Etter 20 år forsto «Maria» hvorfor hun var så trist: – Det handlet om mamma og pappa

Hanna Skotheim

hanna.skotheim@fagbladet.no

Nå vil «Maria» stå på egne ben. Målet for våren er å frigjøre seg fra NAV og si ha det til Siv.

– Jeg hadde ikke foreldre som var voldelige eller som drakk, så jeg har ikke opplevd det de fleste forbinder med omsorgssvikt. Jeg hadde foreldre som ikke var emosjonelt til stede. De så meg ikke, sier hun til Fagbladet.no.

Jenta som sier dette, har Fagbladet valgt å kalle «Maria», av hensyn til familie og jobb. Fra hun var 13 år gammel var Maria innom flere institusjoner, hvor hun møtte mange ulike behandlere. Ifølge henne var det ikke mangel på oppfølging som var problemet. Det var det at ingen forstod hva hun trengte.

«Maria» er ikke alene om å ha følt det slikt. I flere barnevernssaker er det ikke godt nok analysert hva barnet trenger, ifølge en fersk barnevernsrapport som ble lagt fram i dag. VG har skrevet om rapporten, som viser at man i svært mange saker ikke bruker den informasjonen man har, og den kompetansen man besitter, til å gjøre en grundig vurdering av det enkelte barns behov.

Fikk puste et øyeblikk

Heldigvis var det én som forstod hva Maria trengte: Behandleren «Siv», som også ønsker å være anonym av hensyn til jobb. Siv skjønte at Maria trengte en favn å komme til. Et pusterom. Hun anerkjente hvor forferdelig det Maria hadde opplevd var uten å grave i alt det som hadde skjedd. Hun fortalte Maria at det var helt greit å være trist. Hun hjalp henne med å akseptere det som hadde skjedd og å forstå hvordan hun kunne leve videre med det.

For hva skjedde egentlig med Maria?

Da hun var seks år gammel, ble hun voldtatt, forteller hun. Hun sa det til foreldrene, men er usikker på hvordan hun formulerte seg siden hun var så ung. Ifølge Maria tok i hvert fall ikke foreldrene tak i det. De var ikke slemme. De bare var ikke der da hun trengte dem som mest.

KLAR: «Maria» er klar for å stå på egne ben. Hun er klar for å avslutte behandlingen med «Siv»og hun har lyst til å frigjøre seg fra Nav.

Werner Juvik

I årene som fulgte, ble Maria mobbet. Hun sa ifra om det også, men hun opplevde ikke at det hjalp. Flere ganger gikk hun til rektors kontor sammen med helsesøster. Der fikk mobberne og mobbeofrene beskjed om å si unnskyld. Foreldrene til Maria ble ofte kalt inn til møter, men hva med foreldrene til mobberne? Maria så aldri dem.

Da det ikke hjalp å gå til foreldrene eller til rektor, gråt Maria seg i søvn, hun skulket skolen flere ganger, hun røyka, sultet seg og overspiste. Også kuttet hun seg selv.

– Da jeg gjorde det, fikk jeg puste et øyeblikk. Kort tid etterpå følte jeg meg nede igjen, forteller Maria.

• Ikke en krone er øremerket til flere stillinger i kommunalt barnevern

Diagnose

Maria og Siv møtte Fagbladet en novemberdag i fjor. Da var det et år siden Siv og Maria møttes. Det var også et år siden Maria fikk vite at hun hadde diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse (BPD). Mange med denne diagnosen opplever sterke følelsesmessige svingninger, kaotiske relasjoner, dårlig selvbilde, impulsiv atferd og selvskading.

Mye stemmer overens med Marias oppførsel. Hennes forhold til foreldrene har vært ustabilt, hun har hatt et lavt selvbilde, og hun har flere ganger fått et innfall om å oppsøke nye steder.

– Det er ingen som får diagnosen borderline uten å ha opplevd traumer. De som har hatt en vanskelig oppvekst, søker ofte til noe som gir dem økte traumer. De tar ofte ikke hensyn til seg selv og er mye inn og ut av sykehuset, sier Siv til Fagbladet.no.

– Da Siv koblet noe av det jeg hadde opplevd opp mot diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse, forstod jeg at mobbingen og voldtekten ikke var de eneste grunnene til at jeg følte meg trist. Det handlet om så mye mer. Det handlet om mamma og pappa, legger Maria til.

• Ny bok om barnevern: – Mye foregår ennå på foreldrenes premisser

Ta vekk sorgen

Hvordan du blir møtt som barn etter at du har opplevd noe traumatisk, har mye å si. Siv tror mange hjelpere har et feil mål om å forstå seg i hjel på barnet. De bruker lang tid og graver masse, mener hun.

– Systemet gjør hva det kan for å kjøpe seg tid. Flere behandlere sier til barnet at det som skjedde var dumt, og så avtaler de ny time uka etter. De må heller se barnet akkurat der og da. Hvis barnet for eksempel har skadet seg selv, må de anerkjenne det og forstå at barnet gjør dette for å ta vekk noe. Og så må de finne ut hva dette «noe» er. Som regel er det en sorg de prøver å ta vekk, forklarer Siv.

Rangerer følelser

Da Maria kom til behandling hos Siv for litt over et år siden, fikk Maria en perm som hun har fylt opp med dagbokkort. På hver og en av dem er det listet opp flere følelser. Ved hver følelse har Maria rangert hvor mye hun har kjent på blant annet sorg, bekymring, glede.

FØLELSER: Dialogkortene har hjulpet «Maria» med å sette ord på følelsene sine. I dag klarer hun å regulere de bedre og hun har funnet bedre måter å håndtere de på enn å skade seg selv.

Werner Juvik

– Inni meg har det vært en smørje av følelser. Dagbokkortene har hjulpet meg med å forstå hva jeg føler og hvorfor jeg føler det slik. I dag håndterer jeg det bedre hvis jeg for eksempel blir lei meg.

Dagbokkortene er en del av behandlingen Siv har brukt, nemlig dialektisk atferdsterapi. Det er en terapi som skal hjelpe personer som er emosjonelt ustabile med å regulere følelser, atferd og relasjoner med andre.

• Barnevernet slaktes i flere tilsyn: – Barnevernet mangler tid og kompetanse

Små ting ble store

Maria har lenge slitt med å forstå egne følelser. Spesielt vanskelig var det da hun var liten. Men så var det heller ingen som hadde lært henne hvordan hun skulle takle det. Derfor kunne små ting bli veldig store. Som for eksempel den gangen klassekameraten sa nei da Maria spurte om han ville bli med hjem.

– Maria har blitt sviktet emosjonelt. Barn som erfarer det, tolker ofte avslag som at det er hans eller hennes feil. Det er fordi et barn ikke har verktøyene som skal til for å håndtere det som er vanskelig. Barnet er derfor helt avhengig av en voksenperson som hjelper med å håndtere det som er vanskelig. Det hadde ikke den yngre utgaven av Maria, sier Siv.

Men i dag har Maria trygge relasjoner i Siv og sin nåværende kjæreste. Gode relasjoner har vært viktig for 24-åringen. Vennene som ikke har gitt henne noe positivt, har hun gitt slipp på.

Vil stå på egne ben

Snart skal Maria også gi slipp på Siv. Maria vil stå på egne ben. Målet for våren er å frigjøre seg fra NAV og si ha det til Siv.

Enda har ikke Maria inntrykket av at foreldrene hennes har forstått at de er en del av grunnen til at hun har hatt det vanskelig. Likevel har hun ikke noe behov for å fortelle dem det.

– I 24 år har jeg prøvd med all min makt å få foreldrene mine til å bli de personene jeg ønsker at de skal bli. Det har jeg nå innsett at aldri kommer til å skje. I stedet har jeg det forholdet jeg ønsker å ha til foreldrene mine nå, og det er helt greit, forteller Maria.

Siv mener at Marias evne til ikke å bære nag, viser hvor langt hun har kommet.

– Har du behov for å ta et oppgjør, kan du gjøre det. Men har du det behovet, trenger du som regel mer behandling.