ROLF KALVØ

Det var Arbeiderpartiet, Venstre, SV, Rødt, Miljøpartiet De Grønne, Senterpartiet og Byluft (ja, partiet heter faktisk det) som sto bak mistillitsforslaget. De mente også at nødvendig og relevant informasjon var holdt tilbake for bystyret og byens borgere. Forslaget ble nedstemt av flertallet i bystyret. Det var ikke uventet.

Det spørsmålet som nå har vært diskutert, og som har satt sinnene i kok, er om byrådslederen skulle ha tatt ordet i bystyredebatten da saken ble behandlet 26. november. Det kan se ut som om det var dette spørsmålet som ble det viktigste – altså bare en detalj i temaet om kommunal parlamentarisme.

Det som ble gjort eller ikke gjort i denne saken og tilliggende saker – det blir parlamentarisk praksis i Bergen så lenge bystyret ikke bestemmer noe annet. Bergen kommune har nå et flertallsbyråd. Dermed er også utfallet av slike saker i bystyret gitt. Vanskeligere er det ikke.

Det er den statlige modellen for parlamentarisme som ligger til grunn for den kommunale parlamentarismen. Gjennomslaget for den statlige modellen fikk vi alt i 1884 under regjeringen Sverdrup. Muligheten for å innføre kommunal parlamentarisme ble gitt ved kommuneloven av 1992. Oslo hadde da i noen år fått eksperimentere med sin styreform og utvikle en modell som lå opp til det vi kan kalle parlamentarisk.

Det vi glemmer når Oslo-modellen nevnes, er at Oslo også er fylkeskommune, det vil si at Oslo kommune har virkemidler og forvaltningsansvar som ligger langt over det som er vanlig for de øvrige kommunene i landet – også Bergen.

Oslo kommune har følgelig på denne måten også større effektiviseringsmuligheter enn andre kommuner – også Bergen. Noe av hensikten med den nye lovhjemmelen for parlamentarisme var nemlig at kommunene skulle få anledning til å utvikle den styringsformen de selv mente var mest hensiktsmessig og effektiv.

Kommuneloven åpner nå for bare to typer styringsmodeller for kommunene og fylkeskommunene – formannskapsprinsippet og parlamentarisk system.

Styring etter formannskapssystemet har vi her i landet hatt i nærmere 200 år, og derigjennom utviklet demokratiske spilleregler og rutiner for lokalforvaltningene. At dette systemet kan ha sine ineffektive sider, er påvist i en rekke sammenhenger. Men det går an å ta grep som gir større effektivitet – også innenfor formannskapssystemet.

Kommunal parlamentarisme har bare vel 20 års erfaringsgrunnlag her i landet. Det er sikkert mye ugjort og uprøvd i en slik sammen­heng. Men det som er poenget, er at det ikke fins entydige regler og rutiner for alle spørsmål som vil bli reist i et slikt styringssystem.

Det kan i den sammenheng nevnes at tidligere byrådsleder i Oslo, Erling Lae, nå fylkesmann i Vestfold, har advart mot parlamentarisme for vanlige kommuner, senest i en artikkel i Kommunal Rapport for en tid tilbake. Et av hans poenger er frykten for at innarbeidede kommunale demokratiske prosesser kan utebli.

Det er ikke utenkelig at Erling Lae, nå i egenskap av fylkesmann, fortsatt har den samme skepsisen. Staten – og fylkesmannen – må, dersom kommunal parlamentarisme blir vanlig, forholde seg til forskjellige kommunale parlamentariske opplegg og praksiser, til forskjell fra det som gjelder innenfor formannskapsmodellen.

Det kan være nærliggende å se på forskjellene mellom Oslos og Bergens former for parlamentarisk praksis.

Da det skulle dannes byråd i Oslo, gikk ordføreren til den sannsynlig sterkeste byrådslederkandidaten og ba ham om å danne byråd. Det ble da byrådslederens oppgave å utpeke resten av byrådet. Her kjenner vi igjen den statlige modellen der H.M. Kongen ber den sannsynligste statsministerkandidaten danne regjering.

I Bergen er det bystyret som velger byrådsmedlemmene.

En kanskje underfundig observasjon av forskjellene mellom den bergenske og osloenske parla­mentarismen, er denne: I kjølvannet på en del (finansierings)-skandaler i Oslo, har ansvarlig byråd stille og rolig gått ut og blitt erstattet.

I Bergen hadde vi nylig et tragisk tilfelle da drikkevannskilden for store deler av byen ble forurenset (den såkalte Gardia-episoden). Her ble hovedfokuset et annet, og det var etatslederen som gikk stille og rolig ut.

Da regjeringen Sverdrup fikk innført parlamentarismen i 1884, ble blant annet følgende uttrykt: «All makt i denne sal (stortingssalen)».

Med kommunal parlamentarisme kan noen si: «All makt utenfor denne sal (bystyresalen)».

Dermed er det også en viss fare for at vi snubler i noe av grunntanken for parlamentarismen, og gjør det stikk motsatte av det som var hensikten med den.

En kan fristes til å tro at noen kommunale makthavere ikke ser forskjellen på forretning og forvaltning.