BJØRG LIEN

Det var særlig én opplevelse, under en utflukt i naturen, som gav meg tanker og refleksjoner som fulgte meg gjennom resten av studiet:

En av brukerne på senteret satt i sin vante stilling, på huk et stykke fra de andre, med ansiktet og kroppen vendt fra dem. Helt bevisst utvidet jeg ringen rundt bålet, slik at han ble inkludert. Jeg ville vise ham at jeg ville sitte så nær ham som mulig, være oppmerksom på ham på en lydhør måte uten å krenke hans private sone.

Jeg reiste meg og så utover sjøen. Høstfargene speilet seg i vannet, og jeg gav utrykk for det jeg så. Plutselig reiser mannen seg og gir meg fiskestanga si. Og sier kort, men vennlig: «Gå og fisk!» Han snudde seg fra meg igjen, men det var tydelig at han hadde åpnet en dør.

Jeg ville ta imot hans tillit, men saken var at jeg ikke visste hvordan jeg skulle bruke fiskestanga. Jeg tok sjansen og ropte det til ham. Han skjønte at jeg trengte veiledning, og kom meg i møte. Ansiktet hans var ivrig mens han med stor tålmodighet viste meg hvordan jeg skulle kaste ut. Jeg opplevde å kommunisere med ham i en lang sekvens, uten at de indre stemmene hans forstyrret og dominerte. Dette var hans arena; her ville han møte meg.

Tradisjonell behandling innenfor psykiatrien har hatt kontor, samtalen og individualterapien som sine redskaper. Disse arenaene er gode og meningsfulle og gir hjelp for mange, men erfaring viser at en del faller ut i dette systemet.

Meahcceterapiija er en behandlingsmodell som kan oversettes som utmarksterapi. Den er tilpasset samisk kultur og levesett, og intensjonen er å skape en kontekst slik at samiske familier føler seg trygge nok til å fortelle historier som åpner opp for tidligere avstengte følelser.

Denne terapien går ut på at man forlater kontoret og trekker ut i naturen, med overnatting i lavvo. Samhandling går hånd i hånd med samtale, noe som er i tråd med samisk kultur. Samtalen foregår under utføringen av praktiske gjøremål som å sanke ved til bålet eller lage mat. Det er enklere å snakke om vonde og følsomme temaer mens en gjør noe sammen, i stedet for å sitte rett overfor hverandre med blikkontakt i et terapirom.

Selv om Meahcceterapiija er en terapiform spisset mot den samiske befolknings tradisjon og kultur, viser fersk forskning fra Sverige – En studie av friluftspedagogenes arbeid med unge i risikosonen – hvordan utmarksterapi også har gitt positive resultater og forandret unge menneskers situasjon.

Gjennom relasjonsskapende prosesser, som samtaler i kombinasjon med friluftsliv, gir friluftspedagoger elevene normer, verdier og sosial læring som er viktig for inkludering og samhold i skolehverdagen.

Rollene til terapeut og klient endrer seg ute i naturen når de befinner seg på nøytral grunn. På et kontor forventes det at terapeutene har kontroll og styrer samtalene. Ute på tur viser klientene eget ­initiativ i praktisk arbeid som å sette opp lavvo og tenne bål. Samtalene blir mer naturlige rundt bålet, og ofte dukker humor og muntre historier opp, i motsetning til på kontoret hvor samtalen ofte er problemorientert.

På tur kan terapeuten lære ferdigheter av klientene, noe som åpner for større fortrolighet og kontakt. Klientene kan selv ta initiativ til samtale, som i eksemplet der en ung jente inviterte terapeuten ut for å ro. Jenta rodde selv mens hun snakket om livet sitt, vanskeligheter og hvordan hun ønsket at livet skulle være. Hun hadde selv valgt ut terapeut, tid, sted og i hvilken sammenheng. Dette innebar nye roller for både terapeut og klient.

«Det diskuteres for lite i psykiatrien hvordan forandring finner sted,» hevder professor og psykiater Tom Andersen i forordet til Anbjørg Harams bok Dialogens kraft – når tanker blir stemmer. Hensikten med de møtene velferdsstatens profesjonsutøvere har med sine brukere er jo nettopp en eller annen form for endring. Endring i noens helsetilstand, kunnskapsnivå eller sosial velferd.

Målet med sosialt arbeid er å bedre livssituasjonen til klientene/brukerne, hindre en forverring av situasjonen og forebygge at slike situasjoner oppstår igjen. Men klientene/brukerne kan ikke forandres utenfra av andre mennesker. Det vi kan gjøre, er å bidra til at klienten ser muligheter han eller hun ikke så før, og at han/hun velger å benytte seg av dem.

Jeg ble ferdig utdannet sosionom våren 2012, og avsluttet med en oppgave nettopp om utmarksterapi – Meeahcceterapiija/­Nær-vær – endring – vekst. Gjennom møter med tre terapeuter, som arbeider med et vesentlig annet innhold enn tradisjonelle former, fikk jeg dele erfaringene fra deres praksis, og fikk kunnskap om hvordan denne metoden kan gi positive resultater.

Informantene mine snakket mye om hvordan utmarksterapien kan være med på å svekke klientens følelse av avmakt. Når vi møter klientene på deres egne premisser, kan de få tilstrekkelig med ro og trygghet til å fortelle historier som åpner opp for tidligere avstengte følelser.

Ved å forlate den tradisjonelle terapiformen får klienten mulighet til å være eksperten på sitt eget liv.