Hannah Wozene Kvam

Jeg ser på det som en god måte å gjøre opp status på, på godt og vondt.  Å finne ut hva jeg vil fort­sette med, hva jeg ikke vil gi næring og hvilke nye veier jeg vil gå framover, er ikke noe jeg ser på som en krise.

Det er en gave å kunne fundere på hva livet vil bringe videre. Og det beste er at alt ikke kan planlegges, tolkes eller vurderes. Jeg er fornøyd. Jeg har det fint, og gleder meg til å utforske livet videre.

Men det er noe som kommer med feiringen som ikke er så interessant. Og det er spørsmålet fra folk rundt meg om førtiårskrisa er på vei. Og jeg har virkelig prøvd å kjenne etter. Er det noe som ligger og lurer? Er jeg for positiv til det å bli eldre? Er det sant at jeg føler meg fysisk og psykisk bedre rustet nå enn for 20 år siden?

Svaret mitt på det siste spørsmålet er ja, at jeg elsker å bli eldre, av den enkle grunn at alternativet ville vært verre. Jeg syns 40-årskrisa og alle andre årskriser er noe spetakkel, et luksusproblem vi i denne delen av verden kan tillate oss å ha fordi valgene er så mange hele tiden.

Kommentarene i forbindelse med min egen dag har begynt å komme smygende fra kjente og ukjente.

Her er et lite utvalg:

– Skal du ikke få barn snart?

Svar: Det har du ingenting med.

– Kroppen din er ikke det den var da du var yngre.

Svar: Takk, jeg er klar over det. Alle landets aviser og ukeblader opplyser om det stadig vekk. Kroppen min fungerer for øvrig godt, jeg fungerer godt. Det er viktigst.

– Skal du ikke få deg et større sted å bo snart?

Svar: Jeg trives godt der jeg er, og trenger ikke hvitt stakittgjerde, et stort oppussingsobjekt, hageflekk og større flater å passe på for å være lykkelig.

Det har vært laget flere filmer om frustrerte menn, og det fins uttallige bøker som gir gode råd om hvordan akkurat du som mann kan takle krisa. Den siste er «Guide til mannens midtlivskrise» (Kvistum, Hagen, 2012).

Her er gode råd om midtlivssex, 40-årslag, trening, håravfall etc., etc. I disse dager kommer det nok en film med mannens alderskrise i fokus. «Mer eller mindre mann», handler om ja, en mann som sliter med å bli eldre enn 20 år. I rekla­men for filmen stilles spørsmålene: Må man snakke om kvadratmeterpris for å være voksen? Må man slutte å være ironisk når man får barn? Eller slutte å drikke O’boy?

Jeg har ofte undret meg over hvorfor mannen så ofte blir portrettert når det er snakk om alderskrise, ensomhet og mislykkethet. Henger det sammen med tanken om at mannen er i krise på flere plan? At det mannlige kjønn ofres seg på likestillingens alter og mister sin manndom, sin livslyst og det som verre er – sin egen identitet?

Kjendiser som nærmer seg førti, eller nettopp har passert den skumle bursdagen, blir ofte spurt om de er i krise. Humoristen Harald Eia ble av kjønnsforsker Jørgen Lorentzen beskyldt for å være i 40-årskrisa da han lagde det kontroversielle programmet Hjernevask for NRK.

Men noe særlig forskning på alderskriser er det ikke, selv om begrepet er vanlig. Menn er fremdeles mest i fokus når det gjelder midtlivskrisa. Menn som skiller seg og får yngre damer, kjøper seg motor­sykler og endrer personlighet, er et kjent fenomen.

Men kvinnene har også etter hvert fått mer plass. Definisjonen av kvinnens krise dreier seg mer om å ta nye valg, finne seg selv, begynne på åndelige kurs, frigjøre seg på nytt. Det enorme presset på å holde seg ung og tiltrekkende er også blitt mer framtredende i vår kultur. Det er en stort kompliment å si til en 40-årig kvinne at hun ser ut som en 30-åring, eller at hun ikke ser en dag eldre ut en 25. Er det en kompliment? Noe av det vakreste jeg vet er å se levd liv i menneskers ansikt. Kvinner som menn.

I venneflokken min varierer krisene.

– Jeg har ikke kommet så langt som jeg hadde ønsket, sier en venn som nettopp har fylt førti.

– Det var mye morsommere å bli tjue. Da trodde jeg at jeg kunne klare alt, oppnå alt. Jeg var udødelig og på toppen av verden. Nå går det bare én vei.

En annen er bekymret over en mage som ikke forsvinner like lett når han trener, og akk, de grå hårene på hodet hans har kommet for å bli.

– Er jeg fremdeles attraktiv, spør en tredje. – Vil noen ha meg nå?

– Jeg skal ikke feire, sier en fjerde.

– Jeg skal gjemme meg på en øde øy.

Midt i alt dette sitter jeg. Irriterende blid. Jeg møter dem ikke på krisenes banehalvdel. For meg handler kriser om helt andre ting. Den eneste alderskrisa jeg kan gå med på å forstå er tenårene. Da står kroppen i brann og alle følelser dukker opp samtidig. Mange valg skal tas, og det kan der og da føles overveldende.

Men for min del er tenårene heldigvis over for lenge siden. Det eneste jeg ber om til førtiårsdagen er at vennene mine kommer og danser med meg på festen min. Hele natta lang.