MARTINE GRYMYR

Midt i Oslos paradegate står et tjuetalls unge menn i store boblejakker. Det er ingen hemmelighet hva som utveksles mellom raske hender.

– Her, i krysset mellom Skippergata og Karl Johan, står det gjerne mange. Før hadde de sin faste møteplass utenfor Oslo S, men etter en politioffensiv spredte miljøet seg, forklarer Mari Utheim i Uteseksjonen i Oslo.

Sammen med kollega William Parkinson patruljerer hun jevnlig sentrumsgatene, i jobben med oppsøkende sosialt arbeid rettet mot barn, unge og yngre voksne i rus- og kriminalitetsmiljøet. Etter hvert kjenner igjen de fleste ansiktene.

Det er gutter som dette; unge, alene og med tvilsomme forbindelser, som gjerne er det stereo­typiske bilde på et ungt offer for menneskehandel. Spesielt fra nordafrikanske land som Algerie og Marokko kom­mer mange. Noen er gatebarn som reiser til Europa i regi av kriminelle bakmenn, andre blir sendt av sine foreldre. Felles for dem alle er at de havner i en gruppe ofre som mange – også norske – styresmakter ikke klarer å håndtere.

En oversett gruppe

Barnevernstjenesten i bydel St. Hanshaugen har ansvaret for barnevern i Oslo sentrum. Seksjonssjef for oppvekstseksjonen, Børge Njå, og fagkonsulent Espen Eriksen mener gruppa med mindreårige ofre for menneskehandel ofte blir oversett.

– De nigerianske prostituerte er den største gruppa identifiserte ofre, og den mest synlige, men disse guttene er mange flere i antall, sier Njå.

Fra ankomst i Norge er veien ofte kort til gatene i hovedstaden.

I starten av oppholdet går gjerne turen innom et mottak som tar imot enslige asylsøkere mellom 15 og 18 år. Men det tar som regel ikke mange dagene før guttene forsvinner ut igjen.

Ønsker seg jobb

De fleste av disse guttene reiser ikke ut i Europa for å være asylsøkere. De vil jobbe. De kommer seg gjerne til land som Italia, Hellas og Spania, og så tar de det derfra. Så godt som alle kommer landeveien fra Sør-Europa til Norge. Men selv om Norge kan virke fristende fra utsiden, møter mange en tøffere virkelighet når de først kommer inn i landet.

– Det er ikke så lett å få seg svart arbeid i Norge, fordi markedet er veldig lite. Så ender de opp med å selge hasj på gata, forklarer Utheim i Uteseksjonen.

Etter at det ble satt fokus på rusmiljøet i byen, har mange av de mindreårige gått over til lommetyverier. Nå er det helst de eldste guttene som står bak narko­tikasalget. De yngste napper iPhonen fra jakkelomma di når du går ustø hjem fra byturen.

– Politiet har en liste over mindreårige gjengangere, og disse gutta topper den, forklarer kollega Parkinson.

I slike tilfeller blir barnevernet involvert, men ofte blir hjelpen avvist av guttene. De har gjerne dårlige erfaringer med myndigheter.

– Mange av dem ser heller ikke på seg selv som barn. Det var noe de var da de var åtte, ikke når de er 15, sier Utheim.

Definerer seg ikke som offer

Til tross for at de befinner seg i det folk flest vil kalle en begredelig livssituasjon, er det ikke nødvendigvis slik at ungdommene som havner på gata i Oslo ser på seg selv som ofre. For barnevernstjenesten er det faktisk en utfordring å få identifisert denne kate­gorien som ofre for menneskehandel.

– Mange tenker at guttene velger det selv, mens jentene er ofre, forklarer Børre Njå.

Han tror at guttene også tenker slik.

– En mann fra en forholdsvis macho kultur, selvbevisst og språksterk, ser ikke på seg selv som noe offer.

Loven om barnevernstjenester fikk i juni en ny paragraf som åpner for tvangsplassering av antatte ofre for menneskehandel. Njå har tro på at den vil kunne hjelpe mange.

– Det er for å få dem ut av en menneskehandelssituasjon og beskytte dem mot eventuelle bakmenn. Men vi vil fremdeles stå overfor den utfordringen det er å motivere dem til å ta imot hjelp, sier han.