Beboere ved norske sykehjem er i økende grad gamle og skrøpelige. Et klart flertall har demens og et alvorlig sykdomsbilde. Mange er ensomme og opplever angst og usikkerhet, men de har likevel ikke noe valg: De må være på sykehjem; alternativer eksisterer ikke, eller strekker ikke til.

Kjennskap til omgivelsene er avgjørende for sykehjemsbeboeren. Det dreier seg ikke bare om utsmykking, enerom, mat og aktiviteter, men først og fremst om hvem de omgås og hvem som utøver intim og personlig pleie. Denne pleien er det først og fremst helsefagarbeideren som står for. Hvor mange pleiere bør sykehjemsbeboeren forholde seg til i løpet av en uke?

Heldigvis for beboerne er mange helsefagarbeidere erfarne, de har jobbet lenge ved sykehjemmet, har god kjennskap til rutiner og gjøremål, og har uvurderlig kompetanse i å kommunisere med beboere som kanskje mangler språk eller sliter med å uttrykke smerte eller ubehag. Da oppleves det som paradoksalt at de fleste helsefagarbeidere er ansatt i deltidsstillinger.

Helsefagarbeiderne har i gjennomsnitt en stillingsandel på litt over en halv stilling. Det betyr at det må tre pleiere til for å dekke to årsverk. Konsekvensen er at sykehjemsbeboeren må forholde seg til en rekke nye ansikter og hender i løpet av en uke. Hadde flere fått tilbud om hele stillinger, kunne dette vært unngått.

I min doktorgradsundersøkelse, hvor seks norske sykehjem av varierende størrelse og organisasjonsform er inkludert, kommer det frem at helsefagarbeiderne sjelden har fulle stillinger, til tross for at mange ønsker å arbeide mer. Dette er problematisk spesielt av to årsaker: Helsefagarbeiderne er selve ryggraden i pleiesektoren, særlig på sykehjem. De er den største gruppen ansatte og utgjør nesten halvparten av alle ansatte i pleiestillinger, betydelig flere enn både sykepleiere og ansatte uten formell kompetanse. De utfører de fleste oppgavene som er knyttet til direkte pleie og omsorg. Beboernes skrøpelige forfatning, i særlig grad knyttet til demens, tilsier at kjennskap til pleierne som er sammen med dem daglig, bør prioriteres.

Et overveldende flertall av helsefagarbeiderne er kvinner, og en betydelig del er født utenfor Norge. Dette er en lojal og stabil arbeidsgruppe. Samlet for alle de seks sykehjemmene jeg har undersøkt, har helsefagarbeiderne i snitt vært ansatt i over ti år. Dette tallet er betydelig høyere enn for både sykepleiere og ansatte uten formell kompetanse.

Men gjennomsnittlig stillingsandel er på 68 prosent, lavere enn for sykepleiere og høyere enn for ansatte uten formell kompetanse. Tallet varierer riktignok noe mellom sykehjemmene. Det tyder på at enkelte sykehjem satser mer på høyere stillingsandeler enn andre. Det er med andre ord ikke gitt at stillingsandelene må være lave.

Tallet gir i seg selv kanskje liten grunn til bekymring, men hvis vi bryter ned tallmaterialet og samtidig legger helsefagarbeidernes egne ønsker og erfaringer til grunn, kan vi se tendenser som ikke er ønskelige.

Mange gir uttrykk for at de ønsker en større stillingsandel, men at det ikke fins. Andre sier at de ønsker større stillinger, men ikke har muligheten på grunn av tung fysisk belastning eller på grunn av «slitasje» etter et langt arbeidsliv innenfor sektoren. Faste fulltidsstillinger blir beskrevet som svært attraktive av helsefagarbeiderne selv. At mindre stillinger utelukkende er tilpasset helsefagarbeidernes behov og ønsker, fremstår derfor som en myte.

En helsefagarbeidere forteller at hun er ansatt i 69 prosent stilling, noe som ikke er tilstrekkelig for å «få det til å gå rundt». Heldigvis får hun mange ekstravakter. Når vakter er ledige, er det førstemann til mølla, så det gjelder å være «på». Samtidig gjør denne ordningen det vanskelig å planlegge uka. Den aktuelle helsefagarbeideren, som på ingen måte er alene, påpeker at ledelsen er veldig fleksibel og hjelper til når de kan, og at det er et «fantastisk miljø ved sykehjemmet». Det gjør at hun «holder ut».

Insentivet for mindre og ofte svært varierende stillingsandeler kommer kanskje av at det forenkler det svært komplekse turnuspuslespillet. Stillinger blir derfor konstruert for å passe inn i institusjonens behov. Stillingsandeler på 54, 62, eller 71 prosent blir derfor utlyst, uten at de som søker på stillingene har innflytelse over det.

Perspektivet til mange helsefagarbeidere er at de må ta det de kan få. De har ikke nødvendigvis mange alternativer hvis de skal få brukt kompetansen sin. Derfor er det på tide å ta et oppgjør med uønsket deltidsarbeid i pleiesektoren. Skal vi få en bedre eldreomsorg, må de oppkonstruerte deltidsstillingene opphøre til fordel for hele stillinger. I sin tur gir det mer stabilitet for beboere og ansatte. Samtidig får helsefagarbeiderne rettigheter som i de fleste andre sektorer oppfattes som selvfølgelige. Politikerne bør derfor ta tak i praksisen med kunstig konstruerte deltidsstillinger.

Artikkelen er tidligere publisert i Bergens Tidende 17.2.2016