Derfor blir ambulansejobben aldri rutine: – Vi har liv og død mellom hendene

TEKST: INGEBORG VIGERUST RANGUL

Det er tirsdag formiddag og makkerne Monika Foros og Trond Murbrekk er tre timer inn i den 24 timer lange ambulansevakta. De har vært ute på det de kaller en vanlig tur. En pasient ble kjørt fra sykehuset i Levanger til sykehjemmet på Stjørdal. Den gamle damen hadde vært på røntgen med en knekt fot.

Trond kjører og Monika skriver journal, passer radioen og har kontakt med pasienten.

– Jeg vil være den ekstra prateressursen som pasienten kanskje ikke har i hverdagen, sier hun.

VANLIG TUR: Monika Foros og Trond Murbrekk slipper å slå på blålys i dag. En pasient skal kjøres fra sykehjem til undersøkelse på sykehuset.

Lena Knutli

Har vært redd

Ambulansearbeiderne rykker ut når kriser oppstår, når ulykken er så ille at det kjennes som en seier når det går bra.

– Det er så godt å møte på den vi reddet fra hjertestans noen uker senere, sier Trond.

Etter stygge ulykker hvor også politi og brann er involvert, er det debrifing.

Kollegastøtte er også viktig.

– Jeg kan reagere på noe som min makker Trond ikke gjør. Å ha liv og død mellom hendene blir aldri rutine. Vi vet aldri når begeret renner over. Dette tar vi på alvor, sier Monika.

Hun har flere ganger opplevd å være redd på jobb. Spesielt hvis det kommer melding om vold og skytevåpen. Hun har også vært truet av en pasient med sprøyte.

Trond er ikke redd.

– Heller spent, sier han. En spenning som for eksempel kan komme når han drar til et alkoholisert hjem med krangling.

KOLLEGASTØTTE: Å ha liv og død mellom hendene blir aldri rutine for ambulansearbeiderne. – Vi reagerer ulikt, og det må vi ta på alvor, sier Monika og Trond.

Lena Knutli

Travelt

Radioen som ambulansepersonalet alltid bærer med seg, har tre lyder. Én for vanlig tur, som å kjøre noen fra sykehuset til sykehjemmet. Én for hastetur, som kan være type magesmerter. Og en tredje lyd for akutt-tur.

– Da hiver vi alt vi har og løper og kjører på blått, sier Monika og rydder i inneskoene som ligger strødd i gangen.

– Her har noen hatt det travelt, sier ambulansearbeideren. G

Vurderinger hele tiden

Monika forteller at hun har fått en indre trygghet med årene. Hun klarer å koble ut alt annet enn pasienten når hun er på jobb. Hun har etter mange års erfaring utviklet et klinisk blikk for skadesteder. Og tidsbruken er alltid viktig. Livsviktig.

– Det er hele tiden vurderinger. Skal vi sette inn kanylen på åstedet eller skal vi bruke tiden til å behandle i bilen?

VURDERINGER: Skal vi sette inn kanylen på åstedet eller skal vi bruke tiden til å behandle i bilen? I akuttsituasjoner må ambulansearbeiderne ta raske avgjørelser.

Lena Knutli

Er de usikre på vurderingene de gjør, kan de sende inn et skjema og få svar på om magefølelsen stemmer.

Mye venting

Monika og Trond har kjent hverandre i 18 år og vært makkere de siste seks årene.

De har dager hvor de sitter konstant i bilen og dager hvor det ikke skjer noen ting.

– Det er mye venting, sier Trond.

Ventetiden fyller de med intern sertifisering som må leveres hver måned. De trener på hjertestarter og går gjennom pensum. Og de trener på å bære pasienter med ulike diagnoser ut av bil. De ser også på TV, leser bøker og lager mat.

ROLIG ØKT: Noen arbeidsdager sitter de i bilen konstant. Andre dager skjer det lite.

Lena Knutli

Nye oppdrag

Når du er ambulansearbeider, må også utstyret være i orden.

Spylervæsken må for eksempel etterfylles og mønsterdybden på dekkene sjekkes.

– Vi sjekker også alltid om medisinen vi trenger, er på plass, om det er nok oksygen, om hjertestarteren og suget (ventilasjonssystemet) er i orden, forteller Monika.

MAKKERE: Tornd og Monika har kjent hverandre i 18 år og vært makkere i ambulansen de siste seks årene.

Lena Knutli

Radioen gir lyd. Monika og Trond leser beskjeden på radioen. En vanlig tur. Denne gang i motsatt retning, fra sykehjemmet til undersøkelse på sykehuset.

Bil 2 står klar.

Når arbeidsantrekket kommer på, er de mentalt forberedt på alt.

– Det skjer noe når vi trer inn i arbeidsantrekket og får på radioen.

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Fagbladet 10/2018.

Les også:

Da pasienten trakk kniv, visste Anette hva hun måtte gjøre

Hver dag blir jeg like forundret over hva noen må tåle i løpet av en arbeidsdag