Kronikk: Ingrid Hope, Høgskolen på Vestlandet

tips@fagbladet.no

Kunnskapsbasert praksis skal styrke beslutningsgrunnlaget til de som jobber i helse- og sosialsektoren og bevisstgjøre dem på hvor de henter kunnskap fra. Arbeidsrutiner som ikke er basert på oppdatert kunnskap, kan i verste fall føre til feilbehandling av pasienter. Derfor er det viktig at helsepersonell forholder seg kritiske til egen praksis, søker oppdatert kunnskap og bruker kunnskapsbaserte retningslinjer. Å innføre kunnskapsbasert praksis (KBP) handler om å sette helsearbeidere i stand til å gjøre nettopp dette.

Siden 2004 har Høgskolen på Vestlandet tilbudt en videreutdanning på 15 studiepoeng i i kunnskapsbasert praksis. I tillegg har høgskolen tilbudt masterstudium i faget siden 2008.

Men hva skjer når studentene er uteksaminert? Klarer arbeidsplassen å dra nytte av kompetansen hos disse medarbeiderne, til beste for pasientene? Eller drukner den nye kunnskapen i den travle arbeidshverdagen?

Lærende organisasjoner

Førstelektor Grete Oline Hole og høgskolelektor Katrine Aasekjær har i to ulike studier forsket på nettopp dette.

En ting er hva de lærer under utdanning, men arbeidsplassen er også viktig, forteller Grete Oline Hole.

I samarbeid med sine kollegaer har hun intervjuet 22 tidligere mastergradsstudenter om hvor godt de lykkes med å bruke kunnskapsbasert praksis på arbeidsplassen sin ett år etter endt utdanning.

Studentene ga tilbakemelding om at utdanningen hadde gitt dem nyttige verktøy som de kunne bruke i arbeidet. Men skulle de få til endring i praksis, måtte de også jobbe i en organisasjon som så på seg selv som en lærende organisasjon som la til rette for endringer.

– Hvis ikke jobben la til rette for det, tok de ofte med seg kunnskapen og skiftet jobb, sier Hole.

Den viktige mellomlederen

Katrine Aasekjær har undersøkt om sykepleiere som tar videreutdanningen i kunnskapsbasert praksis, lykkes med å ta i bruk metodikken på arbeidsplassen. Hun er enig med Hole, men påpeker at det også er noen forskjeller.

– De som tok videreutdanning, skiftet ikke nødvendigvis jobb selv om de ikke fikk til endringer. Vi så hvor viktige mellomlederne var. Studentene var avhengig av at den den nærmeste lederen forsto hva kunnskapsbasert praksis var og tilrettela for det på arbeidsplassen, forklarer Aasekjær.

I samarbeid med sine medforfattere publiserte hun nylig resultatene fra studien, basert på intervju med 20 tidligere videreutdanningsstudenter.

Blir endringsagenter

Mastergradsstudentene så i større grad på seg selv som «endringsagenter» når de kom ut i praksis. De hadde mange ulike jobber, og en del av dem satt i lederposisjoner hvor de hadde handlingsrom til å gjøre endringer. De som ikke satt i lederposisjoner, meldte at de hadde lært strategier for å skape dette handlingsrommet.

– Mastergradsstudentene kunne mer om styringsmekanismene i helse- og omsorgsvesenet. Denne kunnskapen brukte de aktivt for å forankre prosjektene sine hos sentrale personer i systemet, poengterer Hole.

Suksessfaktorer

En mastergrad gir mer dybdekunnskap enn en videreutdanning, men utdanningen er ikke et mål i seg selv – uansett nivå. Det overordnede målet med begge utdanningene er at de skal føre til endringer i praksis som øker kvaliteten og pasientsikkerheten i norsk helsevesen.

Så hva skal egentlig til for å få utbytte av kompetansen slik at arbeidsplassen faktisk får til en kvalitetsforbedring?

– Sjansene er større for å lykkes dersom det er flere fra samme arbeidsplass som tar utdanningen. Dersom sykepleieren kommer alene tilbake med kunnskapen, drukner det lettere i den daglige virksomheten, forteller Katrine Aasekjær.

– De organisasjonene som sender flere på utdanning og har en klar strategi for hva de skal bruke de nyutdannede til, får selvsagt et mye større utbytte, legger Grete Oline Hole til.

De som hadde videreutdanning i bagasjen, startet for eksempel med å lage fagprosedyrer for å demonstrere for sine kollegaer verdien av å jobbe kunnskapsbasert. Dette var måten å «selge» produktet sitt til arbeidsplassen.

– Vi har funnet mange likheter, men strategiene de bruker er ulike. Mastergradsstudentene er mer selvstendige og tar regien selv. Videreutdanningsstudentene er mer avhengig av at det står en leder bak og legger til rette, kommenterer Aasekjær.

Egentlig burde kunnskapsbasert praksis vært en så viktig del av de helsefaglige grunnutdanningene at nyutdannet helsepersonell hadde den kompetansen de trengte for å bruke metoden aktivt i sitt daglige virke. Der er vi dessverre ikke i dag, mener de to.

– Vi opplever at høgskolene har ulik kompetanse og underviser ulikt i kunnskapsbasert praksis.

Et eget doktorgradsprosjekt ved Høgskolen på Vestlandet kartlegger nå bachelorstudenters kompetanse i kunnskapsbasert praksis. Hvordan lærere integrerer faget i helsefaglige bachelorutdanninger blir også undersøkt.