LINDA OKSNES SKJOLD

Skatt ser ut til å bli en av hovedsakene i valgkampen. Høyre­partiene går til valg på å senke skattene, men forsøker samtidig å skape en forestilling om at dette ikke vil gå ut over velferden.

Høyre har kommet med løfter om 25 milliarder kroner i lavere skatt over neste fireårsperiode. Fremskrittspartiet har gitt signaler om skattelette opp mot 100 milliarder. Det er imidlertid usikkert hvor pengene skal tas fra.

Begge partier tilbakeviser at skattelette vil medføre velferdskutt. «Vi har råd til både skattekutt og velferdsøkning,» mener Høyres nestleder Jan Tore Sanner (Dagsavisen 14. juni, 2013), og viser til at statsbudsjettet har økt med 300 milliarder kroner siden 2005. Kuttene skal dekkes inn blant annet gjennom effektivisering – les: privatisering og konkurranseutsetting – og mindre byråkrati.

Men dette stemmer nok ikke. Skattekutt innebærer en omfordeling fra fellesskapet til privatøkonomien. Og det er som alltid de som har høyest inntekt fra før som vil tjene mest på høyresidas foreslåtte skattekutt.

Når Høyre og Frp mener at vi ikke trenger å velge mellom skattekutt og velferd, ser de bort fra hva som er den grunnleggende hensikten med skatt – nemlig å fordele ressurser mellom offentlige og private formål.

Selv om statsbudsjettet har økt med flere hundre milliarder kroner fra 2005, har norsk økonomi økt med over 1000 milliarder i samme periode. Det som brukes på velferdstjenester, må ses i sammenheng med inntektsnivået i økonomien og befolkningens behov for disse tjenestene.

For det første – når økonomien vokser, vil også lønningene og prisene på varer og tjenester øke, også i offentlig sektor. Mange av de 300 milliardene går med til å dekke dette.

For det andre – når vi blir rikere, ønsker vi en høyere standard, ikke bare i privatøkonomien, men også på offentlige tjenester som helse, pleie og omsorg og utdanning. Så selv om det er mer penger i norsk kommuneøkonomi enn noen gang, er forventningene til de offentlige tjenestene også mye høyere enn før.

Siden begynnelsen av nittitallet har vi hatt en formidabel økning i privat forbruk sammenliknet med veksten i offentlig sektor. Bare de ti siste årene har privat konsum vokst med 40 prosent. Til sammenlikning har veksten i det offentlige konsumet, det vil si det vi kan bruke til utdanning, helse, kultur og eldreomsorg, vært på 22 prosent eller omtrent halvparten.

Skal nivået på offentlige tjenester som helse, omsorg og utdanning følge den generelle velstandsutviklingen, må vi derfor bruke mer penger på offentlige tjenester.

Selvsagt er det viktig å arbeide for å forbedre måten offentlig sektor drives på for å sikre befolkningen best mulig tjenester. Det gjøres også allerede en betydelig innsats for å finne nye løsninger og ta i bruk ny teknologi for å effektivisere driften på områder hvor det er mulig.

Hoveddelen av velferdstjenestene i offentlig sektor lar seg ikke automatisere på samme måte som vareproduksjon i industrien, hvor flere maskiner og ny teknologi har gjort det mulig å produsere langt flere varer per årsverk.

For å øke tilbudet innenfor tjenester som utdanning og helse, kreves det for eksempel flere lærere og helsefagarbeidere. Dette gjelder også for private tjenester, som for eksempel hårklipp, advokathjelp og konserter. Her avhenger kvaliteten av den som yter tjenesten.

Høyre vil veie opp for skattekuttene gjennom privatisering og konkurranseutsetting. Det er imidlertid ingenting som tyder på at dette gir de forventede gevinstene. Det er snarere omvendt.

En gjennomgang av ti års erfaring med konkurranseutsetting i de nordiske landene, viser at det ikke er noe å hente. Konkurranseutsetting og privatisering innenfor blant annet skole, helse og jern­bane, som Høyre og FrP ønsker seg, kan fort føre til økte kostnader, og mer – ikke mindre byråkrati.

I Sverige gikk Nya Moderaterna til valg i 2006 på tilsvarende løfter som høyrepartiene i Norge nå kommer med. Etter sju års erfaring er resultatet av denne politikken tydelig: Betydelige skattelettelser har ført til en dramatisk nedgang i skatteinntektene og en gradvis nedbygging av offentlig velferd.

Det er ikke overraskende. Kvaliteten på offentlige velferds­ordninger – og ikke minst tilgangen – dreier seg først og fremst om politiske prioriteringer.

Spørsmålet vi må stille oss er hva som er viktigst for vårt velferdsnivå: flere feriereier, hårklipp og restaurantbesøk eller utdanning, bedre helsetjenester og pleie og omsorg til eldre?

En politikk som ikke har som mål å øke ressursene til velferd, men som derimot prioriterer skattekutt, vil etter hvert føre til en nedbygging av offentlige velferdstjenester.

Derfor er valget i september viktig.