En artikkel levert av Høgskolen i Oslo og Akershus:

– Helsepersonell er ikke rustet til å behandle innvandrerpasienter

STUDENTER: – Det er behov for å undersøke effekten av opplæring på dette området, sier Lise-Merete Alpers. Bildet er fra en undervisningssituasjon ved HiOA.

STUDENTER: – Det er behov for å undersøke effekten av opplæring på dette området, sier Lise-Merete Alpers. Bildet er fra en undervisningssituasjon ved HiOA.

John Anthony Hughes/HiOA

Norsk helsepersonell mener de vet for lite om kultur når de møter pasienter med innvandrerbakgrunn. Får da pasientene et likeverdig helsetilbud?

20171024095031

Elise Koppang Frøjd, rådgiver Høgskolen i Oslo og Akershus

Andelen innbyggere med innvandrerbakgrunn i Norge vokser. Det har også ført til at antallet pasienter med innvandrerbakgrunn har økt.

I tillegg utgjør migrasjon en helserisiko i seg selv. Flere forhold, som det å ha opplevd krig, flukt, tap av sosiale relasjoner og å komme til et nytt land, kan øke sårbarheten for sykdom, og det kan påvirke helsa.

I tillegg er enkelte innvandrergrupper disponert for visse sykdommer, som diabetes type 2 og hjertesykdom hos innvandrere fra Sør-Asia.

Så hvordan foregår møtet mellom folk som jobber på sykehus, helsepersonell og pasienter med innvandrerbakgrunn?

Lise-Merete Alpers ved Senter for profesjonsstudier på Høgskolen i Oslo og Akershus har forsket på hvilket behov for kompetanse helsepersonell har ved pleie og behandling av pasienter med innvandrerbakgrunn.

Forsker på møtet mellom pasient og helsepersonell

Alpers har forsket på hva slags kompetanse det er behov for på et sykehus. Studien er gjennomført ved en medisinsk og en psykiatrisk klinikk ved et sykehus i Norge. Deltakerne ved medisinsk klinikk var sykepleiere. Fra psykiatrien deltok også annet helsepersonell i tillegg til sykepleiere, blant annet leger, hjelpepleiere, sosionomer, psykologer, fysioterapeuter og ergoterapeuter.

Tidligere forskning på feltet har i liten grad lagt vekt på konkrete temaer som er klinisk relevante i møtene mellom pasient og helsepersonell i sykehushverdagen, som for eksempel vurdering av hvordan pasienter uttrykker og beskriver symptomer.

Forskeren har studert hvordan helsepersonell vurderer sin egen kulturelle kompetanse når de skal møte pasienter med innvandrerbakgrunn, og hva de trenger å vite for å pleie og behandle dem på en god måte.

Profesjonelle tolker er også med i undersøkelsen. De er intervjuet og har besvart et spørreskjema. I tillegg har Alpers undersøkt hvordan pasienter med innvandrerbakgrunn opplever pleien og behandlingen de får ved et sykehus i Norge.

Metodene forskeren har brukt er en kombinasjon av fokusgruppeintervjuer, spørreskjema og dybdeintervjuer.

Helsepersonell mangler kulturell kompetanse

– Det viste seg at helsepersonellet ved både medisinsk og psykiatrisk avdeling generelt opplevde å ha utilstrekkelig kulturell kompetanse. I tillegg manglet de kompetanse på flere konkrete områder, som for eksempel hva slags sykdoms- og behandlingsfilosofier pasientene med innvandrerbakgrunn hadde, sier Alpers.

Disse kan være ganske annerledes enn vestlig biomedisin, som for eksempel ayurveda, unanimedisin og kinesisk medisin, og kan påvirke måten folk oppfatter sykdom og behandling.

– Helsepersonell opplevde det også vanskelig å samarbeide med tolker som har lite biomedisinsk og samfunnsmessig kunnskap, og som er uforberedt på å tolke ved medisinske undersøkelser eller under behandling, forteller Alpers.

Både helsepersonell selv og tolker var enige om at helsepersonell har for lite kulturell kompetanse. Tolkene syntes derimot stort sett at de selv hadde tilstrekkelig kulturell kompetanse.

Pasientene og helsepersonell kan ha ulike forventninger og oppfatninger, og dette kan føre til mistillit hos pasientene, ifølge Alpers.

– Det at legene eller sykepleierne har en mindre autoritær stil enn det pasientene er vant med fra hjemlandet, kan ofte føre til mistillit eller misforståelser. Faktisk kan det at norske leger informerer åpent om diagnose og prognose være uvant.

– I tillegg kan innvandrere oppleve å bli diskriminert av helsepersonalet, noe som bidrar til at pasientene mister tillit, sier forskeren.

– Dersom innvandrerbefolkningen skal få den samme kvaliteten på helse- og omsorgstjenester som resten av befolkningen, er det behov for ny og utvidet kompetanse hos helsepersonell, såkalt kulturell kompetanse, sier Alpers.

Et likeverdig helsetilbud?

Både internasjonal og norsk forskning viser at personer med innvandrerbakgrunn har dårligere helse og større risiko for sykdom sammenlignet med majoritetsbefolkningen.

Det er et mål i den norske velferdsstaten at helse- og omsorgstjenestene skal være likeverdige og uavhengige av religion, kultur og etnisitet.

– Likeverdige helsetjenester betyr at alle skal ha tilgang til tjenester av like god kvalitet og tilpasset den enkelte. For at det skal være et reelt likeverdig behandlingstilbud må pasienter med ulike behov og forutsetninger i blant behandles ulikt, tilpasset den enkeltes livssituasjon kulturelle og religiøse bakgrunn og kommunikasjonsferdigheter, forteller Alpers.

– Jeg vil si at det er mye som tyder på at innvandrere ikke får et likeverdig helsetilbud. Men jeg må understreke at jeg ikke har undersøkt dette direkte, sier hun.

Kulturell kompetanse må med i utdanningen

Alpers har selv mange års yrkeserfaring som intensivsykepleier. Hun har jobbet på et sykehus der en stor andel av befolkningen som sogner til sykehuset, har innvandrerbakgrunn.

– Det er viktig at den kulturelle kompetansen er konkret og er knyttet til praksis, for eksempel relatert til andre behandlingsfilosofier enn den biomedisinske, vurdering av symptomer, kosthold og samarbeid med tolk, understreker forskeren.

– Slik det er i dag er det noe tilfeldig i de ulike sykepleierutdanningene hvordan undervisningen om kulturell kompetanse vektlegges, forteller Alpers. Det er også mangelfullt i andre helseprofesjoners utdanning, for eksempel medisin- og psykologutdanning.

– Sykepleierne i min forskning hadde fått lite eller ingen internundervisning om minoritetspasienter. Resultatene tyder på at arbeidserfaring ikke gir opplevelse av å ha økt kulturell kompetanse, forteller Alpers.

– For at likeverdige helsetjenester skal kunne tilbys i fremtiden i Norge hvor en stadig økende andel av befolkningen har minoritetsbakgrunn, er det avgjørende at sykepleieres kulturelle kompetanse vektlegges både i utdanning og senere i arbeidslivet. Dette er ikke en spesialistkompetanse, men noe det er behov for at alt helsepersonell har fordi en møter pasienter med minoritetsbakgrunn i alle deler av helsevesenet, sier Alpers.

Behov for mer forskning

Lise-Merete Alpers synes det kunne vært interessant å gjort lignende undersøkelser på flere sykehus i Norge. Og da blant sykepleiere og helsepersonell generelt.

– Det vil også være relevant å undersøke minoritetspasienters perspektiv ytterligere.

– I tillegg er det behov for å undersøke effekten av opplæring på dette området, avslutter Lise-Merete Alpers.

Referanser:

Lise-Merete Alpers: Helsepersonells kompetansebehov i møte med etniske minoritetspasienter. Doktorgradsavhandling ved Senter for profesjonsstudier, Høgskolen i Oslo og Akershus. 2017.

Alpers, Lise-Merete og Hanssen, Ingrid: Etniske minoritetspasienter i psykiatrien – en studie av helsearbeideres kompetanse. Lovisenberg Diakonale Sykehus/Lovisenberg Diakonale Høgskole. 2009.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt:
Redaksjonen
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy