Sidsel Hjelme, Fagbladet

sidsel.hjelme@fagforbundet.no

Kristin Jordalen tviler på at noen vil ta denne utdanningen hvis de ikke har noe å gå til når de er ferdige.

Helsefaglærlingen var sjokkert da hun tidligere i år leste at ikke engang norgesmestrene fikk jobb da de var ferdige med læretida.

– Hva? Er det ikke lovfesta at vi får jobb etter læretida? tenkte jeg. Jeg skjønner at jeg er heldig her i Vik.

Mange forsvinner

Kristin er ikke overrasket over at mange velger seg vekk fra helsefagutdanningen. I hennes egen klasse på Luster videregående skole er det bare tre som fortsatt er i faget. Hun kunne lett ha valgt annerledes selv også:

– Hvis jeg ikke visste at jeg fikk full, fast stilling etterpå, hadde jeg kanskje valgt å studere i stedet.

Husmødre på deltid

Kristin er snart ferdig med første læreår i Vik kommune, og jobber akkurat nå i et treningskompleks der beboerne får hjelp til å mestre daglige oppgaver. Tidligere har hun jobbet på sykehjemmet og i hjemmetjenesten. Nå står praksis på sykehuset i Lærdal for tur.

– Mange sier at de ikke vil bli helsefagarbeidere fordi de bare jobber med gamle, og at alle som jobber der, er gamle husmødre på deltid. Men slik er det ikke.

– Dette yrket er så givende. Når jeg kommer hjem fra jobb og tenker på det jeg har gjort i løpet av dagen, kan jeg mange dager si til meg selv at i dag har jeg hjulpet en pasient til å overleve.

Hvordan vinner en liten utkantkommune fram i kampen om framtidas arbeidskraft? I Vik i Sogn satser de på hele stillinger og høyere lønn til de nyutdannede.

– Noe måtte gjøres, sier omsorgssjef Marit Andersen i Vik kommune. Gjennomsnittsalderen blant de ansatte er høy, og omsorgssjefen vet at kampen om framtidas arbeidskraft blir hard.

– Vi satte oss ned og spurte hverandre: Hva er det som skal til? Hva kan lokke unge til å gå ut i lære i stedet for å ta påbygging og forsvinne til videre studier og andre jobber? En ting var alle enige om: Vi må ha faste, hele ­stillinger å tilby dem, sier Marit Andersen.

Slutt på småprosenter

– Hvordan vet du at dere har en stillingshjemmel ledig den dagen lærlingene har bestått fagprøven?

– Det er ikke noe problem. Vi har jo hele tida vakanser. Det er sykefravær og fødselspermisjoner, risikoen for at vi skal ha for mange inne er så lav at det ordner vi om det blir et problem, sier omsorgssjefen.

– De vi ansetter er jo ikke ansatt på en bestemt avdeling – de er ansatt i Vik kommune, og da har vi frihet til å plassere dem på flere steder om det er nødvendig. Før utlyste vi 20 prosent for Petra og 13 prosent for Berit. Det gjør vi ikke lenger. Vi legger sammen prosentene og sørger for å få ting på plass. Det kan være et puslespill å administrere, men den ansatte går inn i en turnus med forutsigbare vakter. Og vi følger selvsagt lover og avtaler.

– Det er liten risiko forbundet med dette – vi jobber jo innenfor en tidshorisont på to–tre år, sier Andersen.

Uformelle og raske prosesser

– Men noen må ta sjansen, og det er du?

– Den tar jeg! Og om jeg ikke har en hjemmel klar, finner han på kommunekassa en når jeg sier at jeg trenger det. Vi bruker uansett ikke flere årsverk enn det vi har.

– I Vik er det kort vei fra idé til handling, og en kultur der det er enkelt å få det formelle på plass.

Full støtte fra de eldre

– Hvordan reagerer ansatte som kanskje har måttet kjempe i mange år for å få økt stillingsprosenten sin på at lærlingene går til dekket bord?

– De øvrige ansatte støtter ordningen både gjennom organisasjonene og på den enkelte arbeidsplass. At det er full lojalitet og støtte fra dem som har jobbet lenge, er nok det jeg er mest stolt over at vi har fått til.

– I Vik har vi for øvrig ikke lenger uønsket deltid blant faglærte. Her har folk så høy stillingsprosent som de ønsker. Nylig utlyste vi en hel helsefagarbeiderstilling, og det var ingen søkere. Vil noen opp, så blir de prioritert så snart vi har noe ledig, sier Marit Andersen.