser hvor lite oljeselskapene bryr seg, sier Soewu.

Afrikas største oljeeksportør

Nigeria er Afrikas største og verdens sjuende største eksportør av olje, bare et par plasser under Norge. En firedel av eksporten går til verdens største forbruker, USA, som får rundt en tidel av sin olje herfra.

Samtidig er Nigeria det stedet i verden hvor oljen utvinnes og behandles med minst omtanke for miljø og sikkerhet. Det nasjonale selskapet NNPC, i kompaniskap med flere multinasjonale selskaper, turer fram uavhengig av lover eller omtanke for omgivelsene.

Bare i Lagos-området har rundt 1000 mennesker omkommet i denne typen ulykker de siste ti årene. Selskapene skylder på befolkningen selv, og anklager ofrene for å ha brutt hull i rørene for å tappe ulovlig. I Ijegun var dette åpenbart ikke tilfelle. Innbyggerne har anlagt erstatningssak for brannen, men så langt har rettsrundene mot det statlige oljeselskapet ikke vunnet fram.

Ødelagt fiske

Etter flere tiårs oljeleting fra mange selskaper, fant Shell og BP store forekomster av det sorte gullet i Oloibiri i Nigerdeltaet. Året var 1956, og Nigeria forberedte seg på uavhengighet fra Storbritannia.

– Selskapene startet oljeproduksjon i 1958, forteller Leema Hyacinth Mene, ordfører for de lokale høvdingene i Bodo i Ogoniland, midt i et av kjerneområdene for Shells aktiviteter.

– De rørene som da ble lagt, brukes fortsatt. Presset i rørene skaper lekkasjer. De mest alvorlige lekkasjene inntraff i 2008 og 2009, sier Mene.

– Bodo, med sine 69.000 innbyggere, lever av landbruk og fiske. Fisket står for minst 70 prosent av vår virksomhet. Men i dag er alt dødt. Det marine livet – fisken og skjellene – er avhengig av mangrovene, som er ødelagt av olje.

– 16. mars 2011 brøt det ut brann der mangrover, båter og hus gikk opp i flammer. Det samme skjedde 23. januar i år. Det skyldtes oljelekkasjene. Bakken er gjennom­trukket, og oljen flyter på vannet. Branner kan bryte ut når som helst og er en konstant trussel, sukker han.

Går rettens vei

Landsbybefolkningens oppfordring til Shell om å rydde opp etter seg blir møtt med taushet fra oljegiganten. Men i stedet for å gripe til våpen, slik enkelte andre lokalsamfunn har gjort i konflikter med selskapene, har Bodos høvdinger nå bedt om hjelp til å gå til rettslig sak mot Shell i Storbritannia.

Det fins nemlig et lovverk mot oljesøl i Nigeria, men det følges ikke. Befolkningen mener det lokale rettssystemet står på oljeselskapenes side, i likhet med regjering og sikkerhetsstyrker. Bodo er derfor et av flere lokale samfunn som anlegger sak i selskapenes «hjemland» – Storbritannia og USA.

FNs United Nations Enviromental Program (UNEP), som har undersøkt miljøskadene i Ogoniland, har doku­mentert oljesøl i nær alle elvene samt i grunnvannet. Å rydde i området vil kreve svært store ressurser og ta minst 30 år, konkluderer UNEP i en fersk rapport.

De evige flammene

Ved produksjonsanlegget i Ebocha utenfor Port Har­court, som tilhører Agip, et underbruk av det italienske oljeselskapet Eni, står tre søyler av svart røyk mot himmelen. Naturgassen som brenner er et biprodukt av oljeproduksjonen. Den kunne vært pumpet tilbake i grunnen og brukt til lokal energiproduksjon. Men å brenne den av er den billigste og foretrukne metoden.

Faklingen i deltaet slipper ut like mye karbondioksid som 18 millioner biler i trafikk. 13 prosent av alle faklingutslipp i verden skjer her i Nigeria, til tross for at fakling har vært forbudt siden 1979 og skulle ha vært faset ut senest i 1984.

Flere aktivister og grupper har tatt selskapene til retten for ulovlig fakling, uten at dommene i favør av miljøet har blitt fulgt opp. Agip hevder de evige flammene som har brent i dette området nordvest for Port Harcourt siden 70-tallet, nå er slukket.

– Men det er ikke sant, sier Dandy Mgbewa – Appel­sinene råtner på trærne på grunn av giftig vann og utslipp.

Mange dødfødsler

Mgbewa viser fram en flaske med en vannprøve fra en elv i nærheten av Agips produksjonsanlegg. Det brune slammet har noe av konsistensen til oljen, men lukter sterkt av noe annet. Akkurat hva det kan være i denne blandingen vet ikke Mgbewa. Han vil at noen uavhengig av selskapene kommer og tar vannprøver.

Agip avviser at det skjer utslipp, og at det kan være noe farlig i disse utslippene. Mgbewas kone forteller en annen historie.

– Kvinnene her kommer tidig i overgangsalderen; det er også mange dødfødsler, forteller Peace Mgbewa.

– Både vi og jorda er ufruktbare.

Om det er noen sammenheng mellom faklingen, utslippene og helseproblemene, er aldri ordentlig undersøkt. Uneps rapport fra Ogoniland konkluderer med at det er funnet hydrokarboner, som benzen, i farlige mengder i blant annet drikkevannet. Befolkningen rapporterer om utslipp, luftveisplager og aborter, men at det har en sammenheng med forurensningen er altså ikke bevist. Artikkelen er hentet fra Verdensmagasinet nr. 2-2012