Titti Brun, Fagbladet

titti.brun@fagforbundet.no

Digital dokumentering. Kompetansemål. Rammeplaner. Det er ikke rart det virket skremmende å sette seg på skolebenken i moden alder. Tross tiår med arbeidserfaring.

Men 52-åringene Mariann Røed og Sissel Tvedt fra Sevland barnehage på Karmøy våget. De sa ja til å være deltakere i et nasjonalt pilotprosjekt for å øke den formelle kompetansen i barnehagene.

Teoriundervisningen skjer på kveldstid og oppgaveinnleveringen skjer digitalt. Opplæring, veiledning og dokumentasjon av Mariann og Sissels kompetanse skjer hovedsaklig på arbeidsplassen.

I juli besto de fagprøven med glans.

– Jippi. Vi klarte det. Og det var ikke så vanskelig, bare veldig lærerikt og inspirerende.

Lang, lang rekke

Døra åpner seg, og ut stormer barna til lek. På et mirakuløst sekund er 20 unger plutselig i gang med en dragkamp. Stadig flere små kropper henger seg på. I den ene enden står Mariann og haler.

Det kan virke som om skriftlig dokumentasjon av det som skjedde er umulig.

– Første gang jeg leste oppgavene tenkte jeg at alt går i hverandre, sier Mariann Røed. Hun sov dårlig før første møte med fagkonsulentene som skulle samle og vurdere hennes opparbeidede kompetanse.

– Hvordan skulle jeg sette ord på mine arbeidsoppgaver? Men det handlet om å snakke sammen, og faktisk viste det seg at jeg punkt for punkt oppfylte mange av kravene. Resten dokumenterte jeg via kveldsundervisning og veiledning på arbeidsplassen. Det var ikke mye som gjensto for å få fagbrev, forteller Mariann.

Like redde

Det Mariann ikke visste, var at fagkonsulent og barne- og ungdomsarbeider Hanne Vaage var like nervøs før første møte. For henne var denne metoden for å dokumentere fagbrev like ny, selv om hun flere ganger har vært veileder og sensor på fagprøven.

– Vi tar utgangspunkt i læreplanene, og vi har kriterier for vurderingen å støtte oss til. Metoden er dialogbasert, kombinert med praktiske demonstrasjoner der det er nødvendig. Og vi er to fagkonsulenter som skal sikre kvaliteten. Det viste seg at Mariann og Sissel hadde mye dokumentasjon av sine arbeidsoppgaver fra før, sier Vaage.

Sette poteter

En av oppgavene er å «planlegge, gjennomføre, vurdere og dokumentere pedagogiske aktiviteter tilpasset alder, funksjonsnivå, kulturtilhørighet og livssituasjon».

– Det høres jo vanskelig ut. Men Hanne stilte bare masse spørsmål. Tilfeldigvis begynte jeg å fortelle og vise foto fra åkeren, så var vi i gang.

Mariann jobber i friluftsgruppa. Sammen med barna har hun pløyd og sådd og høstet en åkerlapp. En nydelig plass ikke langt fra barnehagen, men jorda hadde ligget brakk i 100 år og var nokså skral.

– Det tok sin tid, men nå har vi satt poteter og sådd gulrøtter. Ungene gikk med hver sin pinne og målte opp avstand mellom settepotetene. Det er et fantastisk prosjekt der ungene lærer å dyrke og høste fra jorda, sier Mariann begeistret.

Fagkonsulent Vaage nikker.

– Det fine var jo at alt var dokumentert med foto og kommentarer. Oppgavebesvarelsen var allerede gjort, sier hun fornøyd.

Kunnskap avler kunnskap

Både Mariann og Sissel har over 20 års fartstid i barnehage. Opp gjennom årene har de deltatt på utallige foredrag og kurs, blant annet DUÅ (De utrolige årene) – et program for å styrke ansattes kompetanse i å fore­bygge og håndtere atferdsproblemer.

I tillegg har de allsidig erfaring fra både lønnet og frivillig arbeid i musikkorps, ungdomsarbeid i menighet, vært avlastningshjem, leder for fotballklubben og støttekontakt.

– Det er jo blitt mye med årene, det er bare ingen som har lagt det sammen før, sier Mariann.

Det å bli mer bevisst på sin egen kunnskap avler også kunnskap.

– Forleden ble jeg sittende igjen i bilen for å høre ferdig et radioprogram om oppvekstpolitikk. Jeg merker at jeg er blitt mer engasjert både i politikk og pedagogikk.

Fått ord og begreper

Inne på småbarnsavdelingen finner vi Sissel. Hun bekrefter at perioden med kveldsundervisning var travel, men spennende.

– Vi fikk mange gode foredrag. Ofte ble det satt ord på ting vi visste, men kanskje på en ny måte eller annen vinkling. er blitt mer bevisst på hva vi gjør på jobb og hvorfor. Det har også vært spennende å lære å formidle både teori og praksis skriftlig.

Styrer Ruth Pedersen Langåker er stolt av å ha fått enda flere fagarbeidere, tross noen ekstra vikartimer.

– Det er det verdt. Det er viktig for barnehagens omdømme. Dessuten har den formelle bekreftelsen kanskje litt å si for selvfølelsen.

– Egentlig burde vi tatt fagbrev for lenge siden, mener de to fagarbeiderne.

Fem fylkeskommuner deltar i pilotprosjekter for å prøve ut nye opplæringsmodeller for å ta fagbrev på arbeidsplassen. Formålet er å øke den formelle kompetansen hos voksne ansatte i barnehage- og helsesektoren.

Mange voksne har lang arbeidserfaring, opplæring og mange kurs, men ingen formell utdanning. De klarer seg ikke på lærlinglønn.

Fra før fins det to veier til fagbrev:

– Lærlingordning der eleven går helse- og oppvekstfag på videregående skole.

– Praksiskandisatordningen som krever til­svarende fem år i 100 prosent stilling, pluss en fem timers skriftlig eksamen.

Nå testes det ut en tredje vei: realkompetansemodeller der fylkene tester ut ulike løsninger på at all kompetanse som de voksne har opparbeidet, gir uttelling. Og at de får opplæring i de deler av læreplanene som de ikke får godkjent gjennom realkompetanse­vurderingen.

Modellene er ulike i de fem fylkene Rogaland, Hordaland, Hedmark, Vestfold og Nord-Trøndelag, men felles er et tettere samarbeid mellom fylke, videregående skole, LO, NHO, Nav og de kommunale og private virksomhetene.

Oppdragsgiver er Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. Vox (Nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk) har det nasjonale ansvaret for prosjektet. Prosjektperioden er 2012–14.