Tekst: Wenche Schjønberg, Foto: Werner Juvik, Fagbladet.no

Fagforbundet region Glåmdal benyttet forbundsukene til å arrangere medlemsmøte om HMS-arbeid. De ønsket å gi medlemmene glød og ny giv til å takle omstillingsperioder. Målt etter de rungende lattersalvene i kinosalen på Grue Rådhus, leverte komiker og tidligere programleder Anders Martinius Tangen bestillingen.

– Er det noen som er helt perfekte her, spør Tangen og fortsetter:

– Så rekk hånda i været.

Ingen hender i været i Grue.

– Deilig, svarer Tangen, kjent fra Extra-trekninger på TV, radioprogrammer i NRK og P4 og nå gestaltterapeut og mye brukt foredragsholder: – Da føler jeg meg mye mer hjemme.

Tangen gikk rett til kjernen da han startet med en egenskrevet sang, ”Livet mitt er aldri helt ok, og det er helt ok for meg”.

– De fleste av medlemmene våre står stadig opp i nye omstillingsprosesser. Vi ville arrangere et møte som gjør at folk kan bli inspirerte, tenke litt nytt og få en ny giv, sier Mona Norheim Vangen, leder i Fagforbundet avdeling Nord-Odal og en av arrangørene som håpet folk kunne gå fra møtet litt lysere til sinns.

En liten mann

For Anders Tangen bød på seg selv.

– Jeg er en liten mann, begynte han med.

– Og det er sånn på TV der folk kjenner meg igjen fra, at der filmer de bare halve kroppen. Så det som pleier å skje når folk ser meg i lys levende figur, og da særlig damer, er at jeg omtrent kan høre de skuffede utbruddene: ”Er han så liten?”.

Deretter gikk han over helt til begynnelsen, til vår alles største omstilling – den gangen vi som nyfødte fikk klippet over navlestrengen og måtte greie å puste for egen maskin.

– Og så skal vi som har greid den største omstillingen av dem alle, si når vi blir voksne at nå kan vi ikke omstille oss mer? At nå klarer vi ikke å få et nytt kontor eller en ny turnus? Som om noen har dødd av det, sa Tangen, og tilhørerne lo.

– Vi er vel ikke helt ferdige, vi skal vel videre, sa han og spurte om det var sånn at noen i salen følte seg ferdig med absolutt alt og ikke var klar for en eneste forandring til.

På Grue Rådhus var det ingen som strakk hånda i været nå heller.

Fred når du er dau

– Husk på at det motsatte av forandring er stillstand, sa Tangen og henvendte seg til tilhørerne: Og hva er det?

– Det er jo døden, svarte ett av medlemmene til allmenn latter.

– Ja, det er det eneste som er sikkert, repliserte Tangen.

– Når du er dau får du i hvert fall fred for omstillinger.

Og slik fortsatte det gjennom emne etter emne. I en kombinasjon av visdomsord, anekdoter og historier fra eget liv, ispedd gjøgleri, gitarspill og sang, bygget opp under av litt teori om hvorfor vi er skrudd sammen og reagerer som vi gjør, ble tilhørerne loset gjennom kunsten å takle forandring og det å leve.

Som historien om da en ung Anders Tangen stilte til musikalsk konkurranse mot en ung, senere Autofil-programleder, Jan Erik Larssen. Og juryen besto av foreldreutvalget, og konkurrenten Larssen fikk poengene fra juryen: 6, 6, 6, 6, 6.

Glemmer aldri

– Så kom turen til meg. Jeg sang Jahn Teigens ”Mil etter mil”. Og så begynte poengutdelingen: 6, 6, 6, 6, 5. Hvilken sum tror dere jeg husker best? Tror dere jeg husker navnene på de som ga meg toppkarakteren 6? Nei, det er hun …. jeg husker. Så mange år etter kan jeg fremdeles navnet hennes, jeg vet hvor hun bodde og jeg vet akkurat hva hun hadde på seg den kvelden, sa Tangen som en illustrasjon på hvorfor ros er så mye viktigere enn ris.

– Det er sånn at det er den negative kritikken vi husker, sa han, og ba Fagforbundets medlemmer om å huske å gi hverandre ros, ikke minst i krevende omstillingstider.

– Si til en kollega hvor glad du er for å se henne. Tenk om du kan si til en kollega eller en kamerat i Fagforbundet etter et møte hvor vedkommende har sagt noe: ”Jeg er så glad for at du tok opp akkurat det.” Si hvor glad du er for at du jobber sammen med akkurat henne, oppfordret han.

Lov å være sliten

Anders Tangen passet også på å minne Fagforbundets medlemmer om at det er lov å være lei og trøtt midt oppi forandringer og stadig større krav på arbeidsplassen.

Det er lov å være sliten, sa han og fisket fram gitaren og dro Jahn Teigens ”En dags pause”: – Jeg mener at alle må kunne få ta en pause innimellom. Ta deg fri og ta deg et glass champis midt på dagen om du vil. Gå ut på verandaen og la være å bry deg om at naboen ser deg. Ta deg gjerne to flasker champagne, sa han for å bygge under poenget.

Før han nærmet seg en avrunding med et av hovedpoengene sine.

– Husk hvorfor du er der når du er på jobb, du er der for å gjøre jobben din. Si du er der for å ta deg av pasienter, si du er der for å vaske gulvene eller reparere den vifta eller hva nå du gjør hvis noen dytter stadig flere skjemaer og målinger om effektivitet, krav til rapportering og sånt opp i ansiktet på deg, sa han.

Tangen fortsatte med å vise til noe han mener det stadig blir mer av samfunnet, nemlig krav til ting som ikke er viktige, men som likevel haster, som rapporteringer om alt mulig og utfyllinger av skjemaer og målinger av effektivitet.

– Det driter jeg i

– Jeg mener at det som er mest viktig ofte er det som ikke haster sånn, som det å vise kjærlighet, omsorg, se hverandre, møte hverandre, gå en tur i skogen, bare sitte og stirre ned i en stubbe, sa Tangen for å illustrere.

Men hva hvis motparten fremdeles ikke forstår, hvis du sier nei og ikke vil droppe viktige ting for å begynne med noe uviktig som ”haster”?

Da må du si, jeg driter i det, rådet Anders Tangen, og gjentok:

– Du må si, det driter jeg i, avsluttet han.