Karin E. Svendsen, Fagbladet

karin.svendsen@fagforbundet.no

Engasjerende og viktige temaer, kompetente foredragsholdere og oppmerksomme deltakere. Det er kortversjonen av Fagforbundets Samspillkonferanse.

Den viktige øyenkontakten

Bianca Tønnesen Vestvik fanger hver og en av konferansedeltakerne allerede på vei inn til foredraget sitt. Hun møter hver enkelt med åpent blikk og fast håndtrykk. Og stillheten er kompakt mens hun forteller sin historie. Den dramatiske og gripende historien som begynner med at hun finner ektemannen Tore død etter selvmord.

Hun forteller om veien fra et godt liv med en fantastisk mann og to flotte fire-åringer, gjennom sorg og krise til et nytt liv hvor hun sammen med sin nye kjæreste Espen Simonsen som også for øvrig er enkemann driver firmaet Gjør en forskjell AS.

Den dagen hun fant Tore, kjente hun hvor viktig blikkontakt kan være.

– Jeg var desperat etter å møte blikket til noen, å føle at noen kunne se min fortvilelse og forvirring og å ta kontrollen.

Men hjelperne som kom, møtte ikke blikket hennes. Hun var den som måtte ta seg sammen inntil familie og venner kom. I ettertid bestemte Bianca seg for å bevege seg ut av komfortsonen, å våge å se andre mennesker i øynene.

– Det er krevende å møte blikk, særlig til mennesker som har det vondt. Det er noe vi må øve oss på. Derfor møtte jeg dere i døra i dag, forklarer hun.

Trengte noen som tok over

Men Bianca vil mer enn å berøre tilhørerne. Hun ønsker også å berike, og hun forteller for at helsepersonell kan ta med seg en erfaring de kanskje kan bruke i nye møter med mennesker i krise.

Hun fikk ikke blikkontakt med politifolkene, og det var forståelig siden hun ikke bare var i sorg, men også mistenkt.

Legen som kom like etterpå, spurte hva hun trengte. – Prest og kriseteam, svarte hun. Legen betraktet henne og konstaterte at hun ikke trengte noe kriseteam.

– Jeg skulle ønske noen tok seg tid til å fortelle meg hva jeg skulle gjøre, hvordan jeg skulle fortelle ungene om det som hadde skjedd, hva som ville skje fremover.

Det kom en prest, men han bare sklei ned på golvet og grein. Det siste jeg trengte var flere å ta meg av.

Barn trenger ærlige svar

Det var først da tre venninner kom, at Bianca fikk den hjelpa hun trengte. En venninne fra barnevernstudiet leste seg opp på barn i krise og laga et dokument med det viktigste av det viktige.

– Jeg satte meg på do og leste det før jeg tok mot til meg for å fortelle ungene hva som hadde skjedd. Det er det viktigste dokumentet jeg noen gang har hatt. For hvis ikke slike hendelser blir håndtert riktig, sette det seg langt inni kjøttet på ungene. Da finner vi det kanskje aldri igjen, og vi får aldri reparert skaden.

En annen venninne tok seg av alle de besøkende, mens en praktisk anlagt kusine blant annet sendte hjem presten.

På barnevernstudiet hadde Bianca fått med seg at det var viktig å være ærlig overfor barn. Og det var hun. Da hun hadde lest seg opp på krisepsykologi og klart å roe seg, fortalte hun guttene hva som hadde skjedd, og hun tok dem med seg slik at de kunne se pappaen sin og skaden, kjenne på hjertet som ikke lenger slo.

Og hun svarte på alle spørsmålene deres. Den dagen og lenge etterpå. Fortsatt stiller de viktige spørsmål og Bianca svarer når hun har svar. Hvis ikke prøver hun å finne ut av det. Det er ikke alt det er svar på i livet.

Den viktige stillheten

Bianca trengte noen å lene seg på, noen å møte blikket til for å kunne finne støtte. Men hun trengte også noen som kunne forklare at slik hun reagerte var normalt.

– Jeg skulle ønske noen kunne fortelle meg hvordan det var riktig å reagere, men her finnes det jo ingen svar. Men også spørre meg om hvilke forventninger jeg hadde.

Hun opplevde en ufattelig krise og trodde det ville komme et busslass med krisepersonell.

– Sånn er jo ikke verden. Men det hadde vært fint om noen hadde forklart meg hva jeg kunne vente. Og hvis jeg var på tyttebærtur og ikke oppfattet hva de sa, at de kunne fortelle det til mine nærmeste.

Det aller viktigste hjelperne kan gi en person i krise, er ifølge Bianca, et lyttende øre, og et modig blikk

– Et menneske som bare lytter, som tåler stillheten, som ikke kommer med optimistiske løfter for framtida. Det er kanskje det viktigste vi kan tilby i en sånn situasjon.