JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Dysleksi og mangelfull oppfølging ødela skolegangen

I hver eneste skoleklasse sitter minst ett barn med lese- og skrivevansker. Kristian Tangen var et av dem.

2013092308101920131216235141

sidsel.hjelme@fagforbundet.no

Første skoledag for 31 år siden stilte Kristian Tangen på Sørborgen barneskole i uskyldshvit genser. Det var bare et år siden han hadde lært å snakke så andre enn hans egen mor kunne forstå ham.

Under den blonde luggen aner vi et stort alvor i det blå førsteklasseblikket. Heldigvis kunne ikke sjuåringen selv forestille seg hvor krevende dagene og årene på skolebenken skulle bli.

Bare mor forsto

Det var takket være hans årvåkne mor at Kristian allerede som fireåring fikk kyndig hjelp mot språkvanskene. Han var hardt rammet.

– Jeg lærte ikke å snakke som de andre, men utviklet et eget språk som bare mor kunne forstå, forteller han.

Vi er på vei gjennom et bølgende trønderlandskap, samme vei som Kristian Tangen kjørte utallige ganger gjennom alle årene på barneskolen.

– En dag i uka ble jeg hentet med drosje hjemme i Klæbu for å bli kjørt til logopeden på Dalgård skole i Trondheim.

Ble hengende etter

Vi er tilbake på Sørborgen barneskole i Klæbu der Kristian tilbrakte seks urolige år i og utenfor klasserommet. I tillegg til drosjeturene til og fra Trondheim, ble han også tatt ut av klassen for å få støttetimer på vanlige skole­dager.

– Støtteundervisningen preget hele skolegangen min. Jeg ble tatt ut av ordinær undervisning, og det gjorde at jeg gikk glipp av mye og ble hengende etter i mange fag. Karakterene ble deretter.

– Det var en negativ spiral, og spesielt gikk det ut over engelsken. Jeg kunne overhodet ikke engelsk da jeg gikk ut av skolen.

Ikke lenger dumme

Å bli hengende etter i skolefagene er et kjent problem for mange med lese- og skrivevansker, sier Caroline Solem, generalsekretær i Dysleksi Norge, interesseorganisasjonen for dyslektikere.

– Heldigvis er det ikke lenger slik at det å ha dysleksi betyr at du er dum. Men vi har langt igjen å gå, sier Solem, som understreker at lese- og skrivevansker er et generelt begrep der vanskene kan ha mange årsaker. Dysleksi er bare en av dem.

– Noen med lese- og skrivevansker har problemer med synet og trenger briller. Men det hjelper ikke med briller hvis du er dyslektiker.

Tidlig innsats avgjør

Dysleksi Norge anslår at mellom tre og fem prosent av befolkningen har lese- og skrivevansker. Med tidlig diagnose og riktige tiltak, kan denne andelen reduseres til én prosent.

Barn som henger etter, bør bli kartlagt så tidlig som mulig, påpeker generalsekretæren. Kartleggingen er avgjørende for å kunne sette inn riktige tiltak for å hjelpe barnet.

– Tidlig innsats betyr ikke i femte klasse, det betyr i barnehagen. Barnehagen kan kartlegge og stimulere til språk på mange ulike måter, understreker Solem.

Kritisk til oppfølging

Kristian Tangen er evig takknemlig for at han gjennom logopeden på Dalgård fikk god og kvalifisert hjelp tidlig. Han er likevel svært kritisk til oppfølgingen han fikk på barneskolen.

– Jeg trivdes dårlig og agerte deretter. Jeg var et uromoment i klassen gjennom hele skolegangen, og flere lærere benektet lese- og skrivevanskene mine.

Selv om skolen har endret seg i riktig retning siden den gang, mener Kristian Tangen at det trengs større innsats.

– Skolen må legge enda større vekt på å skape et godt læringsmiljø; det er altfor mye press på konkurranse og karakterer – som enkelte nå ønsker å innføre i barne­skolen. Det er helt meningsløst, og dette er kunnskapssamfunnets bakside. Et samfunn som mer og mer hyller konkurranse og vinnerne, mens omtanken for taperne blir glemt.

Ingen bitterhet

Kristian Tangen understreker at han overhodet ikke er bitter over at skoleårene var tøffe.

– Likevel er det grunn til å stille spørsmål om kompetansen på skolen var god nok, og om de hadde ressurser og nok ansatte til å gi meg kvalifisert hjelp.

Til forskjell fra mange andre med massive lese- og skrivevansker, hadde han ikke problemer med å finne seg til rette sosialt.

– Jeg hadde venner og var med i leken. Jeg kan ikke huske at jeg ble mobbet, jeg husker bare gode kompiser – mange av dem har jeg fortsatt nær kontakt med.

Mener politikerne svikter

En endring i opplæringsloven har svekket mulighetene for barn med lese- og skrivevansker, mener Dysleksi Norge. Lovendringen innebærer at foresatte ikke lenger har rett til å kreve en sakkyndig vurdering og utredning for barnet sitt. Nå kreves det at skolen først må ha vurdert og prøvd tiltak.

Problemet er at mange skoler mangler nødvendig kunnskap, sier Caroline Solem:

– Noen skoler har kartleggingskompetanse, men det er slett ikke alle. Konsekvensen er at mange skoler må prøve ut tiltak før de har brakt på det rene hva elevene sliter med. Det er som å pålegge legen å skrive ut en medisin før han vet hva som feiler pasienten, sier Solem.

Investering for livet

Å knipe på innsatsen mot lese- og skrivevansker i skolen betyr at kostnadene både for den enkelte og for samfunnet mangedobles senere i livet. Uten tidlig kartlegging og tiltak, vil problemene ofte balle på seg. Personer med lese- og skrivevansker er overrepresentert blant arbeidsledige, stønadsmottakere og fengselsinnsatte.

– Å bruke ressurser på barn med lese- og skrivevansker er investeringer for livet, sier Kristian Tangen og fortsetter: – Det er en kjensgjerning at lese- og skrivevansker skaper mange tapere. Du skal prestere hele livet, og mange med lese- og skrivevansker opplever at de ikke mestrer jobben, detter ut og ender som uføre.

– For min egen del er jeg svært usikker på om jeg ville fått tilstrekkelig hjelp uten ressurssterke foreldre.

Beseiret problemene

At det betalte seg for samfunnet å sende den lille klæbyggen fram og tilbake til Trondheim med taxi, er det ingen tvil om. Fra han selv tok grep etter to mislykkede år på handel og kontor på videregående, har det bare gått oppover.

Trekk pusten og følg med: Som nybakt lærling i omsorgsarbeiderfaget ble Kristian Tangen raskt tillitsvalgt, og snart leder for Fagforbundet ungdom. Han har tatt høgskoleutdanning på BI og forelest på universitetet. Han har sittet fire år i LOs ledelse, er nå distriktssekretær i LO Sør-Trøndelag samtidig som han er fast spaltist både i Fagbladet, Dagsavisen og Adresseavisen.

Teknikk og hardt arbeid

Dysleksien har vært en fast følgesvenn i alle år, men Kristian Tangen har lært seg å leve med den, og innøvd teknikker for å mestre situasjoner ikke engang han selv kunne forestille seg mens han gikk på skolen. For eksempel å holde taler på engelsk foran et stort presseoppbud og et enda større publikum.

– Det er vanskelig å beskrive hva jeg har gjort, men jeg har funnet min måte å gjøre det på.

Leseteknikker hjelper ham til å jobbe seg gjennom dokumenter og annet materiale, men enkelt er det ikke:

– Det tar minst dobbelt så lang tid å gå gjennom dokumentene for meg som for andre. Da jeg satt i LO-ledelsen var det ikke uvanlig å lese flere hundre sider saksdokumenter i uka. Jeg er ikke sikker på at forståelsen for at jeg må bruke mer tid og krefter på dette er der rundt meg.

– Det er mange barrierer som skal brytes, og det har kostet mye, også mentalt, å komme dit jeg er i dag.

Hard mot seg selv

Kristian Tangen er ikke i tvil om at lese- og skrivevanskene har preget ham som person. Til intervjuet stiller han med huskelapp i lomma for å være sikker på at han får fram de momentene han syns er viktigst.

– Å leve med dette har styrket og skjerpet meg. Det har skjerpet meg på den måten at jeg aldri kommer uforberedt, at det jeg skal levere er gjennomarbeidet.

– «Du er så hard med deg selv,» får jeg ofte høre. Ja, jeg er hard mot meg selv. Og det har vært nødvendig.

Frykter for sønnen

Årsakene til dysleksi er sammensatte, men forskning viser at dysleksi ofte går igjen i familier. Barn kan arve en disposisjon for dysleksi, men det er ikke mulig å forutsi hvem i en familie som vil streve med slike vanskeligheter.

For seks måneder siden ble Kristian Tangen far for første gang, og han er nå i pappapermisjon med sønnen Sigve.

– Er du bekymret for at sønnen din skal få problemer med å lese og skrive?

– Ja. Jeg vet det er arvelig, og dette er en av grunnene til at jeg valgte å gå ut av LO-ledelsen. Jeg vil være tett på Sigve i oppveksten. Gjennom min egen erfaring vet jeg at det er nødvendig med foreldre som følger opp, sier Kristian Tangen.

Mellom tre og fem prosent av ­befolkningen har lese- og skrivevansker.

Dysleksi er en av flere årsaker. Andre årsaker kan være syns- og hørselsproblemer, og emosjonelle eller sosiale vansker.

Tidlig innsats har stor betydning for språkutvikling og skolegang.

Les mer på www.dysleksiforbundet.no

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy