INGEBORG GJÆRUM

Utover kvelden ble det klart at ryktene stemte: Regjeringen ville innkalle til pressekonferanse neste dag der avgjørelsen om fremtiden for Lofoten, Vesterålen og Senja skulle legges frem. Jeg sendte melding til sjefen. Jeg må komme etter til Amsterdam. I morgen er en dag jeg ikke kan gå glipp av. Det var 10. mars 2011.

«Hurra, hurra, hurra, regjeringen er bra!» ropte Natur og Ungdom dagen etter der de sto i bunader og med champagne(brus) i regjeringskvartalet. Det er et relativt lite brukt slagord der i gården, for å si det forsiktig. Jeg – og mange med meg – hadde jobbet for denne dagen siden 1. april 2006. Det var dagen etter at regjeringen hadde lagt frem forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet, og altså første gang de rødgrønne sa nei til oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Andre gang var 10. mars 2011. Nå står kampen på nytt.

En lørdag i februar brant det varder over hele landet. Over 80 steder varslet bålene om fare for våre verdifulle havområder og samtidig ei optimistisk fremtidstru. Slik har også varder brent for Lofoten, Vesterålen og Senja tidligere. «De grønne seirene må forsvares igjen og igjen, de dumme sakene kommer stort sett av seg selv,» har visstnok Odd Einar Dørum sagt en gang. Når har man virkelig vunnet et miljøslag? Når vil vi kunne vite at vi endelig kan ta en pust i bakken? Jeg har dessverre ikke svaret.

Oljelobbyen ser ikke ut til å ta noen pause, verken store funn andre steder på norsk sokkel eller nye varsku fra verdens klimaforskere ser ut til å gjøre inntrykk. Fremdeles vil de ha kloa i torskens fødestue. Sjelden har vel uttrykket «mye vil ha mer» passet bedre. For oss som er opptatt av å ta vare på disse områdene for fremtiden, betyr det at vi må fortsette å stå på. Vi må være hakket mer utholdende enn oljelobbyen.

Lite har endret seg siden sist regjeringen tok stilling til oljespørsmålet. Områdene er fremdeles like verdifulle, klimaendringene minst like alvorlige og klimagassutslippene fra Norges største forurenser, oljeindustrien, stadig like høye. Det politiske landskapet ser likevel ut til å være i endring, særlig etter at Arbeiderpartiets programkomité i sitt forslag til nytt partiprogram vil gå inn for ei konse­- kvensutredning for havområdet. Det høres så tilforlatelig ut – ei utredning av konsekvensene av eventuell oljevirksomhet, hvem kan vel være mot det?

Problemet er at dette er ingen nøytral rapport, poenget med en konsekvensutredning er å lete etter olje, og uten ei slik utredning på plass, er det ikke lov å sette i gang oljevirksomhet i et havområde. Ikke rart oljelobbyen ivrer for å få den på plass. Det har aldri vært noen slik konsekvensutredning på norsk sokkel som ikke har resultert i mer oljeboring.

Når Helga Pedersen og flertallet i programkomiteen velger å si de er for ei slik utredning i stedet for å kalle en spade for en spade og ganske enkelt fortelle velgerne at de vil slippe oljelobbyen til, er det kanskje fordi de ikke har folk med seg? Den siste tids spørreundersøkelser viser at flertallet i befolkningen – både i det aktuelle området og i landet for øvrig – er imot å åpne dette havområdet for oljeindustrien.

Dette spørsmålet er et veivalg for oss. Her står fossile mot fornybare ressurser, og vi må velge hvem som skal få forrang. Hvem som skal få retten til havet. «Sameksistens» synes å være oljelobbyens svar. Fisk og olje hand i hand. Ordet klinger ikke like godt blant fiskerne på kaia, som forteller hvordan det er nettopp områdene oljeindustrien vil bore i, de pleier sette brukene sine i.

På spørsmål om ikke det er slik at olje- og gassvirksomheten har pågått i 40 år i «god sameksistens» med fiskeriene og andre næringer, svarer Reidar Nilsen i Fiskarlaget følgene: «Bare tull. Hvis dette var et ekteskap, hadde vi tatt ut skilsmisse for lenge siden. Vi har slett ikke levd i fred og fordragelighet med oljenæringen.» Dessverre ser mange politikere ut til å tro at man kan vedta seg til sameksistens, selv om virkeligheten på havet er en helt annen.

Lofoten, Vesterålen og Senja bør bli det første varig petroleumsfrie området i Norge. Et område der det verken er tillatt å lete etter eller å pumpe opp olje. Ikke nå, ikke i fremtiden. Annen næringsvirksomhet skal naturligvis tillates, men eventuell olje og gass under havbunnen skal få ligge i fred. Slik kunne vi vite sikkert at verdifull natur får være i fred også i fremtiden.

Ingen enkeltsak er viktigere i norsk miljødebatt akkurat nå. Det er heller ingen sak jeg finner mer inspirerende. Det er nesten som et eventyr hvordan miljøvernere, fiskere og lokalbefolkning «sto han av» mot en rik og mektig oljelobby. Det forteller om en ukuelig tro på ei oljefri fremtid for disse havområdene, en vilje til å stå på og en enorm frivillig arbeidsinnsats.

Denne saken viser at det nytter! De gangene jeg får lyst til å gi opp miljøarbeidet eller når folk forteller meg at de tror ikke det er mulig å vinne gjennom, da tenker jeg på disse dagene. Da vi vant over Norges mektigste næring og største forurenser.

Nå blåser det opp igjen. Nok en gang setter jeg på Dag Kajanders gamle protestsang og synger med på refrenget: «Kom jente, gut, gammel og ung å ta sammen! Fræmtia den e vårres og ongan ska ha mat. Ikkje stå der med hua i hainna og tru at fesken kan bærge sæ sjøl mot olje og kaksa som vil ha meir å profittere på.»

Verken torsk, korallrev, sjøfugl eller klimaet redder seg sjøl. Vi må gjøre jobben igjen og igjen.