Kronikk: SONIA TANGEN, barne- og ungdomsarbeider og yrkesfaglærer

Den norske barnehagetradisjonen bygger på Friedrich Fröbels syn om at ”Barndommen skal ikke være et venterom på vei til det voksne livet”. Fröbels syn på barndommen er at den skal være et værested, noe som skjer her og nå. Sentralt i hans pedagogiske syn er at barnehagen skal ivareta barndommens egenverdi, der leken er sentral. Fröbel skiller mellom lek og læring , og barnehagen skal skape rom for barns lek. På bakgrunn av dette fikk barns frie spontane lek den sentrale plassen i barnehagens innhold.

Men hva har skjedd? I 2013 advarte FN i en generell kommentar til artikkel 31 om barns rett til lek, at det er et problem at barns lek i stadig økende grad organiseres og styres av voksne. FN uttrykte en sterk bekymring for lite fokus på den spontane leken i pedagogiske institusjoner, som i barnehagen. Denne bekymringen har flere barnehage- og leke-forskere uttrykt i tiår.

Internasjonalt har en av de fremste på dette området, Brian Sutton-Smith, kritisert voksnes trang til å kontrollere barns lek. Her i landet har forskere støttet denne kritikken. Til tross for kritikken fra ulike forskningsmiljø ser det ut til å være en bred tverrpolitisk enighet om at barnehagens betydning som læringsarena er sentralt når det gjelder debatter om fremtidens barnehage. Dette kan bidra til å svekke lekens posisjon.

I Barnehageloven har leken en selvskreven og viktig plass. Alle barn skal oppleve at barnehagen bidrar til en god barndom gjennom å gi muligheter for lek. Det understrekes at leken ikke bare har betydning for barns trivsel, men også for grunnleggende livs- og læringsform. Personalet i barnehagen står under motstridene press, der barns spontane lek trues av ønske om mer organisering av barns liv for å møte krav om bedre læring. Når man snakker om lek, og den rollen leken har i barnehagen, brukes den ofte som et middel for pedagogiske mål om læring og utvikling.

I min utdanning til barne- og ungdomsarbeider var det lite problematisering av barns lek. Fokuset på den spontane leken var mer eller mindre fraværende i utdanningen. Jeg fikk undervisning i et såkalt instrumentelt syn, som innebærer at leken blir ansett som et redskap for læring, og at vi som fagarbeidere måtte lære barna å leke. Jeg har i mange år vært skeptisk til denne måten å tilnærme meg leken på.

Jeg mener leken som en verdi i seg selv får liten oppmerksomhet i samfunnsdebatten, og tror at dette kan knyttes til det økende fokuset på testing. Dermed opplever vi et større press på skoleforberedende aktiviteter for barna i barnehagen. Jeg er av den grunn svært kritisk til oppmerksomheten PISA har fått de senere årene, hvor testing av barns faglige kompetanse er sentralt. Dette har også medført at vi tror vi at vi må starte så tidlig som mulig å lære barna faglige prestasjoner, slik at de klarer seg på skolen og senere i livet.

Jo flere voksenstyrte aktiviteter det leggs opp til, jo mindre tid til lek blir det. Dette er bekymringsfullt, jeg er redd for at barnehagen kun blir en forberedelse til skolen. Noe som er i strid med den norske barnehagetradisjonen.

La meg også understreke at den frie spontane leken ikke handler om at personalet i barnehagen ikke skal delta i leken, men at de skal berike leken på barnas premisser. Det kan for eksempel være å ha tilgjengelig utstyr som barna kan benytte seg av. I barnehagen der jeg jobbet tidligere, hadde vi ett rom som var lett tilgjengelig for barna. Rommet hadde en lettvegg som kunne brukes til rollespill, og vi hadde en del utkledningstøy. Barna likte å være der og leke, og jeg som barne- og ungdomsarbeider deltok mye i lek sammen med dem. En gang lekte barna sirkus, og jeg hadde lyst til å berike leken med noe morsomt. Uten at de visste det, malte jeg meg med rød nese og latet som jeg var en tulleklovn. Da jeg liksom snublet inn i leken deres, ble barna oppslukt av mine tullestreker som jeg fant på underveis. Det var kun for å ha det gøy, og barna elsket det. Om jeg derimot hadde gått inn i leken for å lære barn noe de har behov for senere i livet hadde det ikke lengre vært snakk om lek, men læring.

En rekke studier viser at målstyrt lærlingsaktiviteter i tidlig alder virker mot sin hensikt, og får konsekvenser senere i livet. Barna blir mer urolige, mindre motiverte og preges av prestasjonangst. Politikere må derfor legge bort sin læringsiver, og heller lytte til forskerne og de ansatte. Vi må bevare den frie spontane leken i fremtidens barnehagen.