NINA BERGGREN MONSEN

Den alvorlig syke hjertepasienten dør, og ambulansearbeiderne skader seg i krasjet. Det som må være enhver ambulansesjåførs verste mareritt, har blitt virkelighet.

- Det sto i lokalavisa at sjåføren kjørte for fort, sier paramedic Jørgen Løvaas (34), og viser med hendene foran ansiktet hvordan avisoverskriften slo imot ham. Han var sjåføren.

Vegvesenet konkluderer med at Løvaas må ha kjørt altfor fort den fatale dagen, og han blir tiltalt for brudd på veitrafikklovens paragraf 31 om å ferdes hensynsfullt og akt­pågivende.

Sju måneder senere er han frikjent. Bevismaterialet var for dårlig, og påtalemyndigheten trakk saken. Frikjennelsen til tross; Løvaas framstår ikke som en seirende mann.

- Pasienten døde på grunn av meg, sier han stille, og ser ut av vinduet på Gjestegården i Hønefoss.

Ventingen verst

I månedsvis gikk han og ventet på rettssaken og forberedte seg på det verste.

- Jeg hadde aldri vært i en rettssak før. Jeg var veldig nervøs. Advokaten sa jeg hadde fifty-fifty sjanse for å bli dømt. Jeg forberedte meg på det verste, sier Løvaas og forklarer at det ville betydd bøtelegging, inndrivelse av sertifikatet og fengsel i inntil ett år.

- I løpet av et par dager i retten, var plutselig alt over. Politiet trakk saken fordi det manglet bevis for påstanden om at jeg hadde brutt veitrafikklovens paragraf 31. Mens havarigruppa konkluderte med at høy fart kombinert med tett tåke var årsak til ulykken, kom det fram under rettssaken at de ikke hadde grunnlag for å uttale seg

om fart. Statens vegvesen opererte med bremselengde på både 35 meter og 18 meter, noe som innebærer helt ulik fart, forklarer Løvaas.

Lettelsen over å ha vunnet i retten dekker ikke over at Løvaas fortsatt er tydelig preget av ulykken for et knapt år siden.

Marerittet

- Det var et helvetes vær. Pasienten var så alvorlig syk at hun skulle ha blitt fraktet i helikopter, men været tillot ikke det. Ambu­lansen må kjøre uansett, sier Løvaas.

Han har kjørt ambulanse siden 2007. Han er ikke nervøs under uttrykning. I en region med lange strekninger og mye transport mellom sykehus hadde han lært seg å kjøre fort og trygt. Slik ambulansearbeidere skal. Såkalt effektiv kjøring.

- Jeg husker at makkeren min sa at denne turen kom til å ta lengre tid enn vanlig, på grunn av værforhold og rushtid. Tåka lå som en graut. Jeg har kjørt strekningen flere ganger, og vet at veien svinger brått til høyre ved Nestunnelen. Men likevel så jeg fjellveggen for sent. Noe av det siste jeg husker, er at makkeren sier at dette går ikke bra. Alt er svart til jeg er på Ullevål, forteller han.

Det er fortsatt vanskelig å snakke om ulykkesdagen. Det første han spurte om da han kom til bevissthet, var hvordan det gikk med de andre.

- Svaret var at det gikk bra med kollegene mine. Men ikke med pasienten. Jeg skjønte at hun var død. Det føles fortsatt ille, sier han.

Bred støtte

«Dommen» i lokalavisa var hard. Men et annet avisoppslag gjorde også et sterkt inntrykk på Løvaas.

- Allerede dagen etter ulykken sto de pårørende fram i VG og sa at de ikke klandret meg. Jeg kan ikke forklare hvor viktig det har vært for meg, sier Løvaas.

- Når en pasient dør, går tankene til de pårørende. At de ikke bærer nag til meg, betyr mye, fortsetter han.

Støtten fra kolleger, kjæresten og Fagforbundet har vært god å ha. Løvaas forteller om et tett samhold blant ambulansearbeiderne, noe som er helt nødvendig for å overleve på jobb.

Back in business

På ambulansestasjonen vanker det smil og klapp på skulderen når Løvaas stikker innom.

- Back in business; det blir bra, roper en kollega i forbifarten.

Løvaas er innom for å se på den skinnende nye ambulansen han snart skal kjøre.

- Vi har fått ny ambulanse. Jeg vraket jo den gamle, sier han, og smiler skjevt.

Han gleder seg til å sette seg bak rattet i ambulansen igjen, men vet at det kommer til å ta tid å omstille seg til hverdagen.

- Det blir spesielt å kjøre forbi Nestunnelen første gang, sier han.

- Jeg har kjørt forbi der i privatbil, og har sittet bak i ambulansen under innkjøringen til jobben igjen. Det går helt sikkert bra, men jeg innrømmer at jeg er litt urolig, sier han.

Han har aldri vurdert å bytte jobb etter ulykken.

- Men hadde jeg blitt funnet skyldig, hadde jeg aldri kunnet anbefale yrket mitt til noen. Ingen skal bli dømt for å gjøre jobben sin, avslutter han.