Klimaendringene krever en sterk offentlig sektor

2016111510154620161117134858

Pixabay.com

For å redusere utslipp, tilpasse oss et varmere klima og håndtere krisene som skapes av klimaendringene er det nødvendig med en sterk offentlig sektor.

Økofilosofen Hartvig Sætra utga i 1990 boka Jamvektssamfunnet er ikkje noko urteteselskap

(Samlaget).

I vaskeseddelen fra forlaget står det bl a: «Økologisk balanse mellom mennesket og naturen står i fundamental motsetning til marknadsøkonomiske prinsipp».

Dette representerer den ene hovedposisjonen i miljødebatten, som går på at det rådende systemet må skiftes ut. Vekstøkonomi må byttes ut med en likevektsøkonomi, noen mener til og med at vi må over i en reduksjonsøkonomi, det som internasjonalt betegnes som «degrowth».

Den andre hovedposisjonen mener det er tilstrekkelig å justere det rådende samfunnssystemet. Denne posisjonen målbærer at vi må få til en økonomisk vekst som er mer eller mindre frikoblet fra en tilsvarende vekst i energibruk og miljøbelastning. Det er selvsagt langt mer behagelig om vi kan klare å redde miljøet uten å forandre samfunnet radikalt, men jeg frykter at det ikke er nok med justeringer av samfunnet.

Dette valget mellom justering og total forandring er også tatt opp av FNs klimapanel. Deres resonnement er som følger: Med dagens trend i utslipp er verden på vei mot 4–6 grader global opp varming og ikke to grader, som er det offisielle målet. Vi har mye kunnskap om konsekvensene av to graders global oppvarming, men vi vet svært lite om konse kvensene av 4–6 graders oppvarming, bortsett fra at det kan bli virkelig ille!

Gitt at stadig flere studier konkluderer med at «nå er tiden ute» til at verden kunne nå to-graders målet, konkluderes det i en av underlagsrapportene fra FNs klimapanel at vi derfor må innstille oss på omlegging, ikke justering av samfunnet.

Det er vanskelig å se for seg at omlegging av samfunnet skal kunne skje uten en sterk offentlig sektor. Styrken vil først og fremst måtte bestå i vilje og evne til å styre samfunnet gjennom bruk av regelverk og andre «harde» virkemidler.

Hvis norsk olje- og gassutvinning skal avvikles før brønnene går tomme, omfanget av nordmenns flyreiser reduseres drastisk, all privat bilbruk bli elektrisk og husholdningenes ut slipp av klimagasser reduseres med 80 prosent, trengs det tøffe og «harde» tiltak.

Et tøffere klima betinger en tøffere klimapolitikk. Det refereres ofte til at klimaet i Norge kommer til å bli «våtere, varmere og villere». Dette betyr blant annet større belastning på fysisk infrastruktur og større fare for dramatiske naturskadehendelser, som dem vi fikk under den såkalte Oktoberflaumen på Vestlandet høsten 2014 og under de stadig hyppigere storflommene i Gudbrandsdalen.

Disse hendelsene illustrerer at nivået på offentlige midler til drift og vedlikehold av offentlig infrastruktur er for lavt. Svakt vedlikehold gir stor sårbarhet for ekstremvær. Hendelsene viser i tillegg at kvaliteten på offentlig planlegging er for svak. For få kommuneplanleggere og for liten vilje til å stille strenge nok krav til utbyggere bidrar i alt for mange til feller til å g øre samfunnet ytterligere sårbart for klimaendringer.

Voss var én av kommunene som ble hardt rammet under Oktoberflaumen. Flere av de skadde byggene var nybygd. Voss kulturhus er ett eksempel. Bygget åpnet i 2011 og var bygd i henhold til gjeldende tekniske krav (TEK 10), og det forelå en nylig utarbeidet flomsone (2006) fra NVE.

NVE anbefalte at kommunen planla ut fra å tilpasse seg nivået for en 200­årsflom, og i tillegg legge inn en høyde over antatt 200 års flomnivå på 30 cm ved plassering av det nye kulturhuset, for bokstavelig talt å ta høyde for klimaendringer. Dette viste seg imidlertid ikke å være tilstrekkelig. Flommen medførte omfattende vannskader i kjeller, underetasje og første etasje, i tillegg til at kommunens vannbehandlingsanlegg måtte repareres til en samlet kostnad av 4-5 mill kr, ca. halvparten av det anlegget i sin tid kostet.

Hvordan kunne dette skje? Ett svar er at det ikke er utviklet gode nok metoder for flomsonekartlegging. Etter at flommen var over, konkluderte man først med at dette var en 700­årsflom, altså en flom langt over det nivået man hadde forsøkt å forberede seg på, og slik sett en katastrofe man bare må «ta». Men da man la inn tallene for vannføring i vassdraget under Oktoberflaumen, ble hendelsen justert ned til en 200­årsflom. Det kom også fram at kommunen satt på historisk arkivmateriale som viste at man på 1700-tallet hadde hatt tilsvarende flomhendelser. Disse opplysningene var imidlertid ikke tatt hensyn til da flomsonekartet ble laget i 2006, der hadde man bare lagt inn fysiske vanndata fra vassdraget 100 år tilbake i tid. Hadde man hatt en metode for å ta hensyn også til historiske data av den typen som kommunen satt på, ville man trolig ha lagt inn et høyere vannstandsnivå på 200­årsflommen tilsvarende den flommen som kom i oktober 2014. Dermed hadde man plassert kulturhuset «over flomålet» og trolig unngått skadene.

Denne typen hendelser illustrerer at dagens vedlikeholdsetterslep av veier, jernbane og bygninger må fjernes. Kommunene må gjøre omfattende vurderinger av sårbarhet for klimaendringer, og robustheten mot «vær» må trolig styrkes vesentlig for store deler av den kollektive infrastrukturen.

En rekke studier har dokumentert disse utfordringene og samtidig dokumentert at svært lite blir gjort så langt for å møte de samme utfordringene. Så konklusjonen må bli at klimautfordringene betinger både mer og tøffere offentlig innsats. Det er rimelig å se for seg at sterkere offentlig innsats vil medføre også et høyt eierskap av kollektiv infrastruktur.

Det er ikke utviklet gode nok metoder for flomsonekartlegging