Når vi sammenlikner rene helsetjenester, og holder sykehjem og hjemmesykepleie utenom, er Norge på gjennomsnittet for europeiske land og lavere enn andre land med vårt inntektsnivå. Veksten i ressursbruken til helsetjenester er også langt lavere enn veksten i vårt private forbruk.

Per innbygger hadde vi i 2011 lavere utgifter i faste priser enn i 2003. Problemet er derfor ikke at vi bruker for mye ressurser på helsetjenester. Problemet er at vi i forhold til vårt inntektsnivå bruker mindre enn det vi etterspør og har behov for. Dette er hovedårsaken til at vi kriger om nedleggelse av lokalsykehus og om hvordan våre helsetjenester skal utbygges og utvikles.

Tallene som beskriver våre høye helseutgifter, kommer fra OECD. Det er to store feilkilder i disse tallene: For det første registrerer Norge utgifter til langtidspleie (sykehjem, hjemmesykepleie m.v.) som helseutgifter, mens mange andre land, deriblant våre naboland Sverige og Finland, registrerer dem som sosiale utgifter. For å gjøre helseutgifter sammenliknbare, må vi altså se på helseutgifter eksklusive langtidspleie.

Den andre feilkilden er knyttet til måten helseutgiftene i norske kroner omregnes til en felles valuta på, hvor det er korrigert for forskjeller i landenes pris- og lønnsnivå. Dette gjøres ved hjelp av kjøpekraftspariteter. Eurostatt (EUs statistikkbyrå) lager slike kjøpekraftspariteter blant annet for bruttonasjonalprodukt (BNP), offentlig konsum og helsetjenester. Når OECD bruker kjøpekraftspariteten for BNP for å regne ut størrelsen på våre helseutgifter, blir det feil. Virkningen av dette er at for land med lavt lønnsnivå blir ressursbruken i beregningene for lav (eksempler er østeuropeiske land), mens i land med høyt lønnsnivå blir ressursbruken overvurdert. Siden Norge er blant de landene med aller høyest inntektsnivå, fører det til en kraftig overvurdering av ressursbruken i Norge.

Dersom vi tar utgangspunkt i OECDs tall for 2009, og korrigerer for de nevnte feilkildene, viser tallene for europeiske land følgende: En del mellomeuropeiske land, som Sveits, Nederland, Tysk­land og Frankrike, har høyest ressursbruk per innbygger. Norge, sammen med de andre nordiske landene, er i et mellomsjikt.

Av de nordiske landene bruker Sverige litt mer enn Norge, mens vi bruker litt mer enn Danmark og Finland. Med andre ord ligger vi omtrent på gjennomsnittet for europeiske land og ikke dobbelt så høyt, slik for eksempel statssekretær Robin Kåss i Helsedepartementet påstår.

Etter 2003 har økningen i de norske helseutgiftene (eksklusive langtidspleie) vært langt lavere enn for eksempel veksten i det private konsumet. De rene helseutgiftene per innbygger var i 2003 på 27.393 kroner i faste priser (2005-priser).

I 2011 er nivået lavere – 27.078 kroner i henhold til Statistisk sentralbyrås statistikk for helseutgifter.

Noen vil tolke dette som en riktig utvikling, og at helsereformen i 2002 har gitt de resultatene vi ønsket. Jeg tror imidlertid ikke det kan være tvil om at disse tallene viser at vi har nedprioritert helsesektoren. Den demografiske utviklingen med flere eldre, den medisinsk-teknologiske utviklingen med bedre og flere behandlingsmuligheter, og det forhold at vi er blitt stadig rikere, skulle tilsi at vi satset mer på helsetjenestene i 2011 enn i 2003.

Vår nåværende helseministers store bekymring synes å være å skaffe nok personell til helse-, pleie- og omsorgstjenestene. I så godt som alle presseorganer uttalte hun i slutten av november 2011 at 20 prosent av norsk sysselsetting var i helsetjenestene. Hun konkluderte med at om dette fortsatte, ville hver tredje nordmann bli ansatt i helsesektoren.

Hvis dette er riktig, er det grunn til bekymring. Men igjen har dette lite med virkeligheten å gjøre. Helseministeren har rett i at nærmere 20 prosent er ansatt i helse- og sosialsektoren. Men saken er at denne sektoren omfatter mye mer enn helsetjenester og pleie og omsorg. Her regnes også med barnehager, barneparker, skolefritidsordninger, fritidsklubber for barn og ungdom, arbeidstrening for ordinært arbeidsmarked, sosiale velferdsorganisasjoner og varig vernet arbeid.

Antall årsverk i helse-, pleie- og omsorgstjenester utgjør bare litt over halvparten av det ministeren hevder, nemlig 11,4 prosent. Igjen er uttalelsen mer eventyr enn seriøs analyse.

Bare som følge av befolkningsutviklingen vil behovet for sykehustjenester på landsbasis øke med vel 40 prosent fram til 2030 (Sintef, 2011). For Oslo og Akershus er økningen på over 60 prosent.

Med et sånt utgangspunkt må det være grunn til å stille spørsmålet: Er det noen som helst fornuft i å møte denne utfordringen med å bygge ned lokalsykehusene? Analyser viser at disse sykehusene løser flertallet av helselidelser som trenger sykehusundersøkelser og behandling, på en kvalitativ god og ikke minst kostnadseffektiv måte. De gir befolkningen sykehustjenester med kortest reisetid, og er krumtappen for å få til en god samhandling mellom de mer høyspesialiserte sykehustjenestene og kommunehelsetjenesten.

Rapporten som dokumenterer dette finnes på http://www.nb.no/idtjeneste/URN:NBN:no-bibsys_brage_29935.