Noe av det beste med jobben som feier, er å få hilse på alle hundene som folk har, syns Martin.
Frøydis Falch Urbye
Ferieturer og felles middager med mammas kolleger. Planleggingsdager på mammas arbeidsplass og åpne dager på brannstasjonen med stolte, sotete fjes og matchende sorte hatter. Barndommen til Tommy og Martin var preget av mammas yrke.
Da først den ene og så den andre sønnen søkte seg til samme bransje, var det derfor én ting som ble viktig for Janne Iversen (51):
– De skulle komme inn på egenhånd, ikke fordi jeg er moren deres.
Tommy (til venstre) og Martin (på fanget) har alltid vært involvert i mammas jobb. Her fra en åpen dag på brannstasjonen.
Privat
Selv var Janne aldri særlig begeistret for å sitte på skolebenken. Ikke utmerket hun seg spesielt godt i verken diktanalyse eller stilskriving heller. Aller best likte hun å holde seg i aktivitet, og da hun omsider kom seg gjennom det som den gang het gymnasiet, hadde hun fått nok. Hun måtte gjøre noe fysisk. Å trave opp og ned lange trapper og bratte stiger med tungt utstyr hørtes ut som en over middels god idé for en med maur i rompa.
Året var 1989 da Janne ble ansatt som en av de aller første kvinnelige feierlærlingene på Bergen brannstasjon.
Økonomi og malermester
– Jobben var som en ekstra treningsøkt, det var midt i blinken. Vi møtte masse hyggelige folk hver eneste dag og selvfølgelig noen tullinger innimellom, ler hun.
Entusiasmen for jobben som har vært tydelig hjemme hos familien helt siden barna var små.
– Mamma har alltid skrytt av jobben sin, men hun har aldri pushet oss, forklarer Tommy.
De to sønnene hadde uansett egne planer. Mens Tommy tok fagbrev som maler, planla yngstemann fremtiden som økonomistudent på BI.
Som feier er det viktig å kunne kommunisere godt med huseierne. Det aller meste av arbeidsdagen bruker Martin på å være på tilsyn hjemme hos folk, fortelle dem om brannsikkerhet og hva de kan eller må gjøre for å sikre seg mot brann.
Frøydis Falch Urbye
Holdt familiebåndene hemmelige
Først ble eldstemann lei etter av å male hvite rom hvite. Etter et par år i militæret fant også Martin ut at han trivdes bedre i enn aktiv hverdag enn på skolebenken. Dessuten hadde han mer lyst til å tjene penger enn å ta opp lån for å studere.
Når de forteller om ansettelsesprosessen, forteller sønnene nøyaktig den samme historien: På førstegangsintervjuet passerte de som de fleste andre søkere, uten å bli gjenkjent. Innen andreintervjuet hadde arbeidsplassen gjort en grundig bakgrunnssjekk funnet ut av slektsforholdet. Martin og Tommy var avslørt som sønnene til Janne Iversen.
– Da jeg kom inn i rommet, satt det tre stykker der, helt stille. Til slutt sa en av dem «Hvorfor sa du ikke at du er sønnen til Janne?». Men det var jo jeg som søkte på jobben, ikke moren min, forklarer Tommy.
Fra flosshatt til caps på hodet
– Merker du at folk kan bli nervøse når vi kommer på tilsyn?
Tommy kikker bort på lillebroren, som nikker bekreftende.
– Nå kommer vi jo ikke lenger med flosshatt og gullknapper. Uniformene vi bruker nå, ser nok litt mer strenge og seriøse ut, fortsetter Tommy.
Mye har nemlig forandret seg siden slutten av åttitallet. Etter lærlingtiden og bestått svennebrev gjorde nemlig Janne seg endelig fortjent til feiernes gjeveste identitietsmarkør: Flosshatten. I dag er den erstattet med en enkel, valgfri caps.
– Folk spør etter flosshatten hver eneste dag, sier Tommy med litt irritert stemme.
– Ja, for hva skjedde egentlig med flosshatten?
– Den er upraktisk, rett og slett, svarer Martin.
Likevel hadde den ifølge Tommy én viktig egenskap.
– Feieren la matpakken på hodet og satte flosshatten over.
– Og så satt vi på taket og spiste, supplerer moren.
Martin feier skorsteinen til et hus i Sørum. Han dytter soten ned til sotluken i kjellen ved hjelp av en oppstøter.
Frøydis Falch Urbye
En ny norsk storfilm om... tilsynsfolk?
Mens Martin søkte seg inn i feieryrket som lærling på Lørenskog, er den litt eldre broren Tommy praksiskandidat på Rommen. De er begge tilsynsfolk, jobben deres er å prøve å unngå at det begynner å brenne. De snakker med folk om hvordan de unngår beksot (resirkuler avispapiret, fyr opp med tennbriketter), de teller røykvarslere (en i hver etasje, minst) og ser til at rømningsveiene fra soverom er godkjente. De undersøker ovn, pipeløp og skorstein omtrent hvert sjette år. Og så, helt til slutt – og bare hvis det er nødvendig – avtaler de et nytt møte med huseier for å feie pipa. Finner de den farlige beksoten, må den drilles bort. Ellers ender det som oftest med pipebrann.
Likevel brenner det i omtrent 3.000 norske hus hvert eneste år.
– De fleste husbranner skjer i hus uten skorstein, i husstander som vanligvis ikke får besøk av oss, forklarer Tommy.
Ifølge en undersøkelse utført av NRK i 2014 skyldes bare 4,2 prosent av brannene skyldes beksot i pipeløpet. Ildspåsettelse, matlaging, røyking og feil på det elektriske anlegget er derimot blant de viktigste faktorene.
– Ni av ti som omkommer i brann tilhører utsatte grupper. Det er mennesker som har vanskelig med å forebygge og oppdage brann, varsle, slukke og evakuere uten hjelp utenfra, forklarer Janne.
Når det først brenner, er det brannfolkene som overtar ansvaret. Her i Lørenskog deler feierne og brannfolkene ikke bare hus, de deler også lunsjrom.
– Det er vel ikke til å stikke under en stol at dere ikke har helt den samme heltestausen?
– Begge yrkene er like viktige, og jeg tror ikke feierne føler at de trenger noen heltestatus. Jeg drømmer ikke om den norske heltefilmen om feiere, men vi har jo Mary Poppins! ler Martin.
Etter mange år som feier jobber Janne i dag som brann- og feierinspektør i Oslo.
Frøydis Falch Urbye
Uføre som er født mellom 1954 og 1962 vil få mer inn på konto hver måned.
Hanna Skotheim
TROFAST: Morten Andresen og Kari Tennebekk har 24 års historie sammen
Kathrine Geard
Fellesforbundets Jørn Eggum overleverer kravene fra arbeidstakerne til arbeidsgiverne i Norsk Industri.
Erlend Tro Klette
Kathrine Geard
Pensjonsforliket har to grunnpilarer. Det ene er at folk må stå noe lenger i jobb, den andre er at både myndigheter og partene selv må bidra til at det faktisk blir mulig å ha helse til å jobbe lenger, sier Tuva Moflag.
Sissel M. Rasmussen
Forhandlingsleder Knut Sunde (t.v.) i Norsk Industri vil ha muligheten til å gi individuell lønn til enkelte arbeidere.
Håvard Sæbø