Kirsti Knudsen, Fagbladet

kirsti.knudsen@fagforbundet.no

Det siste utspillet dreier seg om siling av asylsøkere, at Norge bør åpne mer for asylsøkere som viser vilje og evne til å integrere seg, til å arbeide og bidra i samfunnet.

Jeg kjenner at det rykker litt i rettferdighetsgenet ved tanken på å vurdere asylsøkere ut fra hvilke ferdigheter de besitter, hvilke yrker de har og hva Norge trenger av arbeidskraft. Når jeg likevel velger ikke å følge opp denne diskusjonen nå, vil jeg understreke at det ikke er fordi jeg ikke tør.

Det er nemlig noe spesielt med de debattene «vi må tørre å ta». De dreier seg ofte om asylsøkere, narkomane, sosialklienter eller tiggere. Budskapet er at vi må slutte å være så norske, blåøyde og naive, og heller sette i verk noen tiltak eller vedta noen nye, strenge lover som holder disse gruppene i ørene eller ute av landet.

Nå har det seg slik at få saker blir debattert så mye her til lands som nettopp forhold som angår asylsøkere, narkomane, sosialklienter eller tiggere. For meg harmonerer dette dårlig med den kollektive redselen for meningsutveksling noen stadig forsøker å tillegge oss.

Derimot er det flere andre debatter jeg gjerne skulle ha sett mer av. Hvorfor tennene ikke er å regne som en del av kroppen, for eksempel. For noen tiår siden var det bare to land i Europa som ikke hadde offentlig tannhelseordning for voksne personer, og det var Norge og Albania – en gang de fattigste i klassen. Men hvorfor vi nå ikke klarer å få en ordning på plass, går over min forstand. Det er på høy tid vi blir modige nok til å ta denne debatten.

En annen sak er hvorfor det er nesten umulig for norske kvinner å få tilkjent yrkesskadeerstatning. Nesten nitti prosent av alle erstatninger går til menn. Kvinners skader regnes som en del av normalarbeidsdagen.

Det er på tide at vi tør å ta den debatten også. På alvor, vel og merke.