Kronikk

Hvem skal ta omsorg for omsorgsarbeideren?

Pixabay

Også vi som utfører omsorgsarbeid trenger å tas vare på, skriver psykologspesialist.

2018010310480320180103121902

Prosessen frem til utbrenthet er en sakte og gradvis prosess preget av fysisk, emosjonell og kognitiv utmattelse.

Torun M. Vatne

Å arbeide tett på mennesker som mister ferdigheter, som har sammensatte plager eller som opplever at livet går mot slutten, er utfordrende og setter spor i oss som utfører omsorgstjenestene. Derfor trenger også vi å tas vare på for å kunne stå i arbeidet vårt. Denne kronikken handler om nettopp dette. Å vise omsorg for omsorgsarbeidere.

«Kom da!» ropte Marie til meg mens hun løp mot toalettet. Midt i samtalen vår måtte hun spy, trykket i hodet av den massive svulsten var for høyt. Dagen før hadde en annen jente, la oss kalle henne Tina, sukket oppgitt mens hun prøvde å tegne et gresskar. Fingrene lystret henne ikke lenger. Jeg er psykolog, trent til å lytte, men også trent i en tradisjon hvor behandling og bedring står i fokus. Jeg er helsepersonell, jeg vil hjelpe, fikse og ordne. Men ikke alt kan ordnes. Noen av barna vi jobber med skal dø, de blir bare verre, uansett hvilken innsats vi legger inn.

«Kom da, Torun!» Marie var irritert. Det var jeg også. På meg selv som ikke tålte litt spy, på sykepleieren som hadde sendt jenta av gårde til meg tross den dårlige formen, og innerst inne også litt på jentas kommanderende tone. Å føle at du ikke gjør jobben din bra nok er vondt. Jeg skammet meg. Mennesker håndterer skam på ulike måter. Noen skuer innover og skylder på seg selv; angriper egne evner og egenskaper. «Du kan ikke nok du» eller «du klarer ikke dette du», sier den indre stemmen. Andre vender seg utover og retter de vonde følelsene mot andre; angriper dem for deres bidrag eller manglende innsats. «Dette er fysioterapeutens jobb», tenker man eller kanskje «dette burde foreldrene tatt tak i».

«Det er mulig Marie blir innlagt i dag, har du tid til en samtale?» Sykepleieren tar tak i meg i gangen. Tja, har jeg det… eller er kalenderen min for full? Når du skammer deg over egen jobbutførelse, er det lett å prøve å trekke seg unna og unnvike arbeidsoppgaver. Det er også lett å prøve å unnvike kollegaer, skjule seg og egen «utilstrekkelighet», være tøff og late som om du tåler alt du står i. For tenk om de oppdager deg? Tenk om de oppdager at du føler deg utilstrekkelig? Hva ville skjedd da, ville de hånet deg? Eller ville de faktisk kunne tilby støtte?

Arbeid med mennesker som mister ferdigheter, som har det vondt og som er fortvilet, er et arbeid som må gjøres i felleskap. Forskning viser hvordan kollegastøtte hindrer utbrenthet og psykiske helseplager (Wallace & Lemaire 2013). Sykehusavdelinger arrangerer derfor veiledningsgrupper, og legeforeningen har sitt eget senter for psykisk helse (Villa Sana). Men hva har de kommunale tjenesteyterne? Hva har nattevakten hjemme, assistenten på skolen og miljøarbeideren i boligen? Det er viktig at arbeidsgiver legger til rette for tid og rom til å snakke sammen om det man opplever i arbeidet sitt. Det er viktig å prioritere å vise omsorg for omsorgsgiverne.

«Deal with it», hadde jeg lyst til å skrike til en kollega som i lunsjen sukket over at et barn lå for døden på avdelingen. Terapeutisk utbrenthet er et fenomen som kan oppstå når jobben over lengre tid stiller krav man ikke har psykologiske ressurser til å mestre. Vanlige tegn på utbrenthet er svekket evne til empati, økt kynisme, humørsvingninger og at man gjør lite fornuftige handlingsvalg. Selv noen spørsmål: Har jeg mindre glede i jobben enn før? Tar jeg stadig på meg mer jobb? Kjeder jeg meg og blir irritert på brukere? Blir jeg lettet når avtaler blir avlyst? Tenker jeg ofte på helt andre ting under møter? Isolerer jeg meg fra venner eller fritidsaktiviteter? Mange bekreftelser? Da er det kanskje på tide at du tar vare på deg selv. Prosessen frem til utbrenthet er en sakte og gradvis prosess preget av fysisk, emosjonell og kognitiv utmattelse. Prosessen er vanskelig, men svært viktig å oppdage på arbeidsplassen, for hvis mange har det slik samtidig, kan arbeidsmiljøet bli giftig (Berge m.fl., 2014).

Visste du at ender er sadistiske fugler? Vet du at kollegaen din har datet en kjendis? Det vet jeg, for jeg prater tull i lunsjen. Svært mange bruker humor for å mestre utfordringer i arbeidslivet. Å ta faste pauser i arbeidshverdagen, snakke positivt til seg selv, gjøre avslappende aktiviteter eller trene er andre måter man kan vise omsorg for seg selv. Det viktige er ikke hva du gjør, men å finne ut hva du har nytte av og gjøre mer av det.

«Jeg klarte ikke mer», sa den gamle barnelegen. «Hver dag etter jobb dro jeg hjem og sjekket barna mine for symptomer». Du trenger omsorg du også! Ledelsen på din arbeidsplass må stille seg spørsmålene; hvordan kan vi skape et støttende arbeidsmiljø? Hvordan kan vi redusere mengden traumatiske hendelser de ansatte utsettes for? Har vi et godt nok oppfølgnings- og veiledningstilbud? Hvis ikke arbeidsgiver tar vare på sine ansatte, og heller ikke den ansatte tar vare på seg selv, da går det til syvende og sist ut over brukeren. Da blir vi sykemeldte. Da slutter vi i jobben, og de som trenger oss, får et hverdagsliv fylt av uforutsigbarhet og nye ansikter istedenfor et stabilt, kompetent og omsorgsfullt personale.

Referanser:

Wallace JE, Lemaire J. Physician coping styles and emotional exhaustion. Industrial Relations 2013; 68, 187-2.

Berge, T. , Dehli, L. & Fjærstad, E. (2014) Energityvene – utmattelse i sykdom og hverdag. Aschehoug, 2014.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy