Vegard Velle, Fagbladet

vegard.velle@fagforbundet.no

Hadde klimaendringene satt sine spor i New York, Paris og London, ville engasjementet fra de rike landene vært langt kraftigere, mener han.

Dødelig krise

– Tre ting er verdt å si om klimaforhandlingene i København. Resultatet var verken rettferdig, ambisiøst eller juridisk forpliktende, erklærer Naidoo.

Ut fra dagens løfter om klimakutt vil temperaturen stige med 3,5 grader, ifølge FNs beregninger. Samtidig dør 300.000 mennesker hvert år som en følge av den globale oppvarmingen, ifølge Global Humanitarian Forum, hvor den tidligere generalsekretæren i FN, Kofi Annan, nå er president.

– Spesielt fraværet av hastverk var slående. Hvis du lever i et utviklingsland som er rammet av klimaproblemene, får du et annet perspektiv på problemet, mener han.

Oppvarmingen blir av toppolitikere beskrevet som framtidig.

– For hvert år vi utsetter seriøse kutt i utslippet av karbongasser, bykser kostnadene for å rette opp skadene som følger med oppvarmingen.

USA hovedproblemet

– I København må USA bære hovedansvaret for at forhandlingene ikke kom lenger. USAs forhandlere tilbød rett og slett ingenting nytt når det gjaldt utslippskutt. Landet har mindre enn fem prosent av verdens befolkning, men slipper ut 22 prosent av klimautslippene, forteller Greenpeace-lederen.

Under valgkampen brukte Obama uttrykket «a planet in peril» (en planet i stor fare) i så å si alle viktige taler. Hvis det hastet å gjøre noe med klimakrisen den gang, haster det enda mer i dag, konkluderer Naidoo.

Pengesummen USA tilbød som kompensasjon til utviklingsland var lav. Den tilsvarte bare en brøkdel av det landet bruker på krigene i USA og Afghanistan eller som de satte av til å redde bankene under finanskrisen.

– Også EU burde levert mye mer. Deres tjue prosent kutt i klimagassene innen 2020 var skuffende lavt og representerer små investeringer, sier Naidoo.

Lokal mobilisering viktig

– Mangelen på en forpliktende avtale i København gjør det ekstra viktig å presse regjeringene, slik at de ikke venter til neste toppmøte med å gjøre noe. Fagbevegelsen bør kreve anstendige jobber som også er klimavennlige. Millioner av arbeidsplasser kan skapes innen fornybar industri, for eksempel produksjon av vindmøller, solceller, biodrivstoff og etterisolering av hus, mener Kumi Naidoo.

Klimamobilisering er mer utfordrende enn annen aktivisme, for eksempel mot fattigdom eller tortur, påpeker han. Slike lidelser er lettere å fotografere og kommunisere. Klimakrisen beveger seg derimot mye saktere. Også motstanderne er sterkere. Så å si ingen lobber for at fattigdom eller tortur er bra. Opp mot klimakrisen står derimot den mektige fossil- og oljeindustrien. Denne avsetter enorme pengesummer for å opprettholde «business as usual».

På den positive siden

– Men alt er ikke negativt, framhever Naidoo.

For det første er alle de viktige aktørene nå enige om at klimakrisen er et alvorlig problem, ingen utfordrer lenger vitenskapen på dette området. For det andre er de fleste enige om at landene som er minst ansvarlig for de globale klimagassutslippene, skal kompenseres økonomisk for å begrense utslippene.

– Klimaspørsmålet er ikke bare et miljøspørsmål, men et grunnleggende spørsmål om hvordan vi skal leve i framtida, om konsumerisme, om å leve et mer balansert liv, om å ta hensyn til naturen, mener han.

Som en Cree-høvding i Nord-Amerika uttrykte det: Bare når det siste treet er hugd ned. Bare når den siste elven en forgiftet. Bare når den siste fisken har blitt fanget. Bare da finner dere ut at penger ikke lar seg spise.