Hele folket i arbeid?
De fleste av oss er – i alle fall teoretisk sett – tilhenger av et inkluderende arbeidsliv. Det blir fort mer problematisk når gode hensikter skal omsettes til praksis. «Det passer dessverre ikke så godt akkurat nå. Arbeidstempoet er høyt, og vi kan ikke ansette noen som til stadighet er borte fra jobben.»
Denne artikkelen er over fem år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Den første IA-avtalen ble signert i desember 2001. Nå skulle sykefraværet forebygges og reduseres, og samtidig skulle folk med nedsatt funksjonsevne i større grad trekkes med i arbeidslivet. Hvordan har det så gått? Har satsingen gitt resultater?
Regjeringen melder at sykefraværet er redusert med 11,5 prosent siden 2001. Folketrygdens utgifter under Arbeidsdepartementet er redusert med 4,7 milliarder, og halvparten av dette skyldes nettopp nedgangen i sykefraværet.
Så langt ser det altså ut til at mye går i riktig retning. Men ikke alt. For eksempel er kvinners sykefravær 67 prosent høyere enn menns, og forskjellen har økt med årene.
Det fins gode forklaringer på hvorfor det er slik, ifølge lege og forsker Ebba Wergeland i Arbeidstilsynet. Kvinners yrkesdeltakelse har økt kraftig de siste tretti årene, og mange av dem har begynt i fysisk krevende jobber innenfor renhold eller i pleie- og omsorgssektoren. I motsetning til i de tunge mannsyrkene, har ikke tekniske innretninger gjort arbeidet vesentlig lettere, og lav lønn og færre pensjonspoeng hindrer mange kvinner i å gå av med førtidspensjon. Manglende tilrettelegging for gravide fører til at sykefraværet øker også for kvinner under 40 år.
Skal vi kunne ønske så mange som mulig velkommen til arbeidslivet, kreves det tilrettelegging og også en holdningsendring hos hver og en av oss. Vi må utvikle et arbeidsliv som ikke preges av underbemanning og sparetiltak. Hvis det viktigste målet er å få virksomhetsregnskapet til å vise overskudd, blir det ikke plass til folk som har en funksjonshemning, til gravide, eller til slitne rygger etter et langt arbeidsliv.
