JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

En tur til Europa

I Europa er det en hverdagslig sak å krysse landegrenser. Det er enkelt å bestille flybillett, passere sikkerhetskontrollen og finne flyet som går til et fritt valgt reisemål.

2013092308571620131214210752

Jeg er i Paris, og har det sånn akkurat nå. Men jeg skulle ønske det også var sånn for mitt folk, i Palestina.

For noen dager siden klarte jeg å komme meg ut av Gaza for å delta på et seminar i Europa. Men det har tatt lang tid å planlegge denne korte turen. Det er ikke bare å taste inn betalingskortinformasjon på turistnettsteder for å bestille flyreise og hotell.

En flyreise krever mye forhåndsplanlegging, spesielt om sommeren når Israel ikke tillater Gaza-beboere å passere gjennom israelskkontrollerte krysningspunkter. Egypt begrenser fortsatt antall passasjerer som reiser via Rafah til mellom 1000 og 1200 passasjerer per dag.

Før palestinere kan bestille noe som helst, må reisen registreres ved grenseovergangen flere uker i forveien, der vi får en dato og et transittbussnummer. Så kan vi

bare håpe at transittdatoen også sammenfaller med flytider og de avtalene vi har, for ellers må vi gå gjennom hele prosedyren på nytt.

Disse hindringene likner ikke på noe annet i hele verden – og hvis du i tillegg er en palestinsk mann i alderen 18–35 år, er det enda vanskeligere. Da må reisetillatelsen også koordineres med den egyptiske sikkerhetstjenesten. Har du gode forbindelser, får du tillatelse i løpet av noen få dager. Andre må vente i ukevis på at noe magisk skal skje – og palestinere må fortsatt bestikke egyptiske tjenestemenn før de blir eskortert med buss gjennom Sinai til Kairo lufthavn for å vente på flyet.

Jeg nyter friheten i Paris, med elektrisitet, rennende vann og ingen droner i luftrommet. Livet i den frie verden gir meg en sjanse til å trekke pusten dypt og sove godt, i motsetning til livet hjemme.

Det er først når vi ikke har frihet at vi skjønner hvor viktig den er. Som beboer i Gaza er det noen ganger vondt å reise, for da blir kontrastene enda tydeligere, mellom livet der ute med lys, vann og fri bevegelighet, og tilværelsen hjemme i mørke og i lengsel etter frihet.

Slik er virkeligheten i Gaza. Og vi blir minnet om disse grelle kontrastene når vi greier å forsere det undertrykkende systemet gjennom Rafah-krysningspunktet – det eneste transittpunktet der reisende er nødt til å sjekke inn verdigheten sin sammen med bagasjen.

Og det er ikke bare når folk skal krysse grensene det oppstår problemer. Jeg kan ikke la være å tenke på den unge kvinnen i Rafah som ventet på bursdagsgave fra fetteren sin i San Francisco. Hun fikk den nesten et år for sent, fordi den ble holdt tilbake i påvente av en beslutning fra en israelsk soldat ved krysningspunktet Erez.

Når jeg er i Europa, føler jeg meg lettere, som om jeg er dekket av frihetsfjær. Men når jeg drar tilbake til Gaza, føles det som om jeg er ribbet for disse fjærene og står igjen naken og ydmyket.

Den strenge timeplanen for strømstans endres aldri – vannmangelen fører til at vi hele tida må prioritere om vi skal dusje, ta klesvasken, oppvasken eller spyle toalettet. Hva haster mest før vanntilførselen stanses igjen?

Jeg sitter i Paris, men vanens makt er stor, og instinktivt bekymrer jeg meg også her for strømstans og vannmangel. Jeg må minne meg selv om at jeg befinner meg i det normale Europa.

Menneskene rundt meg tar ting for gitt. En kvinne irriterer seg over at toget er forsinket. Jeg prøver høflig å minne henne om hvor heldig hun er, ved å si: «Madame, vær glad for at du har et tog som virker, en regjering som beskytter deg, et godt helsesystem og ingen bekymringer om elektrisitet, vann eller gass til matlaging, mens andres frihet er begrenset, de lever fra måltid til måltid, fra den ene dagen til den neste uten å vite hva den vil bringe.»

Jeg skal fra Paris til Amsterdam. Jeg går på hurtigtoget, og får sms-varsling som ønsker meg velkommen til Nederland. Jeg skulle ønske at det var slik for menneskene i Gaza også, for de mange hundre ungdommene som graver tunneler under grensen for å bedre livet for 1,7 millioner palestinere i verdens tettest befolkede område.

Gaza, der jeg ble født og oppdratt, er hjemmet jeg alltid savner når jeg er borte. Ikke på grunn av den vedvarende konflikten som når som helst kan eksplodere, men fordi vi har hjertene våre der, uløselig knyttet til dette fødestedet. Om ikke på grunn av familien, så fordi det er en del av oss, vår kultur og identitet, og fordi vi ikke vil forlate nasjonen som lever i vårt indre.

Det er virkelig «no place like home».

Og heldigvis er spillereglene i ferd med å endre seg også for palestinere. Etter «den arabiske oppvåkningen» eller «våren» – uansett hvor mye den har distrahert medienes oppmerksomhet fra palestinernes sak – har kunnskap om den arabiske verden nådd ut til folk som tidligere var uvitende eller ikke brydde seg noe særlig om en arabisk nasjon under okkupasjon og i total desperasjon.

Nå samhandler disse menneskene med fornyet interesse og støtte takket være sosiale medier, og involverer seg i arabiske menneskerettigheter. Selv om det begynte med interesse for Tunisia og deretter Tahir-plassen, har regimets is så smått begynt å tine også i Palestina.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy