MARIT WAHLSTEDT og JARLE KRISTOFFERSEN

NRKs Brennpunkt hadde tirsdag 28. august et innslag om omfattende vedlikeholdsetterslep ved skolebygningene i Bergen kommune. Som et resultat av manglende vedlikehold over flere tiår er inneklimaet ved om lag tjue av skolebygningene så dårlig at de ikke lenger kunne brukes. Noen må gjennom omfattende utbedringer før de igjen kan tas i bruk, mens andre må rives.

Dette er urovekkende. Det som er mest urovekkende, er at dette ikke er begrenset til verken skolebygninger eller Bergen kommune. På nasjonalt plan er oppgraderingsbehovet kostnadsberegnet til mellom 100 og 160 milliarder kroner. Dette representerer en omfattende og komplisert sam­funnsutfordring.

Kommuner og fylkeskommuner eier og forvalter ca. 32.000.000 m2 fordelt på rundt 30.000 bygninger. Mange av landets kommuner har dårlig oversikt over hvilke bygninger de eier, kostnadene knyttet til forvaltning av bygningene og hva som er status når det kommer til bygningenes tekniske tilstand.

Mange kommuner har i tillegg dårlig oversikt over hvordan bygningene forvaltes. Det er uklare ansvarsforhold, og det fins ingen ­måling av hvor effektivt de kommunale bygningene forvaltes. Oversikten over eksisterende kompetanse og påkrevd kompetansebehov, er også dårlig.

Bildet er selvfølgelig nyansert, og det fins flere eksempler på kommuner som ivaretar eiendomsforvaltningen på en tilfredsstillende måte. Vi kommer likevel ikke forbi at en stor del av den kommunale bygningsmassen blir mangelfullt vedlikeholdt og er i dårlig stand. Det bygningsmessige forfallet er med andre ord et betydelig problem i mange kommuner.

Det er flere årsaker til vedlikeholdsetterslepet. En er at kommunene har for lite penger i forhold til kjente behov, forventninger og krav. Erfaring tilsier at det koster minst 100–170 kroner pr. m2 i året å vedlikeholde offentlige formålsbygg. Det er et beløp få – om noen – kommuner klarer å bevilge over vedlikeholdsbudsjettet år etter år.

Av en NOU fra 2004 framgår det at kommunene bruker under halvparten av dette. Dette skaper to utfordringer: å komme opp på ­akseptabelt nivå for å drive verdibevarende vedlikehold, og å ta igjen vedlikeholdsetterslepet som i mange tilfeller har bygd seg opp over flere tiår.

Det er også utfordringer knyttet til prioriteringer mellom primærfunksjoner og støttefunksjoner. For ­eksempel blir vedlikehold av skolebygninger nedprioritert for å styrke bevilgninger til undervisning. Dette synliggjør også utfordringer knyttet til manglende langsiktighet hos den politiske ledelsen. Det er en kjensgjerning at kortsiktige mål ofte vinner over langsiktige.

Kommunenes trange budsjetter tillater ikke økning av bevilgningene til vedlikehold uten å kutte i bevilgningene til de store sek­torene helse, omsorg, sosial, oppvekst og skole. Kutt i bevilgningene til vedlikehold merkes først om flere år, mens kutt i bevilgningene til de sistnevnte sektorene merkes umiddelbart. Det er derfor vanskelig for lokalpolitikerne å styrke vedlikeholdet.

Resultatet er at vedlikehold år etter år blir en salderingspost. En annen realitet er at det er mer ­opportunt å klippe silkesnorer ved åpning av nybygg enn å gi mer til vedlikehold av eksisterende bygninger.

Manglende vedlikehold medfører en forringelse av bygningenes verdi og en økning av de øvrige driftskostnadene. En annen konsekvens av vedlikeholdsetterslepet er at offentlige bygninger får et inneklima som kan ha en negativ effekt på helsa til brukerne.

Vedlikeholdsetterslepet er derfor også en utfordring for folkehelsa. Dårlig inneklima fører blant annet til luftveislidelser, som er den hyppigste årsaken til korttidsfravær og den nest viktigste årsaken til sykefravær generelt.

Bare i undervisningssektoren medfører dårlig inneklima et tap av mellom 16.000 og 70.000 årsverk. Omregnet til økonomiske størrelser er de negative konsekvensene av dårlig inneklima betydelig større enn kostnadene ved å forebygge problemene.

Samhandlingsreformen som i disse dager rulles ut i landets kommuner, fører med seg et fornyet fokus på forebyggende folkehelse­arbeid. Et godt forebyggende tiltak er å sikre et forsvarlig inneklima i offentlige bygninger, men som vist ovenfor, blir ofte primærfunksjonene nedprioritert i forhold til støttefunksjonene.

Omorganiseringene som er påkrevd som følge av samhandlingsreformen, påfører kommunene merkostnader. De statlige ekstrabevilgningene dekker imidlertid ikke fullt ut disse merkostnadene. Dersom dette i enda større grad går ut over vedlikeholdet av kommunenes bygninger, vil stadig flere barn over hele landet sitte i klasserom med ulovlig inneklima.