Ingvill Bryn Rambøl

På kontoret i 8. etasje på Youngstorget er den svarte, stramme skinnsofaen byttet ut med en mykere, grønn. På bordet står suvenirer den forrige LO-lederen har samlet opp. Det skal ut. På gulvet står en ferdig­pakket reiseveske. Klokka er 13.15. Om en halv time skal den nye LO-lederen til Stockholm på møte i Nordisk Råd, og nå kommer hun springende på lette bein gjennom gangen, hilser raskt og unnskylder seg.

– Jeg må ringe og vekke gubben. Jeg glemte mobilen hjemme i dag og har ikke fått ringt ham. Kanskje han sover ennå?

Ektemannen Åge er hjemme i Fauskevåg utenfor Harstad, er pensjonist og liker å sove lenge om morgenen. Det blir i hvert fall fire år til kona kan nyte samme døgnrytme.

– Nesten ubehagelig travelt, sier hun om de første dagene som leder for Landsorganisasjonen Men hun visste hva hun gikk til. Som nestleder gjennom fire år har hun hatt god anledning til å se hvordan livet arter seg for LOs leder. Det var dette hun ville.

– Jeg visste at det var riktig. Jeg visste at det var riktig for forbundet mitt å få meg i posisjon, og jeg visste at det var riktig fordi jeg er kvinne. Å få en ny kvinne ved roret i LO har en viktig symboleffekt, mener LO-lederen.

– Gerd-Liv Valla gikk jo av på en måte som etterlot mange sår. Det å få en ny kvinne inn som kan vise at kvinner både kan og vil, tror jeg betyr mye for i hvert fall femti prosent av medlemmene våre.

– Tror du bråket rundt valget av deg har noe å gjøre med at du er kvinne?

– Nei, det tror jeg ikke. Det hadde jo vært merkelig om det ikke var kamp om den øverste posisjonen i landets viktigste fagorganisasjon, sier Kristiansen bestemt, og avviser alle påstander om at måten hun ble valgt på gir henne et svekket mandat.

– Jeg har hele LO i ryggen. Slik er LO. Vi kan slåss internt så fillene fyker, men når klubba faller, går vi alle samme vei.

Gårds- og fiskerjenta fra Harstad er utdannet hjelpepleier, men har ikke jobbet i helsevesenet siden 1990. Da ble hun hovedtillitsvalgt i Troms fylkeskommune, og siden har hun gått gradene i fagbevegelsen. Hun har ikke søkt posisjoner eller siktet mot toppen, sier hun selv. Men hun har heller aldri veket tilbake når andre har pekt på henne.

– Jeg har aldri tidd stille om hva jeg mener, og det er jo sånn at de som sier fra, er dem som blir dytta fram. Og så ble det bare sånn. Her sitter jeg.

Men én ting har hun drømt om. Det innrømmer hun nå.

– Å kunne stå på Youngstorget 1. mai og å holde tale har vært en drøm i mange år. Tenk å få oppleve å stå der og se alle folkene og alle fanene. Og nå får jeg lov!

Da hun vokste opp i Fauskevåg, rakk ikke drømmene så langt som til Oslo og Youngstorget. Mest drømte hun om frihet. Som eldst av fire søsken, med foreldre som brukte mye tid på gårdsarbeidet, hadde Gerd ofte ansvar for de minste. Av og til kunne det bli for mye for den egenrådige jenta. Som den dagen yngstesøsteren hadde full bleie og snørrete nese og storesøster rett og slett bandt henne fast i kjøkkenbordet og rømte ut i fjøset. Et tegn på at hun allerede den gangen var flink til å finne kreative løsninger på konflikter?

– Ja, kanskje jeg skal binde folk fast når de blir for strie, ler 57-åringen, før hun sier: – Jeg har nok ikke lite lett for å forlate oppgavene mine i dag. Jeg pleier å fullføre.

16 år gammel dro hun hjemmefra. Stolt, spent og glad. Klar for å møte verden utenfor hjembygda. Klar for å bestemme over sitt eget liv.

17 år gammel kom hun hjem igjen. Med en baby under armen, ute av stand til å forsørge seg selv og barnet. Foreldrene tok henne imot med åpne armer og passet barnet mens tenåringsmammaen dro på fiske måneder i strekk.

– Jeg savnet ungen, så klart, men jeg kunne jo ikke gå hjemme på gården og slenge. Jeg hadde en kjæreste som hadde fiskebåt, og han trengte mannskap, så jeg syntes det var naturlig å dra ut, sier Gerd Kristiansen usentimentalt.

På sjøen lærte fiskerjenta å overleve i et mannssamfunn. Hun var en av to jenter blant alle mannfolka på loddefiske.

– Jeg ble nok ganske tøff både i språk og framferd av å være i det miljøet der. Selv om jeg har fått slipt kantene litt de siste årene, har jeg mange ganger fått høre at jeg skremmer folk. Jeg blir veldig intens når jeg blir ivrig, og så er det klart at det kommer noen arktiske gloser innimellom. Men jeg tror ikke at jeg banner veldig mye, altså, sier hun og smiler med varme, brune øyne.

Sta og vanskelig å ha med å gjøre, har hun sagt om seg selv. Kanskje arbeidsgiversiden skal få merke at det kan bli tøft å forhandle med en som er vant til å være månedsvis på fiske i all slags vær, og ikke gir seg før kvoten er fylt opp.

– Hvis jeg mener jeg har rett, står jeg på og tar bit for bit helt til jeg får det slik jeg mener det skal være, sier Gerd Kristiansen. Som for eksempel i saken om ufrivillig deltid. Den har hun jobbet med hele tida som tillitsvalgt. Og nå begynner hun å se resultatene. Etter fire år med henne som LO-leder, håper hun at heltidsstillinger skal være normen, også i helsevesenet og varehandelen.

– Jeg kan ikke se at vi kan gå lenger enn det som nå er gjort med lovgivningen. Det som gjenstår er å få arbeidsgiverne til å innse at heltidsstillinger lønner seg. Men for å få til en endring, må også de deltidsansattes rett til å få utvidet stillingen sin gå foran heltidsansattes rett til å jobbe bare hver tredje helg. Veldig mange blir sinte når jeg sier dette, men da svarer jeg at du er nødt til å stille på jobb når arbeidsgiver har bruk for deg. Det er jo ikke sånn at du kan velge når du skal være på jobb. I mannsdominerte yrker er det ikke slik, og da er det ingen grunn til at det skal være slik i kvinnedominerte yrker heller.

– Er det ditt mål at alle kvinner skal ønske å jobbe heltid?

– Jeg vil at heltid skal være normen også i de yrkene der det jobber flest damer. Så er det enhver kvinne og manns rett å bruke arbeidsmiljøloven til å få redusert stillingen sin hvis hun eller han har behov for det. Men jeg vil at kvinner skal være klar over hvilken risiko de tar når de velger å være hjemme, for eksempel når det gjelder pensjon.

Det var dette Gerd Kristiansen mente da VG skrev at hun «advarte bakemødrene». LO-lederen har ingenting imot baking, sier hun. Hun har ikke noe imot trening, heller, så lenge det er andre som driver med den. Hun har bare sagt at hun selv slapper best av på sofaen med en god bok. Men hun går gjerne tur. Hvis Jens Stoltenberg inviterer henne med rundt Sognsvann, skal hun klare å holde følge, mener hun. Men uansett hvor og hvordan samarbeidet med landets statsminister foregår – det viktigste for Gerd Kristiansen er at statsministeren fortsatt tilhører en rødgrønn regjering etter valget til høsten.

– Å bidra til å beholde regjeringen, er en av de viktigste jobbene vi i LO skal gjøre. I motsetning til det i stor grad høyrestyrte Europa, har vår regjering klart å balansere økonomien slik at vi har tatt vare på både industrien og velferden. Hvis Høyre vinner valget, kommer norske arbeidstakere til å møte en helt annen virkelighet.

– Vi ser fra våre naboland hvordan høyresidens store skattekutt skaper større forskjeller, samtidig som arbeidsløsheten vokser. Den blå politikken vil gi samme resultat hos oss, konstaterer hun.

Så når Gerd Kristiansen har blitt litt bedre kjent med Stoltenberg og de andre regjeringskameratene, reiser hun gjerne rundt og driver valgkamp sammen med dem. Først når den jobben er gjort, kan hun begynne å tenke på 1. mai-talen.