Bjørn A. Grimstad

– Faglig påfyll.

– Bedre lønn.

De 15 kvinnene sitter tett i det kommunale møterommet. Bordet er dandert med drikkeflasker, navnelapper og nesten blanke notatblokker. Hvorfor jeg vil bli helsefagarbeider? De svarer, en etter en.

– Mer kunnskap.

– Andre arbeidsoppgaver.

– Kunnskap og kompetanse.

Det er Marita Weløy (32) sin tur. Hun løfter haken og sier tydelig ut i den tette luften:

– Å få en utdannelse.

NERVØS: Fagbladet var med miljøarbeider Marita Weløy på første dagen på kurset for å bli helsefagarbeider. – Jeg var veldig nervøs og sov nesten ikke i natt, forteller hun.

Bjørn A. Grimstad

Får lokal undervisning

Denne morgenen har faglærer Ingeborg Nilsen tatt den timelange reisen fra Bergen til øykommunen Austevoll. Det skal hun gjøre så godt som hver torsdag fram til mai. Deretter er det teoretisk eksamen.

– Det kan dere notere allerede nå, sier hun.

{s1}

Marita Weløy ser på datoen hun har skriblet ned. Hun vet at dette kommer til å bli en tøff dag. Ikke fordi hun ikke kan. Hun tviler verken på evnene eller kunnskapen, og trives godt i jobben som miljøarbeider i et bofellesskap for funksjonshemmede og psykisk utviklingshemmede. Men hun bærer med seg en utfordring.

Ble sett på som et problem

I august publiserte Weløy et lengre innlegg på Facebook. Der beskriver hun hvordan en vanskelig historie fra ungdomsårene har preget livet hennes. Nå forteller hun den også i Fagbladet. Hun håper den kan inspirere andre til å se mennesker rundt seg.

Hun forteller om storesøsteren, som hun så veldig opp til. Søsteren var ni år eldre og eldst av fire søsken. Hun hadde flyttet til Sogndal for å studere.

– Hun var ofte hjemme i helgene. Men jeg var ikke klar over at hun hadde reist tilbake til Sogndal den dagen, forteller Marita, som var 14 år gammel da storesøsteren tok sitt eget liv.

En familie i sjokk måtte håndtere sorgen. Det smertefulle og vonde gjør livet fortsatt vanskelig, forteller Weløy. Men i tillegg til den tragiske situasjonen måtte familien kjempe en langvarig kamp mot skolen. Belastningene det medførte har satt dype spor.

– Jeg reagerte på min søsters død med å være veldig utagerende. Jeg følte at jeg fikk lite hjelp fra lærerne og skolen. Istedenfor å se at jeg hadde et problem, så de på meg som et problem. Det har formet meg videre i livet, sier hun.

{f1}

Frykter å bli testet

Marita Weløy mener skolen manglet fagkompetanse for å ta vare på barn med traumer. Hun ble flyttet til en annen klasse og ble fritatt fra stadig flere fag. Ungdomsskolen ble avsluttet nesten uten beståtte karakterer. Utfordringene ble med over i videregående skole.

– Jeg turte nesten ikke å komme til timene, for jeg forbandt bare skole med problemer. Fikk jeg prøver eller tentamen, trakk jeg meg. Og jeg turte ikke å spørre lærerne om noe, sier hun.

Nærmest alle former for tester ble umulige å gjennomføre. Etter flere forsøk på ulike videregående skoler droppet Weløy ut og gikk inn i arbeidslivet. Nå, over ti år senere, setter hun seg for første gang på skolebenken igjen.

– Jeg ble veldig glad da jeg fikk høre om dette kurset. Det betyr utrolig mye for meg. Det er så mye mestring når læreren spør og jeg kan svaret på noe. Da hopper jeg i stolen og sier se på meg, sier hun til Fagbladet.

Senker terskelen

Den lave solen skinner inn vinduene til det lille møterommet. Det er stille mens alle sitter bøyd over notatblokkene og skriver. Så skal svarene leses opp.

– Gjøre øvelser sammen, siden hun ikke liker å gjøre det alene, foreslår hjelpepleier Viktoria Blova.

Lærer Ingeborg Nilsen skriver det opp på whiteboardet. Det oppstår en diskusjon om det er riktig å gi den fiktive 65-årige beboeren «Anne» massasje. De faller ned på at det kan mannen gjøre. «Mannen massasje» skrives opp på i tiltaksboksen på whiteboardet. Flere forslag leses opp og blir til ordene «hage», «rådføre fysio» og «husarbeid».

Oppgaven er løst i fellesskap. Deretter skal deltagerne få en hjemmelekse. For de fleste den første på mange år.

– Jeg vil at dere skal gjøre en hyggelig fysisk aktivitet med en eller flere av beboerne der dere jobber, sier læreren.

Deretter er den første av i alt 27 undervisningsdager over. Studentene forsvinner i raskt tempo ut av rommet, ned trappene, ut på parkeringsplassen og inn i bilene. For flere bærer det rett til kveldsskiftet.

Må overkomme hindringene

Marita Weløy har fortsatt litt tid. Hun forteller at det var avgjørende at kurset blir holdt i hjemkommunen. Med tre barn, enda tre bonusbarn og en samboer som jobber på sjøen, ville pendling til fastlandet vært nærmest umulig. Selv om hun merker at spøkelsene fra fortiden fortsatt herjer, har hun bestemt seg for å gjennomføre.

– Jeg legger altfor store krav på meg selv når det kommer til å bli testet. Men i enden av dette skal jeg ha bestått. Jeg er en voksen person nå og kan spørre om hjelp, sier hun.