KATHRINE GEARD

kathrine.geard@fagbladet.no

For noen uker siden utga de to forfatterne biografien om storsabotøren Asbjørn Sunde. Boka, som er utgitt med støtte fra Fritt Ord og Fagforbundet med flere, har fått mye oppmerksomhet og gode omtaler. Sentralt i fortellingen om «Osvald» står Sundes ledelse av sabotasjeorganisasjonen som under tyskernes okkupasjon ble kjent som Osvald-gruppa. Gruppa gjennomførte rundt 100 aksjoner og mistet hele 35 medlemmer.

Omstridt

Denne aktive motstanden ble skarpt kritisert av eksil-regjering og Hjemmefrontens ledelse som gikk inn for passiv motstand. Sunde skrev selv om sine aksjoner i den populære erindringsboka «Menn i mørket», som kom ut i 1947. Men i 1954 ble han dømt for spionasje for Sovjetunionen og stemplet som landsforræder. Sunde og hans medsammensvorne i Osvald-gruppa ble skjøvet ut i mørket og glemt når krigens helter ble hyllet. Fram til 1990-tallet var det mest negativ omtale av Sunde og gruppa hans. Og først i 2013 fikk Osvald-gruppa oppreisning av det offisielle Norge. Åtte gjenlevende medlemmer av den mest aktive sabotasje-gruppa under krigen fikk da oppleve å bli hedret av daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen.

Beklaget

«I dag beklager vi at mange av dere ble mistenkeliggjort og underkjent. Vår nære allierte ble plutselig vår bitre fiende da Hitler-Tyskland var beseiret. Derfor kunne en mann som Asbjørn Sunde gå fra å være krigshelt i det ene øyeblikket til å bli stemplet som forræder i det neste. Derfor ble dere stille. Derfor forble dere i mørket», sa hun blant annet.

Kamerater takker

Skjeseth og Conradi mener fagbevegelsen har mye av æren for at gruppas medlemmer omsider ble hedret, nesten 70 år etter krigen. De peker på at det går en linje fra den første beskjedne minneplaketten over Osvald-gruppa og falne fra NSB, som ble hengt opp inne i Østbanehallen i 1995, til monumentet som ble avduket utenfor den gamle stasjonen 1. mai i år. «Fagforeningskamerater takker» lyder inskripsjonen på plaketten som nå pryder monumentet. Initiativet til minneplaketten kom fra LO i Oslo, mens de uhyrlige høyreesktreme handlingene 22.juli 2011 satte fart i monumentprosjektet.

Urett

I 2013 bevilget LO-kongressen 500.000 kroner og Fagforbundet fulgte opp med like mye.

– I 1995 var det ikke helt opplagt at LO skulle hylle Osvald-gruppas medlemmer som sine jenter og gutter. Det er all grunn til å framheve fagbevegelsens innsats for å rette opp den historiske uretten og hedre kommunistenes motstandskamp generelt og Osvald-gruppa spesielt, sier Skjeseth, som legger til at også andre krefter har bidratt til stemningsskiftet. Som arbeidet til historikeren Lars Borgersrud og dokumentarfilmer som Morten Conradi har laget sammen med Martin Gaarder og Øystein Rakkenes.

Heftig debatt

Men slegga som knuser et hakekors utenfor Østbanehallen fikk også mye og skarp kritikk, blandet med utfall mot Asbjørn Sunde og det han sto for. En fanatisk kommunist som tok ordre fra Sovjet fortjener ikke heder, mente enkelte røster.

– Det var alle typer reaksjoner fra hatefulle ideologiske til at det passer seg ikke å ha et sånt monument akkurat der. Men den folkelige oppslutningen om avdukingen var enorm. Det viktigste er at vi fikk et monument, sier Conradi.

Flere monumenter

Foruten dette omstridte monumentet har medlemmer av Osvald-gruppa også fått diverse rom oppkalt etter seg på Frydenberg skole i Oslo, og det er reist minnesmerker flere andre steder, som på Sollia og i Kopervik. Siste nytt er at Oslo kommune har overtatt stell av graven til Asbjørn Sunde og kona Astrid på Østre Gravlund.

– Alt dette viser at folk klarer å skille mellom spionsaken og krigsinnsatsen, mener Conradi og Skjeseth.

Ny informasjon

Boka kaster også nytt lys over spionsaken, en prosess de mener etterlot mange spørsmål. En sentral opplysning i boka er Forsvarets etterretningstjenestes syn på spionsaken. Forfatterne dokumenterer at Forsvarets folk ikke hadde tro på at Sovjet ville bruke en så profilert kommunist som spion. De mente derimot at han forberedte en sabotasjeorganisasjon til bruk i en framtidig krig.

– Mye tyder på at han umulig kunne være en storspion. Det er ikke dokumentert. Om han trådte over en grense er vanskelig å si. Det var ikke ulovlig å ha kontakt med russerne, mange hadde det, påpeker Conradi.

Skjeseth understreker at det ikke er til å komme fra at Sundes omgang med russerne var merkelig og vanskelig å forstå.

– Det er noen ubesvarte spørsmål der, men som spionsak betraktet er det vårt anliggende å argumentere for at dommen er altfor hard. Det er vi ikke aleine om å mene, sier han og viser til nevnte dokument fra Forsvarets etterretning

Slår fast

Forfatterne hadde venta seg ny debatt rundt Sunde fra dem som mener han ikke fortjener heder da boka ble lansert. Men de har så langt ikke latt høre fra seg. Nå fredag var imidlertid Asbjørn Sunde igjen førstesideoppslag. Under hoved tittelen «Slik ble krigshelten avslørt som spion» fristet Dagbladet med «de utrolige detaljene fra overvåkingen av Asbjørn Sunde». Oppslaget over tre sider inni avisa slo fast at krigshelten falt for eget grep etterfulgt av «Slik var klappjakten på KGB-spionen». Foranledningen er at avisa etter en innsynsbegjæring til PST fikk tilgang til etterforskningsdokumenter som har vært hemmelige siden straffesaken mot Sunde i 1954.

Fikk avslag

Blant detaljene Dagbladet byr på er beskrivelser av den omfattende spaningen og avlyttingen av Sunde og hans familie, både hjemme og på et blikkenslagerverksted i Rydfyllgata, der han arbeidet. Videre fortelles hvordan Sunde ofte klarte å riste av seg spanerne, om observasjoner av ham i møter med russerne og daværende POT-sjef Asbjørn Bryhns utlegging av en samtale med Sunde.

De to Osvald-forfatterne søkte også om generelt innsyn i materialet i straffesaken i fjor sommer, men fikk avslag. Oppslukt av et omfattende arbeid anket de ikke.

– Vi brukte ikke mer energi på det etter avslaget. Dagbladet har tydeligvis ligget mer på, det skal de ha, sier Skjeseth.

Må frigi

De tror bokutgivelsen og den negative blesten etter avslaget kan ha bidratt til at PST revurderte sin policy. Dessuten er det meste i grove trekk kjent fra før. Historikere som Lars Borgersrud, Trond Bergh og Knut Einar Eriksen har gått gjennom og skrevet om deler av materialet. Men Dagbladet er den første avisa som har fått innsyn.

– I tillegg stiller boka så mange spørsmål til saken at fortsatt hemmelighold blir vanskelig. Dette bærer bud om at PST må frigi dokumentene, sier Conradi.

Undrende

Dagbladets oppslag bekrefter deres inntrykk av et overvåkningspoliti som brukte enorme ressurser på å registrere alt Sunde foretok seg, men som i liten grad evnet å levere gode analyser av det de fant. De avgraderte etterforskningsdokumentene som Dagbladet la fram inneholdt ingen overraskelser for forfatterne.

– Nei, dette er ting som i all hovedsak er kjent fra før, og som mange har brukt biter av. Men vi får noen flere detaljer.

Skjeseth og Conradi mener Dagbladets artikkel i og for seg er relevant, men irriterer seg over den stemplende formen og undrer seg over at boka om Osvald ikke er nevnt overhode. De påpeker at Dagbladet ikke går inn i substansen i spionsaken.

– Det er skuffende at overvåkningspolitiets premisser tas for gitt og at man lar være å opplyse om en rykende fersk bok som stiller store spørsmål ved dommen. Det bidrar til sementering av et spionstempel og en dom som er mer enn tvilsom. Det irriterer mest, sier Skjeseth.

Flere snakker

Rehabiliteringen av Osvald-gruppa har ellers ført til at mange som før ikke ville snakke om sin krigsinnsats eller foreldrenes bidrag, har begynt å fortelle. Dermed har det kommet fram nye opplysninger. For eksempel fortalte en av de få gjenlevende sabotørene, Harry Sønsterød, om bankranet han var med på, og familier har vist fram overvåkingsmappene etter avdøde medlemmer.

Sterke reaksjoner

Under lanseringen av boka på Tronsmo bokhandel var flere barn og andre etterkommere etter medlemmer av Osvald-gruppa til stede.

– Det var veldig rørende. Vi har fått masse henvendelser fra barn og barnebarn etterpå. De sier det er viktig for dem at det kom en ryddig, balansert og gjennomarbeidet bok. Det er tydelig at dette er sterkt for mange, og det gir oss som forfattere følelsen av å ha vært med på noe mer enn en vanlig bokutgivelse.