Nina Berggren Monsen

Ute blåser det opp til kuling, og regnet pisker mot vinduet til Sør-Hålogalands bispedømmekontor. Idet vi banker på kontordøra avslutter biskopen en samtale med retten, hvor han har tatt to asylsøkere i forsvar mot utkastelse.

Før vi har rukket å hilse ordentlig på hverandre, er to viktige biter i Tor B. Jørgensens regnbuesamfunn brakt opp. En mer human asylpolitikk, og kamp mot klimakrisa i respekt for Guds skaperverk.

Biskopen har gått sine egne veier siden oppveksten.

Noen vil kanskje tro at denne mannen har gjennomgått en fundamental forandring på reisen fra generalsekretær i Det norske misjonsselskapet til radikal LO-organisert biskop.

Selv stiller han seg uforstående til en slik antakelse. Tor B. Jørgensen har ikke forandret seg. Han vil heller forandre samfunnet rundt seg.

Som skolegutt på Ila i Oslo var han den eneste i kompisgjengen med et bevisst forhold til kirka. Familien, med foreldre og slektninger som hadde misjonert i Afrika, skilte seg ut.

Allerede i konfirmasjonstida bestemte han seg for å bli prest. Senere ble han stasjonert i Japan som misjonær. Der ble han del av en bitteliten minoritet som tror på kristendommen.

Bidraget til den kristensosialistiske boka Mellom Luther og Marx, gjorde at han nesten ble sparket ut av Misjonsskolen på begynnelsen av 70-tallet.

– Du går stadig egne veier. Liker du å skille deg ut?

– Når du sier det sånn, så høres det dumt ut. Jeg vil kanskje heller si at jeg tør å være meg sjøl, sier biskopen. Årene i Japan og Bodø har ikke vannet ut Oslo Øst-dialekta.

Han virker like sikker på egne meninger som i sin tro. Men på ett område har han snudd. Mange sier det var drahjelp fra kona som gjorde at Jørgensen endret syn på homofiles rettigheter allerede på 1970-tallet.

Da ble han kastet ut fra det gode selskap. Han hadde vært generalsekretær i Det norske misjonsselskap. Nå ville ikke den konservative organisasjonen engang ha sin tidligere generalsekretær som aktiv aktør.

– Jeg visste det ville bli sånn, men det er likevel sterkt å oppleve ikke å bli akseptert, sier biskopen, og blir stille for første gang under intervjuet. Ettertenksomt legger han til at ekskluderingen selvsagt ikke kan måle seg med den smerte homofile har vært utsatt for på grunn av kirkas usynliggjøring og nedverdigelse.

Biskopens teologvenn bekrefter at særpreget ikke er noe biskopen har lagt seg til i det siste. Tor B. Jørgensen er fortsatt misjonær, bare med et veldig mye større vokabular.

Det kommer derfor ikke som en overraskelse at biskopen gjerne vil snakke om Jesus. Fortellingen om den barmhjertige samaritan er blant favorittene.

– I dag ville jeg kalt den historien Den barmhjertige muslim. Det er så radikalt, det Jesus gjør i den historien, at vi klarer ikke å forestille oss det, sier biskopen.

I biskopens regnbuesamfunn i Bodø finner vi hans muslimske venn, kurdisk flyktning og lokalpolitiker. Han høres ut som en nyfrelst nordlending når han erklærer at Tor B. Jørgensen er «hans» biskop.

Dette er tydeligvis en biskop for alle. Muslimer som kristne.

Risikoen for at medlemskapet i et LO-forbund framstiller ham som mindre politisk uavhengig enn seg kanskje hør og bør for en biskop, tar han med ro.

– Kirka har en så lang historie med klar konservativ tilhørighet at mitt forsøk på å skape balanse, må tåles, sier han, og blunker.

Det blir mange blunk i løpet av samtalen. Og jommen smiler han ikke like ofte som fredsprisvinneren Tutu også.

Medlemskapet i Fagforbundet passer inn i ønsket om å spre det gode budskap.

– Jeg vil sende et signal om at jeg ønsker å høre med i en større historisk bevegelse som bidrar til å styrke alminnelige folks rettig­heter, sier biskopen.

Selv om fagbevegelsens budskap er i sterk samklang med det bibelske budskapet om fellesskap, solidaritet og rettferdighet, er det utfordringer knyttet til det å være fagorganisert for Jørgensen.

Fagbevegelsens kollektive tankegang er ikke alltid like lett å kombinere med Jesu lære og det som står i evangeliet om enkeltmenneskets betydning. Misjonæren våkner til liv når biskopen forteller hvordan han vil påvirke fagbevegelsen med kirkas varhet overfor enkeltmennesket.

Det er ikke bare enkeltmennesket som trenger biskopens beskyttelse. Guds skaperverk trenger også omtanke.

Biskopen vil ha seg frabedt oljeboring i sitt bispedømme. Det får ikke hjelpe at LOs lokale leder meldte seg ut av kirka etter miljøoppropet mot oljeboring i Lofoten i 2009.

– Hva gjør fagbevegelsen når det kommer til miljøvern, kritikk av forbrukersamfunnet og grådighetskulturen? spør biskopen.

Biskopens engasjement er globalt. Så sent som i høst var han i Palestina og skrev på facebook: «Hebron i går. Jeriko i dag. Tegnene på ønsket om rettferdighet, frihet og framtid for det palestinske folk er ikke lett å få øye på. Men håpet lever om at fornuft og anstendighet en gang skal seire, så israelere og palestinere kan leve sammen i fred.»

Kommentarene fra egne facebookvenner kom kontant. «Palestina eksisterer ikke.» «Som kristne er vi kalt til å velsigne Israel og det jødiske folket, ikke drive med propa­ganda for et palestinsk folk som ikke eksisterer.»

Biskopen står på sitt. Og enda litt mer. Han vil i løpet av vinteren fronte en boikottaksjon mot visse israelske varer.

– Jeg ser ingen annen utvei enn å oppfordre til boikott for å prøve å vise hvor alvorlig situasjonen er for palestinerne på Vestbredden og i Gaza, sier han.

Årstid og værforhold gjør fotografering uaktuelt denne novemberdagen hos biskopen. Vi avtaler å møtes neste morgen utenfor Bodø domkirke.

Biskopen kommer litt forsinket. Det har blitt speilblank is på veien i løpet av natta, og biskopen sykler uten piggdekk. Med Guds velsignelse kommer han hel­skinnet fram. Men selv en biskop bruker sykkelhjelm på slikt føre.

I løpet av natta har også Gud velsignet Amerika, skal man tro det som blir sagt på amerikansk tv.

I Bodø sov biskopen likevel lite. Han satt oppe til klokka ett og sto opp igjen klokka fem for å forsikre seg om at Obama hadde vunnet presidentvalget.

Jørgensen smiler ekstra bredt til fotografen denne dagen. Sjansene for fred, som regnbuen også symboliserer, bør tross alt være større med en fredsprisvinner som president.