SIMEN AKER GRIMSRUD

simen.grimsrud@fagbladet.no

SIDSEL HJELME

sidsel.hjelme@fagbladet.no

Lisbet Midtgård, 37 år. Badevakt i 60 prosent stilling. Jobber deltid for å ha tid til trening og familie

Anita Arntzen

«Jeg tenker at jeg lever nå, og lever slik det er best for meg.»

Det er kaldt i den store treningshallen, men på Lisbet Midtgårds panne pipler svetteperlene. Med en kanarigul kettlebell i hver hånd gjør hun dype knebøy før hun presser, løfter og svinger de 16 kilo tunge støpejernskulene over hodet.

– Jeg er her 15–16 timer i uka. I tillegg til egentrening er jeg også instruktør og coach. Og renholder. De ulike rollene går over i hverandre. Jeg er her hver dag, enten jeg får betalt for det eller ikke.

Når formiddagens treningsøkt er over, piler Lisbet hjem for å være der når de tre barna kommer fra skolen. Deretter videre til Porsgrunn svømmehall der hun har en 60 prosent stilling på ettermiddags- og kveldstid. Lisbet har jobbet som badevakt siden hun var 18.

– På badet er det ikke mulig å få full stilling på kveldstid, så den kombinasjonen jeg har nå med jobb i svømmehallen og på treningssenteret er perfekt. Treningen betyr enormt mye for meg, sier Lisbet og forklarer:

–Jeg var konkurransesvømmer som ung. Så sluttet jeg, fikk tre barn og ble tjukk. Da vekta bikket 100 kilo sluttet jeg å veie meg. Nå har jeg trent her i fire år, og har fått et nytt liv.

– Når jeg jobber på denne måten, slipper vi tidsklemma både morgen og ettermiddag.

– Tenker du på hvordan dine prioriteringer vil slå ut på pensjonen din?

– Det kan kanskje bli vanskelig å gå av med førtidspensjon, men jeg er ikke bekymra. Jeg tenker at jeg lever nå, og lever livet slik det er best for meg.

• – Kvinner bør bli delvis uføre framfor å jobbe frivillig deltid

Irene Bakken, 63 år. Barne- og ungdomsarbeider i 68 prosent stilling. Jobber deltid for å ha mer tid til familie og barnebarn

Werrner Juvik

«Jeg vet jo at jeg blir minstepensjonist.»

Irene Bakken trives godt med å jobbe deltid på Vigernes SFO på Lillestrøm. Hun startet i en 50 prosent stilling for 20 år siden, men økte etter hvert til 68 prosent.

– Jeg kunne sikkert fått meg full stilling, men jeg ønsker ikke det. For meg passer det fint å jobbe deltid, sier Bakken.

Mannen har hele veien hatt full jobb, og familien har klart seg bra økonomisk.

– Hadde det ikke gått økonomisk, hadde jeg nok tenkt annerledes, sier hun.

Bakken ser mange fordeler med å jobbe deltid.

– Jeg har tid til barnebarna og kan gå hjem tidligere fra jobb for å være med dem. Å jobbe deltid er fint for familien min.

I mange år var Irene Bakken (63) hjemmeværende. Hun tok seg av ungene, hjemmet og trådte til når det var sykdom i familien.

– Har du tenkt over hvilke konsekvenser deltidsjobbingen har for pensjonen din?

– Jeg har ikke tenkt mye på det, men jeg vet jo at jeg blir minstepensjonist. Hadde jeg vært i en annen livssituasjon, hadde jeg nok tenkt mer over det.

• Mette Nord: – Vi må se på arbeidstiden i de tunge jobbene

Turid Innset, 58 år. Barne- og ungdomsarbeider i 54 prosent stilling. Jobber deltid på grunn av sykdom og for å ha tid til familie og barnebarn.

Werner Juvik

«Noe av det beste med deltid er at jeg har tid til å passe barnebarnet.»

For Turid Innset er noe av det beste med å jobbe deltid at hun har tid og krefter til å passe barnebarnet på to år.

– Det er jo mye sykdom hos de små. Foreldrene har bare ti dager hver å være borte fra jobb, men jeg kan trå til. Jeg har god tid til å passe barnebarnet på formiddagen. Jeg passer henne veldig mye, sier Innset.

Hun startet som husmorvikar i Oslo kommune på 1980-tallet, og var i full jobb i åtte år. Da Innset ble gravid, sluttet hun i jobben. De neste årene var hun hjemmeværende og tok seg av hjem og sine to barn. Mannen jobbet fullt.

Så fikk hun deltidsjobb på Vigernes SFO og på skolen. Til sammen utgjorde de to jobbene 80 prosent.

– Det var ganske slitsomt å jobbe to steder. På skolen passet jeg på barn med en diagnose. Etter hvert følte jeg at det ble for slitsomt.

Hun har slitt med helsa i flere år. De siste 20 årene har hun derfor jobbet 54 prosent, kun på SFO. Innset syns det er helt passe.

– Skulle jeg jobbet mer, måtte det vært på samme arbeidssted. Men SFO-en er stengt midt på dagen, så det er vanskelig å få større stilling der, sier hun.

– Har du tenkt over hvilke negative konsekvenser det har at du jobber deltid og ikke heltid?

– Jeg vet at jeg blir minstepensjonist, men jeg har ikke tenkt så mye på hva som skjer. Hvis det ikke har for store økonomiske konsekvenser vil jeg gå av når jeg er 62 år.

• Dette blir de store sakene på LO-kongressen

Knut Erik Evensen, 38 år. Kinomaskinist i 60 prosent stilling. Jobber deltid for å ha tid til å drifte eget firma.

Ingun A. Mæhlum

«Jeg gikk ned til 60 prosent for å drifte eget firma.»

Knut Erik Evensen hadde 90 prosent stilling som kinomaskinist i Tromsø. For fem år siden valgte han å gå ned til 60 prosent. Både for å få mer tid til sitt eget firma, og fordi han syntes nesten full jobb på kinoen var stressende.

– Særlig når skolene har ferie og vi kjører filmer også på dagtid, sier han.

Etter at stillingsprosenten gikk ned, har Evensen færre kveldsvakter enn før, men tar gjerne ekstravakter hvis han blir spurt og har mulighet.

I enkeltpersonforetaket konverterer han filmer fra ulike formater til kinoformat. I perioder kommer oppdragene tett, men de kan også utebli i uker og måneder.

Når Evensen får et oppdrag, må han gjerne jobbe under sterkt tidspress. Det er kanskje like stressende som å jobbe på kinoen, men det er en annen form for stress.

– Og det er først og fremst spennende og utfordrende.

Jobben som kinomaskinist gir større nettoinntekt enn firmaet.

38-åringen har ennå ikke kommet i gang med pensjonssparing, og han ser for seg at det en dag kan bli et problem. I Tromsø er det dyrt både å kjøpe og leie en bolig. Prisene er blant landets høyeste, så Knut Erik og samboeren har ingen konkrete planer om å kjøpe. Men fordi de fikk barn for fire år siden, og hun er student, får den lille familien leie en leilighet gjennom Studentskipnaden til halvparten av prisen på det ordinære markedet.

• Prestisjeprosjekt: Utslitt av full stilling

Ingeborg Eikehaug, 54 år. Hjelpepleier i 50 prosent stilling. Jobber deltid for å forebygge helseskader.

Anita Arntzen

«Jeg tenker mye på at jeg kanskje ender som minstepensjonist.»

De første årene som hjelpepleier jobbet Ingeborg heltid. Så kom barna, og det ble vanskelig å få hverdagskabalen til å gå opp. I 1990 gikk hun ned til 33,3 prosent stilling, siden har hun trappet langsomt opp, og jobber nå 50 prosent.

Hun er klar for å yte mer, men på Frednes sykehjem i Porsgrunn skal det mer til enn et ønske om høyere stillingsprosent.

– Jeg trenger ikke så mye fritid som jeg har nå, og håper jeg kan få en større stilling mens jeg ennå har noen år igjen fram til pensjonsalderen. I tillegg til min faste jobb er jeg ringevikar på et annet sykehjem. Det varierer hvor mye jeg jobber der.

– Ønsker du å jobbe heltid?

– For meg hadde 80 prosent vært ideelt. Jeg tror jeg kan yte mer i jobben min når jeg ikke jobber fulltid. Dette yrket er så tungt, og det hadde vært for slitsomt å jobbe hel stilling på sykehjemmet. Jeg har ingen helseproblemer i dag, men jobber mindre for å forebygge skader og slitasje.

Har du vurdert hvordan deltidsjobbingen kan slå ut på pensjonen din?

– Jeg tenker mye på pensjonen, og at jeg kanskje ender som minstepensjonist.

• Hvor mye ferie har du krav på når du jobber deltid?

Brit Darell Blom, 55 år. Helsefagarbeider i 58 prosent stilling. Jobber deltid for å ha frihet og tid til hage og hund.

Anita Arntzen

«Når du har vært så nær døden, får du et annet perspektiv på livet.»

Brit fikk hjerneslag da sønnen var 12 uker gammel. Plutselig var det ingen selvfølge at hun skulle se sin førstefødte vokse opp.

Å bli rammet av alvorlig sykdom gjorde det enkelt for Brit å prioritere.

– Når du har vært så nær døden, får du et annet perspektiv på livet. Det du har lyst til, må du gjøre nå, sier Brit, som ikke har jobbet fulltid siden sykdommen rammet henne.

Hun jobber på en sykehjemsavdeling for psykisk syke og ofte utagerende pasienter. Det kan være tøffe arbeidsdager, men Brit går på med kraft og humør.

– Mottoet mitt er at jeg hver dag på jobb skal få alle pasientene til å smile. Det lykkes ikke hver dag, men det er alltid noen, sier Brit. Hun har en fast stillingsbrøk på 58 prosent, men med ekstravakter blir det rundt 70 prosent hver måned.

– Jeg er ikke interessert i hel stilling. Jeg vil ha min frihet til å gjøre andre ting.

– Når jeg har fri, er jeg for det meste ute, tar med hunden Wilma og fiskestanga og går på tur. Eller jeg jobber i hagen. Årets prosjekt er å plante en stor klematis som skal klatre ved inngangen. Og så er det å fortsette fjorårets prosjekt med økologiske grønnsaker ved uteplassen.

– Tenker du på hva du vil få i pensjon?

– Nei, det er jeg ikke opptatt av. Sikkerheten vår ligger i huset her. Hvis det blir nødvendig, kan vi selge huset og kjøpe noe mindre.

• Alexandra (21) er yngst på kongressen

Kjerstin Ingier Jacobsen, 60 år. Barne- og ungdomsarbeider i 60 prosent stilling. Jobber deltid på grunn av helse og familie. Har 25 prosent uførepensjon.

Anita Arntzen

«Før jeg reduserte stillingen, var jeg mye sykmeldt. Det er en belastning å være mye borte fra jobben også.»

Familiekabalen var et daglig puslespill for Kjerstin og mannen som begge jobbet skift da barna var små. Da hun reduserte arbeidstida til 80 prosent, ble hverdagen enklere.

Kjerstin fortsatte å «eie» sin hele stilling i Oslo kommune. En generøs permisjonsordning gjorde at hun når som helst kunne gå tilbake til å jobbe fullt om hun skulle ønske det. Planen var å jobbe heltid når barna vokste til.

Slik gikk det ikke. Kjerstins kropp sa stopp. En revmatisk lidelse medførte store smerter, stadige betennelser og gjentatte sykmeldinger.

– I 2007 reduserte jeg til 60 prosent stilling på grunn av helsa. Jeg hadde rett og slett ikke kropp til å jobbe hver dag, ikke en gang tre dager på rad.

– Nå har jeg 25 prosent uførepensjon. I perioder før jeg reduserte stillingen, var jeg mye sykmeldt. Det blir en belastning å være mye borte fra jobben også.

I dag jobber Kjerstin i barnehagen tre dager i uka.

– Pensjon har jeg ikke tenkt så mye på. Jeg har jobbet i Oslo kommune siden 1981, og selv om jeg har hatt redusert stilling, har jeg alltid jobba over 50 prosent.

– Nå har jeg gjeldfri bolig og er gift. Om jeg hadde vært alene, måtte jeg gjort andre vurderinger.

Ingrid Bang-Olsen, 24 år. Miljøterapeut i bolig og jobber hver tredje helg. Har deltidsjobb ved siden av studiene.

Sidsel Hjelme

«Jeg kan følge opp mye bedre når jeg jobber heltid.»

Tidligere jobbet Ingrid annenhver helg. Det ble for mye.

– Jeg går på embetsstudiet i psykologi, og det er så arbeidskrevende at jeg måtte kutte litt ned på jobbingen. De siste to årene har jeg jobbet hver tredje helg, og det fungerer fint, sier Ingrid.

Haken ved å jobbe så sjelden, spesielt når du jobber med mennesker, er at det kan være utfordrende å holde seg oppdatert på hva som har skjedd siden sist du var på jobb.

– Når jeg kommer på jobb, leser jeg beskjeder i journalene, men ikke alt står der. Møtereferater og lignende leser jeg på fritida.

­I feriene har Ingrid jobbet fulltid i boligen.

– Jeg merker at jeg kan følge opp mye bedre når jeg jobber heltid. Når jeg er her bare hver tredje helg blir jobben «fjernere» mellom hver gang. Det er en helt klar ulempe med deltidsjobb.

­Om ett og et halvt år er Ingrid ferdig utdannet psykolog.

– Da ønsker jeg selvsagt å jobbe heltid.

Tone Henriksen, 56. Hjelpepleier i 75 prosent stilling. Jobber deltid fordi hun har råd til det.

Ingun A. Mæhlum

«Jeg velger deltid for å gjøre en bedre jobb.»

Tone Henriksen velger å jobbe deltid ved Kvaløysletta sykehjem i Tromsø fordi hun og mannen er i en økonomisk situasjon som gjør det mulig.

– Men jeg er selvfølgelig klar over at jeg får mindre i pensjon hvis jeg lever så lenge, sier hun.

Grunnen til at Tone foretrekker deltid, er at hun vil være på giversida når hun er på jobb.

– Vi kan ikke tillate oss å være sure, så det hadde jeg nok ikke vært. Men med full stilling hadde jeg vært mer sliten, og det hadde kosta meg mer å tilby det jeg skal tilby beboerne.

– Dette er ikke noen jobb hvor du kan ta det med ro. Det går stort sett i ett, og det er ikke hver dag vi kan forlate avdelingen for å ta matpause.

Tone har egentlig fri hver sjette uke, og da vil hun gjerne slappe av på hytta. Men det er ikke alltid det er mulig.

– Denne uka går for eksempel med til møter, sier hjelpepleieren som også er verneombud og ryggombud.

Dessuten er hun engasjert i fagutvikling.

– Fire kommuner skal i regi av Helsedirektoratet utarbeide nasjonale standarder for ernæring, aktivitet og lindrende behandling på sykehjem. Det er utrolig spennende arbeid, og jeg bruker noen fridager på det, forteller hun.

Hjelpepleieren på Kvaløysletta tar ekstravakter når hun blir spurt.

– Jeg har ikke samvittighet til å si nei. Det er et spørsmål om solidaritet. Jeg vet godt hvordan det er å være alene som faglært på vakt. Det er ikke gøy. Dessuten har jeg en sjef som er grei med meg, og da vil jeg også gi noe tilbake når hun trenger det.

Celina Sjøberg, 44 år. Kontormedarbeider i 40 prosent stilling. Jobber deltid fordi hun har en funksjonshemmet datter med store hjelpebehov.

Werner Juvik

«Jobben var en del av identiteten min.»

Celina jobber bare mandager og onsdager, men er på vakt 24 timer i døgnet, sju dager i uka. Som mor til et funksjonshemmet barn, kan hun aldri stemple ut.

– Jobben var en del av identiteten min. Jeg har alltid vært en som jobbet, begynte med småjobber ved siden av skolen som 12-åring. Du mister en del av deg selv når du ikke lenger kan jobbe som før.

Siden datteren Linnea ble født for 13 år siden, har ikke Celina hatt noe valg: Linneas behov må komme først. Det er sykdom, det er utredninger, det er møter – lista med gjøremål og forpliktelser som må prioriteres foran egen jobb, er lang.

– Hvem vil vel ansette meg? spør Celina. – Jeg er alltid på etterskudd, alle tidsplaner er sprengt. Jeg har vært sykmeldt, gått på arbeidsavklaringspenger, prøvd meg i forskjellige deltidsjobber. Når jeg begynner i en ny jobb, tenker jeg alltid: Hvor fleksible er de, tro? Jeg er alltid en belastning. Jeg må alltid ha særbehandling.

– I mange år tenkte jeg at det var en tilvenning, at det ville falle på plass etter hvert. Nå tror jeg ikke det lenger.

Problemet er ikke det hjelpetrengende barnet. Problemet er systemet: utilstrekkelige ordninger, stønader hun må slåss for igjen og igjen, å stadig måtte kjempe for å sikre støtteapparatet rundt Linnea. Deretter kommer utfordringen: Hva skal Celina selv leve av?

– Nå har jeg 90 prosent omsorgslønn. En brukerstyrt personlig assistent (BPA) hadde vært en bedre løsning. Da kunne jeg hatt en tilnærmet normal hverdag, og hatt muligheter til å jobbe mer.

– Hva tenker du om din framtidige pensjon?

Celina trekker pusten dypt før hun svarer:

– Du trenger ikke være god i matte for å skjønne at det ikke blir fett.

Forsker Cathrine Egeland ved Arbeidsforskningsinstituttet.

– Deltidsarbeidende vet at de kan gå på en økonomisk smell

– Slutt å snakke om at kvinner som velger deltid ikke vet sitt eget beste, sier forsker Cathrine Egeland.

Hun har forsket på hvorfor mange kvinner velger å jobbe deltid. Den viktigste årsaken er egen helse. Deretter kommer tid til familien.

– Kvinnene som inngår i vår forskning, vet hva de gjør når de velger å jobbe deltid. De blir ikke lurt, men vet at de vil få lavere pensjon. De prioriterer tid til familie og seg selv framfor penger, sier Cathrine Egeland, seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

– Vi bommer hvis vi tror at disse kvinnene kommer til å velge annerledes hvis de gjennom opplysningskampanjer blir advart om hvor mye de taper i pensjon, tror forskeren.

Hun mener de som jobber for å skape en heltidskultur heller bør prøve å forstå hvorfor mange kvinner velger som de gjør.

– Man kan godt ha et annet syn på hva som gavner kvinner mest, men i våre intervjuer framhever disse kvinnene at deltid er et valg de har tatt selv. De føler at de har et kulturelt og sosialt mandat til å prioritere tida sammen med familien framfor penger og materielle goder, og de klarer seg greit økonomisk fordi mannen tjener nok. De vet at de kan gå på en økonomisk smell ved en eventuell skilsmisse, men lever her og nå.

Egeland understreker at alt som regnes som frivillig deltid i statistikken, ikke nødvendigvis er et resultat av frie valg. Én av fire svarer at de jobber deltid på grunn av skrantende helse.

– Det problematiske er at de individualiserer problemet og ikke sier at organiseringen av arbeidstida og belastningen på jobben er problemet. I stedet tar de heller ansvar for egen helse hver for seg og reduserer egen stillingsprosent i et forsøk på å mestre arbeidssituasjonen.