KRITIAN TANGEN

De siste årene har det blitt avdekket en rekke tilfeller av uanstendige arbeidsforhold og svært lave lønninger ved norske arbeidsplasser.

I bransjer som renhold, bygg og anlegg, reiseliv, verftsindustri og transport er det avdekket lønninger helt nede i tre euro (vel 20 kroner)

i timen. I tillegg har det skjedd stygge arbeidsulykker, og mange arbeidstakere har blitt tilbudt uverdige boforhold. I enkelte tilfeller har offentlig sektor vært oppdragsgiver.

Slike overgrep mot arbeidstakere er sosial dumping. Oftest rammes arbeidsinnvandrere som har kommet til Norge for å søke jobb og skape seg et bedre liv enn de kunne i sitt hjemland.

At alle arbeidstakere uansett bakgrunn skal ha anstendige lønns- og arbeidsvilkår, er et solidarisk krav. Men arbeidsgiverne har ikke akseptert dette. Gjennom flere år har for eksempel NHO og flere verft ikke godtatt at tariffavtalene til norske verftsarbeidere også skal gjelde for utenlandsk arbeidskraft, såkalt allmenngjøring. Etter deres syn ville det være i strid med EØS-avtalen å allmenngjøre framforhandlede rettigheter som fri kost, losji og reise. 

Da de tok saken til retten, tapte de i tingretten og lagmannsretten. Til slutt anket de til Høyesterett.

Tidligere i år kom høyesterettsdommen som slår fast at utenlandske arbeidere skal ha rett til lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkårene norske arbeidstakere har når en tariffavtale er allmenngjort.

Det er en knusende seier for et anstendig arbeidsliv, og en av de viktigste rettsavgjørelsene i moderne tid. Hele allmenngjøringssystemet stod på spill – et system som skal sikre anstendige lønninger for all arbeidskraft.

Dommen var også viktig for å fremme de seriøse bedriftene, og for på lengre sikt å kunne fjerne en konkurransevridning i arbeidsmarkedet.

Det er bemerkelsesverdig at NHO og Norsk Industri heller ville gå til juridisk krig mot staten og fagbevegelsen for å forsvare de useriøse virksomhetene, enn å bli med på et felles krafttak for å sikre de seriøse aktørene like konkurransevilkår.

Et annet resultat i Høyesterett ville ha åpnet for en underbetaling av utenlandsk arbeidskraft i et omfang vi tidligere ikke har sett i Norge. Opparbeidede rettigheter

i tariffavtalene ville ha blitt satt under et massivt press, noe som igjen ville svekket både den norske forhandlingsmodellen og frontfaget.

Arbeidsgivernes frykt for at dommen i Høyesterett vil drive kostnadene i været, er sterkt overdrevet.

Arbeidsinnvandringen har vært en berikelse for Norge. En berikelse arbeidsgiverne har kunne benytte seg av for å holde høy produksjon. Jeg kan ikke se hvordan det å betale alle arbeidstakere likt da skal være et problem.

Fram til nå har problemene med sosial dumping særlig gjort seg gjeldende i privat sektor. Det kan fort endre seg. Vi ser allerede en økende bruk av vikarbyråer med utenlandsk arbeidskraft i store deler av offentlig sektor, og vi husker godt de svært dårlige erfaringene fra pleie- og omsorgssektoren med konkurranseutsetting av sykehjem i blant annet Oslo og Klæbu. 

En rekke tiltak er iverksatt av regjeringen for å unngå at arbeidslivet blir delt i to, i et A- og et B-lag. Flere gode verktøy er kommet:

1. januar i år trådte reglene som sier at innleide fra vikarbyråer skal likebehandles med fast ansatte, i kraft. Innleide vikarer skal altså ha minst like gode vilkår som de fast ansatte – alt annet er ulovlig. De nye reglene kom samtidig med regjeringens tiltakspakke for en mer seriøs vikarbransje, og ble aktualisert gjennom innføringen av EUs vikarbyrådirektiv. Og i mai kom de siste verktøyene med tiltakspakke 3 mot sosial dumping.

Både verftssaken og likebehandlingsbestemmelsene viser at det er mulig å etablere gode verktøy i kampen mot sosial dumping også innenfor EØS-avtalens rammer. 

I åtte år har vi hatt en rødgrønn regjering som har stilt opp hver gang fagbevegelsen har bedt om nye verktøy. Erfaringene så langt er at EØS-avtalen ikke trenger å hindre vårt arbeid mot sosial dumping dersom myndighetene og fagbevegelsen bruker det handlingsrommet som fins.

LO-kongressen støttet dette synet, og vedtok at EØS-avtalen danner grunnlag for LOs europapolitikk. Nå blir det viktig å få støtte til synet om at ILOs konvensjoner går foran EØS-forpliktelsene.

Den største trusselen mot et anstendig arbeidsliv er en borgelig regjering. Den trenger ikke å vedta radikale endringer i norsk arbeidslivslovgivning for å svekke kampen mot sosial dumping. Det holder at de sitter med hendene i fanget, så skyter utviklingen fart av seg selv. For et anstendig arbeidsliv må pleies og følges opp med gode virkemidler.

Nye verktøy vil være viktig for å demme opp mot sosial dumping i nye deler av arbeidslivet, som offentlig sektor. Det har verken Venstre, Høyre eller Fremskrittspartiet vist et fnugg av interesse for.

Alle har vi et ansvar for å fremme et anstendig arbeidsliv. Jeg vil minne oss i fagbevegelsen om fire ting: For det første at det nå er opp til oss å bruke de verktøyene vi har fått. For det andre at vi hele tida må se om vi kan finne nye forslag til verktøy som gjør kampen mot sosial dumping lettere. For det tredje at vår mulighet til å styrke fagbevegelsens innflytelse i vikarbransjen øker gjennom å organi­sere de ansatte. Og for det fjerde at det faktisk ikke er likegyldig hvem som sitter i regjeringskontorene.

Bærebjelken i samfunnet er en godt utbygd velferdsstat og et velordnet arbeidsliv. Det er dette som gjør at vi topper listene over verdens beste land å bo i. Skal vi bygge videre på suksessformelen med den norske modellen, er vi avhengig av sterke og representative organisasjoner i arbeidslivet, og et fornuftig samspill mellom arbeidslivets organisasjoner og myndighetene.

Bare en felles innsats vil gi full seier for et anstendig arbeidsliv.