Inga Marte Thorkildsen

Svaret er nemlig et rungende ja. Ja, fordi vi ikke må bli historieløse og miste perspektivene og retningen for samfunnsutviklingen. Og ja, fordi vi har en hel del igjen å løse før vi kvinner kan si oss virkelig likestilt. I tillegg er dette en internasjonal kampdag, og kampen for kvinners menneskerettigheter og likeverd på verdensbasis er fortsatt langt unna seier.

I jubileumsåret får vi muligheter til å skaffe oss bedre historiekunnskaper, feire dem som feires bør, plassere oss selv inn i vår nasjonale – og i den internasjonale – historiefortellingen, og stille oss følgende spørsmål: Hva vil vi at kommende generasjoner skal huske om vår innsats? Hvilke kamper er verdt å kjempe i dag?

I norsk kontekst er arbeidslivet en åpenbar kamparena. Det er dessverre nok å ta av – fra likelønn, deltid og pensjoner til diskriminering, seksuell trakassering og skjev eller manglende representasjon. Skjeieutvalget har dokumentert det hele i sine omfattende utredninger som tar for seg likestillingen i dagens Norge.

Arbeidslivet er kjønnsdelt. Nesten like mange kvinner som menn har jobb, men det er betydelige forskjeller når det kommer til hvor kvinner og menn arbeider, hvor mye de jobber og hvor mye de tjener.

Denne delingen etter kjønn er koplet til status og ulikheter i lønn. Den kjønnsdelte utdanningen og de kjønnsbestemte yrkesvalgene hindrer gutter og jenters frihet til å velge etter egne talenter.

Jeg ønsker å bryte det kjønnsdelte arbeidslivet. Da må vi blant annet ta tak i ungdommenes utdanningsvalg. Hvorfor velger ungdom så tradisjonelt? Hvordan kan vi bevisstgjøre og åpne opp nye muligheter for ungdom?

Et annet viktig grep angår familielivet og kjønnsrollemønstrene. Gjennom å sikre at velferdsordningene for familien treffer både fedre og mødre, styrker vi kvinners posisjon i arbeidsmarkedet. Fedrekvoten i foreldrepengeordningen er et svært viktig tiltak som har styrket fedres rolle som omsorgspersoner. Den kan stå for fall med et annet stortingsflertall til høsten.

Et velferdsgode som også er avgjørende for arbeidsdeltakelsen, og som nok vil bestå uavhengig av hvem som går av med seieren i høstens valg, er barnehagene. Men det må også sies at press mot pensjonsrettighetene og kutt i antall ansatte som følge av stram kommuneøkonomi, er sannsynlig ved et regjeringsskifte. Dette kan påvirke omfanget av deltid blant småbarnsmødre, og ikke minst arbeidsforholdene i et svært kvinnedominert yrke.

Generelt er privatisering, bruk av innleie- og bemanningsbyråer – og sosial dumping – en sterk og ved­varende trussel mot kvinners posisjon i arbeidslivet.

Uønsket deltid er en form for arbeidsløshet med en klar kjønnsdimensjon og et klasseperspektiv: Det er mest utbredt i kvinnedomi­nerte yrker uten krav til høyere ­utdanning. Kjønnsroller kombinert med inntektsforskjeller mellom fedre og mødre, forklarer mye. Vi er nødt til å ta grep for å få slutt på at nesten halvparten av den kvinnelige arbeidsstokken arbeider deltid.

Regjeringen har to konkrete forslag under utarbeidelse, som tar for seg ufrivillig deltidsarbeid og behovet for mer åpenhet om lønn. I tillegg varsler vi nye tiltak for å ­bekjempe ufrivillig deltid, som drøftingsplikt ved bruk av deltidsstillinger, rett til utvidet stilling for deltidsansatte tilsvarende den faktiske arbeidstida, og styrking av deltidsansattes fortrinnsrett til utvidet stilling.

Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn ble grundig behandlet av regjeringen i likelønnsmeldinga. Jeg har foreslått at vi skal sikre åpenhet om lønn på arbeidsplassen. Det skal vi få til ved å gi arbeidsgiver plikt til å utarbeide kjønnsdelt lønnsstatistikk tilgjengelig for alle ansatte, og en opp­lysningsplikt om lønn ved mistanke om lønnsdiskriminering. Arbeidstakere som har mistanke om at de er utsatt for lønnsdiskriminering, skal få rett til å få opplysninger om lønn for navngitte kolleger.

Vi er avhengig av at tillitsvalgte og ansatte engasjerer seg i arbeidet for disse tiltakene, som alle forut­setter en lokal forankring og lokalt ansvar.

Vi har opprettet et forum – Møteplass for likestilling i arbeidslivet – for dialog mellom regjerin­gen og partene. På siste møte fikk vi tilslutning til et forslag om å styrke trepartssamarbeidet for likestilling, og vi diskuterte om det kan være hensiktsmessig å inngå en egen trepartsavtale, slik Skjeie-utvalget har foreslått. Dette skal vi også drøfte i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd.

Et sentralt poeng i Skjeieutvalgets utredninger er at arbeidet for likestilling er for lite systematisert og koordinert. Det trengs et kraft-tak som varer over flere år. Jeg er derfor spent på hva vi klarer å få til i dialogen med partene.

I arbeidet for likestiling var vedtaket om allmenn stemmerett for kvinner en avgjørende seier. Fagbevegelsen har spilt en sentral rolle i arbeidstakeres rettighetskamp i mer enn 100 år.

I et år hvor kvinners stemmerett feires, skal vi bruke jubileet til fort­satt å stå vakt om likeverd og velferd for alle, og for et arbeidsliv som gir kvinner og menn like rettig­heter og muligheter. God feiring!