Byene våre er ikke tilpasset det nye klimaet. Allerede nå ser vi flere vannskader i bygg, og vi opplever stadig oftere at veier blir stengt på grunn av oversvømmelse.En strategi for å dempe klimagassutslippene er å fortette byene. Da kan flere bruke kollektivtransport med lave CO2 utslipp, og sykkel og føtter kan bringe oss til mange av dagens g jøremål. Ulempen er at vann og vegetasjon kan bli ofret i byutviklingen. Når andelen tette flater øker blir det vanskelig for vannet å infiltrere bakken og etterfylle grunnvannet. Dette kan gi skader på bygg og hindre at byvassdrag får vann i nedbørfattige perioder.Tette flater øker mengden og intensiteten på avrenningen av nedbør. Dette betyr blant annet at sommerregnet, som tidligere ikke var noe problem, kan forårsake store problemer i framtidens fortettede bylandskap. Utfordringene vil bli betydelig større om vi ikke tar grep nå, og flere norske byer tar konsekvensen av dette i byplanleggingen.

I Oslo har for eksempel politikere fra alle partier enstemmig gått inn for en strategi der overvannet skal disponeres lokalt og i åpne løsninger. Vann er en ressurs som skal utnyttes til det beste for byens befolking. Når mengdene blir for store skal vannet ledes inn på trygge flomveier. Bruk pengene på taket framfor å grave dem ned.

Mange byer, som Oslo, krever at overvannet skal håndteres på egen tomt. Det er lang tradisjon for å «grave ned vannet» i fordrøyningsmagasiner.

Men det finnes andre løsninger. Grønne tak har stor kapasitet til å holde vann. I et femårig forsøk på et meget tynt (tre cm vekstmedium) ekstensivt tak i Oslo, rant 25 prosent av årsnedbøren aldri ned i takrennene. I Malmø er tilbakeholdingen målt til 50 prosent.

I mange byer ledes rent overvann til renseanleggene. Dette vannet forstyrrer renseprosessene og bidrar kun til økte avløpsgebyrer. Det beste med vegetasjonen er imidlertid at styrtregnet dempes, selv om takene er våte. I gjennomsnitt ble avrenningsintensiteten dempet med ca 50 prosent på intense, sjeldne nedbørhendelser.

Det er disse hendelsene som skaper problemer med fylte kjellere og overløp av urenset kloakk til elver og badevann, fordi avløpsrøra våre ikke har tilstrekkelig kapasitet. I Norge har vi hatt gress på taket i over tusen år. Vi bruker det fortsatt i stort omfang på hytter i fjellet og andre steder. Det nye er at alternativene til gress har økt. I dag regner vi med tre typer grønne tak:

• Takhager kan fremstå som attraktive parkanlegg med plen, busker og små trær, vel tilrettelagt for ferdsel og opphold. Disse blir ofte kalt intensive grønne tak, og krever samme oppfølging som grøntanlegg på bakken.

• I den motsatte kategorien er de ekstensive takene, med tynt vekstsubstrat (2–10 cm) og tørketolerante stauder, som arter i bergknappfamilien (sedumarter). Slike tak veier ofte mindre enn takstein i vannmettet tilstand og krever vanligvis lite stell. Sedumartene er sukkulenter, og tåler tråkk dårlig. Standard Norge er i ferd med å utarbeide en veileder for etablering av ekstensive grønne tak (NS 3840).

• Torvtak kommer i en mellomstilling, i gruppen semi-intensive grønne tak. I denne gruppen finnes også andre taktyper med mektigere vekstsubstrat enn 10 cm. Det muligg jør en mer artsrik flora, men krever også mer stell.

Vegetasjon på taket gjør byen «grønn». Natur er viktig for menneskers opplevelse av gode byrom. Når planter settes på takflater vil de ikke alltid ses fra gateplan, men folk som oppholder seg i byggene vil se grønne flater i stedet for sorte. Vegetasjonen fordamper vann og kjøler ned bygg og byrom som kan bli svært varme når sola steiker.

Ofte er isolasjonen betydelig i norske hus, men eldre bygg med lite isolasjon mot taket og uisolerte industribygg kan få bedre inneklima på varme dager hvis taket gjøres grønt. Dessuten fanger grønne tak opp svevestøv og demper både flystøy og bulder ved slagregn.

Tap av biologisk mangfold er en utfordring. I utlandet er grønne tak brukt som levesteder for sårbare og rødlistede arter. I noen tilfeller kan imidlertid takene inneholde uønsket, fremmed vegetasjon. Dette jobber bransjen med. Tyskland er trolig verdensledende i utvikling av nye typer grønne tak. De som jobber med grønne tak der, hevder at levetiden økes tre ganger sammenlignet med vanlige, sorte tak. Det skyldes at takmembranen beskyttes mot UV-lys og store temperatursvingninger. Høyere investering ved etableringstidspunktet kan altså lønne seg over tid.

Noen vil hevde at grønne tak har liten virkning på langvarig regn. Men det samme vil gjelde nedgravde fordrøyningsmagasin, ifølge forskeren James Berryman. Han beregnet at bygg med grønne tak i sentrale London kunne redusere størrelsen på nedgravde fordrøyningsmagasin med ca 70 prosent, der kravet om høy lokal tilbakeholding var nødvendig.

Grønne tak er kun en av flere aktuelle overvannsteknikker. På nettstedet til prosjektet ExFlood, bioforsk.no/exflood, fins mer informasjon om grønne tak og andre måter å disponere overvann på.

Vann gir liv. La oss bruke det livgivende.