Monica: – Jeg sa til de ansatte i barnevernet at de ikke skulle be meg om å slutte å skade meg selv

Hanna Skotheim

hanna.skotheim@fagbladet.no

En åtte år gammel jente kommer hjem med sår oppover beina. Til moren sier hun at hun har falt og slått seg. Sannheten er en annen.

19 år er gått siden den gang, inkludert et kvart liv inn og ut av barnevernsinstitusjoner, dype sår og risp og altfor få å snakke med. 27 år gamle Monica er liten og tynn, men sterk. For svak har hun aldri vært til tross for en brokete oppvekst.

Det Monica opplevde som omsorgssvikt, gjorde henne til et barnevernsbarn som skadet seg selv. Barnevernsansatte som hun mener ikke forstod henne, gjorde vondt verre.

– Jeg skadet meg selv for å få oppmerksomhet fra de ansatte. Da jeg skar opp begge armene mine og smurte blod utover hele rommet, fikk jeg beskjed om at jeg måtte vaske det opp. De satte seg aldri ned for å snakke med meg.

Selvskading ga omsorg

Monica, som ikke ønsker etternavent sitt på trykk, er ikke alene om å ha erfaring med selvskading. Statistikken viser at 18 prosent av landets tenåringer har skadet seg selv med vilje. Til sammenligning er det rundt fire prosent voksne som har gjort det samme, ifølge tall fra Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging (NSSF).

Hvor vidt flere har begynt å skade seg selv, vet man ikke, men psykologspesialist Kim Larsen mener det. Årsaken til økningen tror han kan være at selvskading gjennom sosiale medier, normaliseres. Han tror også selvskading kan knyttes til at flere ungdomsidealer har stått frem i media og fortalt at de har skadet seg selv.

For Monica dekket selvskadingen et form for omsorgsbehov.

– Jeg tok omsorg for meg selv da jeg lappet meg selv sammen etter å ha kuttet meg. Selvskadingen gikk fra å være et behov for oppmerksomhet til å bli noe fint jeg hadde med meg selv, forteller hun.

Oppmerksomhet er likevel et av kjernebehovene til dem som skader seg selv, mener Monica.

– Får man ikke tilstrekkelig med oppmerksomhet som barn, tyr man gjerne til desperate midler for å få tilfredsstilt dette behovet. Mange selvskadere blir stemplet som «oppmerksomhetshorer», men det er ikke noe skam i ønsket om å bli sett.

TRØBBEL: Monica forteller at hun ble sett på som et problembarn da hun var yngre. - Jeg skulka, røyka, drakk og var frekk i kjeften. Jeg var ikke særlig konfliktsky så jeg kom ofte i trøbbel med lærere, familien og med jevnaldrende. Jeg var trøbbel.

Bjørn A. Grimstad

Ikke gi etter

«Glad», «modig», «irritert», «redd», «tom», «smertefull».

Disse ordene er skrevet på en tavle på Ås Ungdomssenter. I dette rommet lærer barn og unge å sette ord på følelsene sine. Følelser som ofte skyves vekk. Fortrenges.

Det er disse følelsene barnevernsansatte gjerne vil snakke med de unge om, men det er ikke alltid like enkelt. Får ikke den unge utløp for det han eller hun sitter inne med, kan ungdommen vise det fagfolkene kaller uønsket atferd. Selvskading er en slik atferd.

– Selvskading er et uttrykk for at man har det veldig vondt og vanskelig, forteller Vibeke Nilsen (44), teamleder i miljøteam ved Ås Ungdomssenter.

Forskning gjort ved det Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved UiO bekrefter det. Den viser også at ungdom skader seg selv for å uttrykke følelser som de mener de må holde skjult. Å skade seg blir derfor en måte å dele noe vanskelig på, uten å si det med ord.

– Etter at noen har skadet seg selv, må vi prøve å finne ut hva som har skjedd i forkant og i etterkant av selvskadingen. Det kan være situasjoner som har trigget gamle minner om noe vondt, noe de gruer seg til eller er redd for.

Kollegaen til Vibeke, Mirjam Nuttall (44), understreker hvor viktig det er å vise at de ansatte bryr seg om den unge samtidig som de ikke skal gi etter for krav.

– Vi må ikke si ja i stedet for nei fordi vi er redd for konsekvensene, sier Mirjam, som er miljøarbeider på ungdomssenteret.

ART: Vibeke Nilsen (44), teamleder i miljøteam ved Ås Ungdomssenter, og Mirjam Nuttall (44), miljøarbeider på ungdomssenteret, står i ART-rommet. ART står for Aggression Replacement Training. I dette rommet skal de unge lære seg å håndtere følelsene sine.

Werner Juvik

Noen så Monica

Etter flere år på en institusjon Monica selv omtaler som «grusom», ble hun flyttet til et sted hvor hun opplevde å få tillit og omsorg. Der kom hun i kontakt med en som ble Monicas nærmeste voksenperson. Da Monica strakte ut en hånd, opplevde hun å bli sett av denne voksenpersonen. Og da de snakket sammen, følte Monica at de var likestilt siden de begge delte personlige historier med hverandre. De to utvekslet også telefonnumre.

– Hvis det røyna på, kunne jeg alltid tekste henne. Om det var lurt for hennes del, vet jeg ikke. Hun måtte jo ta med seg jobben hjem.

Monica var også glad for at hennes nærmeste kontakt aldri stilte seg mellom henne og selvskadingen.

– Jeg sa til de ansatte at de ikke skulle be meg om å slutte å skade meg selv. Akkurat da var selvskadinga det jeg trengte for å håndtere livet. Jeg hadde troa på at jeg ville stoppe å skade meg selv hvis jeg fikk has på det jeg slet med.

Vurderer risikoen

På Ås Ungdomssenter er de blitt flinkere til å vurdere risikoen for at en beboer skader seg selv.

– Får en beboer et nei, er vi bedre forberedt på at ungdommen kommer til å bli ganske satt ut. Derfor sørger vi for at vi er i nærheten slik at han eller hun ikke får skadet seg selv, sier avdelingsleder på miljøteam ved senteret, Thorbjørn Lindahl (46).

OMSORG: Kollegaene Thorbjørn Lindahl (46), Mirjam Nuttall (44) og Vibeke Nilsen (44) er der for hverandre hvis det oppstår en alvorlig hendelse på barnevernsinstitusjonen. - Det er viktig at vi blir møtt med forståelse hvis vi opplever noe vanskelig. Det verste som kan skje, er at det vi opplever som utfordrende blir bagatellisert, forteller Vibeke.

Werner Juvik

Det er likevel ikke alltid de ansatte får avverget selvskadingen. En dag gikk miljøarbeider Mirjam inn i et rom hvor det var tegnet med blod opp etter veggene.

– Det var ubehagelig, men akkurat der og da måtte jeg bare tenke på ungdommen som hadde skadet seg selv. Mine egne følelser fikk jeg håndtere etterpå.

Både Vibeke og Mirjam mener de ansatte blir godt ivaretatt hvis de opplever traumatiske hendelser på jobb. Det organiseres alltid en samtale etter at situasjonen har roet seg, enten med ledelsen, en psykolog eller med andre kollegaer. Og så blir de møtt med forståelse. Det er ingen som bagatelliserer hendelsene. De ansatte respekterer at alle reagerer forskjellig. Vibeke kan for eksempel ofte reagere med å få skjelvende knær og bli uvel, mens Mirjam må ta seg fem minutter alene med en røyk.

Preget

I perioder må barnevernsansatte håndtere unge som skader seg selv hver dag. Etter at de har undersøkt hvor omfattende skaden er og utført førstehjelp, setter de seg gjerne ned for å prate med han eller hun det gjelder. For at den unge skal tørre å åpne seg, er det flere ansatte som tar de med på en gå- eller kjøretur. Det pleier vernepleier Sissel Reigstad (53) og barne- og ungdomsarbeider Erik Mathisen (41) å gjøre. De arbeider på en barnevernsinstitusjon i Bergen.

– På den måten får vi snakket med ungdommen side til side i stedet for ansikt til ansikt. Det gjør samtalen mindre konfronterende og mer trygg, sier Reigstad.

– Deler ungdommen sine private opplevelser med deg, er du godt i gang. Men det er sjeldent du forstår alt det ungdommen sliter med, så det har jeg brukt mye tid på å undre meg over, legger Mathisen til.

TRAUMEBEVISST: Både barne- og ungdomsarbeider, Erik Mathisen, (41) og vernepleier, Sissel Reigstad (53), er kurset i traumebevisst omsorg. Det betyr at de er lært opp til bedre å forstå hva som forårsaker ekstrem atferd som for eksempel selvskading.

Eivind Senneset

Både Reigstad og Mathisen har lurt på hvorfor de holder ut i en jobb der en stor del dreier seg om å se at unge har det vondt.

– Når du står oppi noen av de ekstreme tilfellene vi opplever, er det klart du blir preget. Er du mor og kanskje også bestemor, gjør det noe med deg hvis du ser et menneske i nød, sier Reigstad.

– Så hva gjør at du holder ut i jobben?

– Jeg blir ofte trigget av at jeg ikke har fått hull på det som innerste inne preger ungdommen. Derfor fortsetter jeg å jobbe med vedkommende til jeg klarer det.

Åpen

Det er viktig at den ansatte på barnevernsinstitusjonen snakker direkte til ungdommen og spør dem hva som gjør at de skader seg selv. Det viser funnene i masteroppgaven til Sara Grenabo, publisert i mai.

– Du skal være «containeren», altså ta imot alt det de sier. Og så skal du vise forståelse, forteller Grenabo.

Monica forstår ikke hvorfor det er så viktig for de ansatte å vite hvorfor en person skader seg selv.

– Det er på grunn av indre turbulens. Det er ikke noe mer mystisk enn det. Selvskading er et symptom på et mer dyptliggende problem. Det er dette problemet man bør prøve å behandle, ikke selvskadingen i seg selv, sier Monica.

I masteroppgaven har Grenabo skrevet om hvilke tanker og følelser personalet får når de jobber tett på ungdommer som selvskader og som kan risikere å ta sitt eget liv. Noen av følelsene som ble beskrevet var sinne, redsel og sorg. De kunne også føle et enormt omsorgsansvar og hjelpeløshet.

RØRTE: - Jeg tror min tidligere nærmeste kontakt i barnevernet rørte ved mange liv. Jeg sier ikke at alle barnevernsansatte skal gå inn med både hjerte og sjel og gi de unge all sin oppmerksomhet slik hun gjorde med meg. De må ta seg fri også. Men de må i det minste anerkjenne disse ungdommene, forteller Monica.

Bjørn A. Grimstad

For at en ansatt bedre skal forstå ungdommen og vice versa, må den voksne være bevisst på hva eventuell tidligere hendelser har gjort med deg. Det mener barnevernspedagog og leder for faggruppa barnevern i Fagforbundet, Kjell Arne Lie.

– Se for deg at du sitter i en samtale med en ungdom, og han eller hun begynner å snakke om at han eller hun har opplevd seksuelle overgrep. Du har opplevd noe lignende, men du har aldri delt det med noen. Mest sannsynlig vil ungdommen merke at du ikke er trygg på tematikken. For ikke å være helt hjelpeløs må du ha bearbeidet egne opplevelser, sier Lie.

Stod i stormen

September 2017. Det var siste gang Monica skadet seg selv. Eller? Selv er hun usikker.

– Folk som kjenner meg vil si at jeg er en tidligere selvskader. Selv tenker jeg at det er for tidlig å si. Du kan fortsatt se at jeg har skadet meg selv. Selvskadingen er fortsatt en del av min identitet.

Likevel har hun kommet langt. For fem år siden pakket Monica sakene sine, tok toget vekk hjemmefra og så seg aldri tilbake. Hennes nye hjem ble Oslo. Først da følte Monica at hun begynte å eie sitt eget liv.

– Jeg har stått ganske alene. Foruten den ene læreren min som sa nei da jeg sa jeg ville droppe ut av skolen. Og min nærmeste kontakt som jeg fortsatte å ta en kaffe med etter at jeg var ute av systemet. Det var likevel jeg som til syvende og sist stod i stormen. Noe annet valg har jeg ikke hatt.