INGVILL BRYN RAMBØL

Det hele begynte med barne-tv. Som medieforsker ved Universitetet i Oslo studerte Ragnhild Bjørnebekk flere hundre elleveåringer for å finne ut hvordan media påvirket deres syn på verden. Pedagogen ba barna om å tegne eldre mennesker. De fleste tegnet gode, snille bestemødre som satt i en sofa. Det var julemiddag på bordet og barnebilder på veggene. Men så var det noen som skilte seg ut. Én gutt tegnet en gammel dame som ble voldtatt.

– Det fikk meg til å begynne å lure på hva som gjorde at enkelte barn fikk voldstanker, forteller Ragnhild Bjørnebekk. – Hvis vi fant ut av dét, kunne vi kanskje gjøre noe for å redusere volden i samfunnet.

Hun skiller seg litt ut, der hun kommer gående gjennom gangene på Politihøgskolen. Liten av vekst, litt forsiktig i bevegelsene og med et mildt smil om munnen. Det er vanskelig å forestille seg denne skikkelsen sammen med noen av landets mest belastede ungdomskriminelle. I arbeidet med prosjekter «Veier til vold» har hun forsket på unge voldsutøvere over mange år. Hun har hatt ukelange samtaler med dem, i et forsøk på å finne fram til deres livshistorie og hva som driver dem. Hvorfor akkurat de endte opp med å gjøre kriminelle handlinger og bruke vold.

– Når de får sitte sånn – helt stille – og prate om seg selv, skjer det noe med dem. De blir flinkere til å reflektere over sine handlinger, og de åpner seg på en måte de kanskje aldri har gjort før, sier Ragnhild Bjørnebekk, mildt og smilende. – Det virker som de stoler på meg og ønsker råd når de har det vanskelig.

Noen av disse ungdommene har utviklet et ganske nært forhold til henne. Det har hendt at de har fortalt ting i intervjuene som har satt forskeren i et etisk dilemma.

– Jeg vil jo helst ikke ha en rolle som fortrolig, men jeg kan heller ikke avvise dem. Hvis de forteller meg alvorlige ting, kan jeg ikke bare sitte der og si «mmm». Noen ganger må jeg spørre om jeg skal hjelpe dem å få snakke med psykolog, og hvis jeg får greie på at det vil skje en kriminell handling, må jeg melde fra om det, sier Bjørnebekk.

Men hva har hun funnet ut, da, i løpet av disse årene med unge voldsutøvere? Har hun kommet fram til noe som kan gjøre samfunnet bedre rustet til å fange dem opp før de gjør kriminelle handlinger?

– Noen har en indre sårbarhet i seg, som innebærer større risiko for å havne på voldsarenaen enn andre. Hvis disse barna samtidig opplever vold, svakt foreldretilsyn og oppbrudd i familien, står de i fare for å bli såkalte tidlig-startere, som starter tidlig med kriminalitet og rus, blir involvert i kriminelle grupper og kommer på kant med skolen. Internasjonal forskning viser at hvis vi klarer å fjerne noe av den ytre risikoen, og beskytte disse barna mot urettferdighet, utrygghet og mobbing, vil mye være gjort.

Derfor vil Ragnhild Bjørnebekk helst snakke til foreldre og ansatte i barnehager, pp-tjenesten, barnevern og skoler. Hun vil at hennes kunnskap om disse sårbare barna skal nå ut til dem som har med barna å gjøre.

– Skal vi bli kvitt volden i samfunnet, må vi bli kvitt volden i hjemmet, sier forskeren. – Når det gjelder vold mot kvinner, er nok de mennene som vil ha makt og kontroll over sine kvinner det største problemet i Norge i dag. Du finner dem innenfor de kriminelle miljøene og i noen religiøse miljøer, der den patriarkalske kulturen og æresbegrepet står sterkt. Det er et område norsk politi og hjelpeapparat vet for lite om, mener Bjørnebekk.

Fordi kriminelle ofte har vært utsatt for vold i hjemmet, og fordi vold i hjemmet ofte henger sammen med æreskulturer, og fordi norsk politi vet for lite om disse kulturene, har Ragnhild Bjørnebekk påtatt seg å arrangere et seminar om temaet nå i april. Det er slik hun jobber, ved å dykke ned i problematikken, nøste opp i de trådene hun finner, lese alt hun kommer over, og så – spre kunnskapen.

Slik har hun blitt en medieyndling og ekspert på det meste som har med voldelig og kriminell adferd å gjøre. Et raskt søk i avisarkivene de siste par årene viser at hun har uttalt seg om overfallsvoldtekter, økende vold blant kvinner, synkende drapstall i Norge, skolemassakre i USA, lokkemenn og politikeres seksuelle omgang med yngre partifeller. Og selvfølgelig massakren på Utøya.

– Før 22. juli hadde jeg flere ganger blitt intervjuet om skolemassakre i USA og andre steder i verden, og blitt spurt om det kunne skje i Norge. Da svarte jeg alltid at sannsynligheten var liten, fordi Norge er et land med lite vold. Men en kan aldri si aldri. Det mener jeg fortsatt.

Bjørnebekk klarer ikke å la 22. juli ligge helt. Hun holder på med et prosjekt om resiliens – om enkeltpersoners og samfunnets evne til å komme seg igjen og vokse etter en slik grufull handling.

– For å skåne ungdommene fra Utøya mot enda flere intervjuer, bruker jeg bare åpne kilder. Jeg studerer vitneforklaringer fra rettssaken, intervjuer de har gitt og bøker de har skrevet. Hvordan har det de så, gjorde og opplevde der ute påvirket evnen deres til å forsone seg med det grusomme? Det er veldig følelsesmessig å jobbe med, sier voldsforskeren lavt og blir blank i øynene. Men så kommer det milde smilet igjen. – Jeg har et treårsperspektiv på dette arbeidet. For jeg begynner jo å bli ganske gammel.

Til høsten blir hun 67, og hun har allerede blitt innkalt til samtale om pensjon. Akkurat det er hun litt lunken til – hun har jo så mange prosjekter hun må fullføre før hun gir seg.

– Jeg er veldig glad i å lese fagstoff og husker at jeg tenkte for lenge siden at når jeg ble pensjonist – da ville jeg få tid til å lese mye, da. Men jeg har jo lyst til å fortsette med forskningen også. Noen steder fins det en seniorpolitikk som gir eldre mulighet til å overlate stillingen sin til yngre krefter samtidig som de får fortsette å jobbe med prosjektene sine. Noe slikt kunne jeg tenkt meg.

Det er ikke sånn at Ragnhild Bjørnebekk ikke har noe annet i livet sitt enn forskningen. Hun har en ektemann som er pensjonist, og hun har seks barnebarn som stadig trenger en bestemor som kan hente dem i barnehagen eller følge dem på fotballtrening. Og det gjør Ragnhild Bjørnebekk gjerne. Men blir ikke mannen hennes utålmodig etter å få henne ut i pensjonisttilværelsen?

– Ikke egentlig. Han bygger på hytta, mens jeg jobber. Vi holder på med det vi trives best med, begge to!