MARIANNE MACDONALD

Aspargesglassene er fylt med vann, klare til å rense flittig brukte pensler. Ved siden av staffeliene ligger papptallerkener med fargerike malingsklatter. For noen av beboerne på Parkgården sykehjem i Hamar er dette ukas definitive høydepunkt.

– Vi søkte og fikk midler fra Den kulturelle spaserstokken, forklarer Berit Kalland, rådgiver i pleie- og omsorgsavdelingen i Hamar.

– Vi er så fornøyd med resultatene at vi kommer til å fortsette å søke hvert år framover.

Finansieringen på 50.000 kroner er nok til materialer, samt lønn til kunstterapeut Merethe Klæboe. I tillegg til å lede kurset, lærer hun opp helsefagarbeiderne ved de tre institusjonene i kommunen som i skrivende stund tilbyr kunstgrupper for beboerne. På slutten av de åtte ukene prosjektet varer, skal de arrangere kunstutstilling i Hamar rådhus. Der blir bildene også lagt ut for salg.

Følelsen av mestring

– På lengre sikt er målet at medarbeidere skal kunne drive jevnlige kunstgrupper på egen hånd ved alle omsorgsinstitusjoner i kommunen, forklarer Klæboe.

– Vi ser at dette gir pasientene stor glede, i tillegg til en økt følelse av mestring i hverdagen. Sykdom dreier seg om tap, og for mange demenssyke er det vanskelig å snakke. Dermed blir det ekstra viktig å tilby aktiviteter som gir pasientene flere måter å uttrykke seg på, mener kunstterapeuten.

Aktiv og konsentrert

– Kan du ikke hjelpe meg litt da? ber Oliv Johanne Wangen, og helsefagarbeider Carina Madeleine Olstad tar over penselen for å male de vanskelige kantene rundt bildet. Stemningen i stua er travel og konsentrert. For de ansatte så vel som for pasientene, er all fokus rettet mot arbeidet.

– De ansatte må være villig til å tenke utradisjonelt, sier Klæboe.

– De ser verdien av aktiviteter som krever at pasienten deltar selv, heller enn å sitte passivt i en stol og se på at noe skjer.

Prestasjonsangsten må bort

– Man må våge litt, sier helsefagarbeider Carina Madeleine Olstad.

– Da jeg først hørte om prosjektet, var jeg usikker på om jeg kunne klare å hjelpe andre til å male, siden jeg ikke er flink til å male selv. Men da jeg først prøvde, var det morsomt.

Den opplevelsen er det mange av pasientene som deler. Motivasjonen for å delta kan være lav, og mange unnskylder seg med at de ikke er flinke, eller ikke har talent.

– Så snart vi sier at de ikke behøver å male noe spesielt, at de bare kan leke seg med form og farge uten å måtte prestere eller være flinke, løsner det, sier Klæboe.

– Målet blir å ha det gøy, heller enn å leve opp til krav eller forventninger.

Aktiviserer og gleder

Emil Christian Johansen, beboer på Parkgården sykehjem, har satt seg ved det store vinduet i stua for å få best mulig lys. Den ukentlige timen vekker gode minner hos ham.

– Jeg var veldig glad i å tegne da jeg var liten, forteller han.

– Læreren min oppmuntret meg; han sa alltid at hvis man tegnet noe, var det fordi man ville si noe. Jeg vet ikke om jeg hadde noe talent, akkurat, men jeg kjenner igjen gleden ved å male.

Lettere å prate

Gleden ved å arbeide er noe Berit Kalland også har bitt seg merke i.

– Timene med kunstterapi gir så mye til både pasienter og ansatte, sier hun.

– Det å få være sammen andre steder enn ved sykehussenga, det å få gjøre noe sammen som vi kan snakke om etterpå, det virker berikende og givende på begge grupper.

Lærling Emilie Elsrud Jevne er enig:

– Som ansatt gjør du mange rutinepregete oppgaver hver dag. Men når du setter deg ned og hjelper pasientene med å male, kan du plutselig oppdage helt nye sider ved dem. Jeg opplever ofte at kunstterapien får en pasient til å fortelle mye mer.

Intens innsats

Emil Christian Johansen er ferdig for dagen. Han legger fra seg penselen og lener seg tilbake i stolen. Foran ham er det et fargesprakende maleri i oransje og rødt. Alt er blitt til i løpet av den siste timen.

– Opplevelsen er såpass intens at en time er nok, sier Merethe Klæboe.

– Pasientene er så konsentrerte at de blir slitne. Men de styrer selv når de er ferdig for dagen. Vi er også nøye med at det ikke skal være andre enn medarbeiderne som har fått opplæring i kunstterapi, til stede. Kunstnerne skal få arbeide i fred.

– Nei, jeg er jo ingen kunstner, jeg er bare en gammel sugg, sier Johansen. Men han kaster et blikk på bildet han har malt i dag, og smiler.

– Du verden, det er jo artig.

Siden 2007 har kommunene hatt anledning til å søke om midler til formidling av kunst og kultur for eldre. Blant målene er å øke samarbeidet mellom kultursektoren og ­omsorgssektoren, samt å bidra til at eldre får et tilpasset kulturtilbud.

– Det er ikke alltid at vanlige kulturtilbud fungerer for eldre, spesielt ikke for eldre som ikke er så friske, forklarer Berit Kalland, rådgiver i pleie- og omsorgsavdelingen i Hamar.

– Bruker du rullestol, kommer du kanskje ikke inn i konsertlokalene. For andre kan selve reisen være en påkjenning. Arrangementer og akti­viteter som foregår her på sykehjemmene, er derfor ekstra viktige.

I 2012 ble 321 kommuner tildelt midler under Den kul­turelle spaserstokken. I statsbudsjettet for 2012 var det avsatt i alt 29,7 millioner kroner.