ROY RINDAL

To tredeler av verdens befolkning mangler rent drikkevann, og Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår at ett av tre sykdomstilfeller i verden skyldes dårlige miljøforhold, og spesielt forurenset vann.

I Norge har vi nok vann på tross av at en tredel av vannet går tapt som lekkasjevann fra ledningsnettet. Vannet er i det alt overveiende godt, men er det trygt?

I 2010 anslo Folkehelseinstituttet at så mange som 200.000 mennesker ble syke av drikkevannet her til lands. Halvparten av sykdomstilfellene skyldtes svikt i vannbehandlingen, mens en tredel skyldtes svikt i ledningsnettet slik at drikkevannet ble forurenset av avløpsvann.

Hvordan kan vi forhindre at avløpsvannet går i drikkevannet? I tillegg til å øke utskiftningstakten på vannrør, vil et ledd i dette arbeidet være å følge Norsk Standard NS-EN 1717 – Beskyttelse mot forurensning av drikkevann i drikkevannsinstallasjoner og generelle krav til utstyr for å forhindre forurensning ved tilbakestrømning.

Standarden stiller mer presise og mer omfattende krav til sikring enn i normalreglementet og forskrift om krav til byggverk (TEK 97). Graden av sikring bestemmes av hvor farlige væsker som håndteres på stedet. Det er definert fem kategorier. Pumpestasjoner plasseres ikke uventet i kategori fem – den strengeste.

Her er det bare én type sikring som ifølge standarden anses til­strekkelig sikker, nemlig «luftgap». Drikkevannet tappes først i en beholder, og deretter trykksettes på nytt. Slikt utstyr består i hovedtrekk av en magnetventil, en beholder i rustfritt stål og en pumpe for ny trykksetting. Påfyllingen styres av nivået i beholderen. Enhetene koster fra rundt 25.000 kroner, avhengig av kapasitet. Det fins tre varianter, i standarden betegnet som AA, AB og AD.

Alternativet er å bruke en ventil av typen som i standarden er gitt betegnelsen «BA – kontrollerbar tilbakeslagssikring». Den kan beskrives som en avansert tilbakeslagssventil og koster fra 3000 kroner. Den er imidlertid bare ­beskrevet som akseptabel løsning for væsker inntil kategori fire, altså ikke for tappepunkter der det håndteres avløpsvann. Flere kommuner har likevel valgt å anse type BA for tilstrekkelig.

Fordelene med luftgap er at det ikke kan åpne for tilbakestrømning med mindre vannet «renner oppover i løse lufta» – fra tanken opp i påfyllingsstussen. Det er et grundig arbeid som ligger bak konklusjonen om at dette er passende sikkerhet når vi har med avløpsvann å gjøre.

Kommunene er ikke forpliktet til å følge NS-EN 1717. Per i dag kan kommuner eller vannverkseiere bestemme seg for å akseptere andre løsninger hos sine abonnenter.

Det ville være en stor fordel om vi kan få en felles holdning til dette. Enighet mellom kommunene vil gjøre det enklere for både rørleggere, rådgivere og leverandører av prefabrikkerte pumpestasjoner.

Hvor langt har kommunenorge kommet siden 2001? Sivilingeniør Fredrik Ording i Asplan Viak AS, sier det slik:

– Etter en lang fase med sporadisk aktivitet har jeg inntrykk av at mange kommuner har begynt å arbeide med dette de siste tre–fire årene. Jeg har likevel inntrykk av at det er svært få kommuner som har oversikt over hvilke abonnenter som skal ha tilbakeslagssikring, og hvilke som har det.

– Mattilsynet har satt søkelys på dette i sin siste kampanje. I den forbindelse har jeg oppdrag for tre kommuner med kartlegging, informasjon og oppfølging. Tilbakemeldingene fra abonnentene er imidlertid få og av varierende kvalitet, og vi kan risikere å komme i en situasjon der vannverkseier må fore­ta inspeksjoner hos et stort antall abonnenter. Dette blir kostbart, og derfor er jeg opptatt av at Mattilsynet ikke skal kreve for mye.

Fagforbundets faggruppe for vann og avløp har bedt om uttalelser fra ressurser som Mattilsynet og Direk­toratet for samfunnssikkerhet og beredskap uten å få respons per dato.

Hvilken rolle har vann og avløpssektoren i et forebyggende folkehelseperspektiv generelt og opp mot NS-EN 1717 spesielt? Vi må huske at standarden i seg selv ikke er et krav. Det blir den bare når vannverkseiere vedtar dette som en del av sine abonnementsvilkår, noe som er standardløsningen i KS-mal fra 2008.

Norsk Vann har for 2013 foreslått prosjektet Tilbakeslagssikring i vannforsyningssystemer. Det viktigste ved dette prosjektet vil være å avklare om det er grunn til å tillate omforente løsninger som er mindre strenge enn Norsk Standard («godt nok»), særlig med henblikk på eksisterende anlegg.

I denne forbindelse er det viktig å få med representative deltakere i styrings- og referansegrupper, inkludert tilsynsmyndighetene. En annen aktør som burde hatt en viktig rolle, men som ikke vil ta den, er Statens byggtekniske etat. De har myndighet på dette området gjennom plan- og bygningsloven, forskrift om krav til byggverk og veileder til denne, men har vært lite interessert i tilbakeslagssikring. De har imidlertid fjernet den gamle og teknisk utdaterte beskrivelsen (fra før 1970) fra veilederen. Det er alltids noe.

Målet må være, uansett sektor og myndighetstilhørighet, at vi kan sikre nok, godt og trygt vann for de kommende generasjonene. Derfor må vannverkseiere, myndigheter og innbyggere sammen sørge for at disse målene nås.