Det Kongelige Teater ble stiftet i 1748, med hovedadresse på Kongens Nytorv. Den festglade kong Fredrik V kunne ikke leve med at København manglet en hovedscene, og slik ble Det Kongelige Teater til. Utover 1800-tallet overtok Staten ansvaret for drift av teatret. Staten ønsket ikke et teater forbeholdt fiffen, og en mer folkelig profil utviklet seg frem til dagens aktivitet med teater, ballett og opera spilt på seks scener.

Gjennom hele teatrets historie har kompetanseutvikling vært en vesentlig del av driften. Allerede i 1771 ble ballettskolen opprettet, i 1773 forløperen til Operaakademiet. De Scenografiske Værksteder har gjennom 250 år forsynt teatrets publikum med illusjoner gjennom sine dekorasjoner og malte baktepper.

De Scenografiske Værksteder fikk for ti år siden innredet et nytt, felles verksted på Refshaleøen. Hallen rommet tidligere skipsverftet B&W. Etter ombyggingen hadde verkstedene alt: Store, lyse rom der arbeidsmiljø og HMS var så godt ivaretatt at kunsten kunne være i førersetet. Her har alt av dekorasjoner til teater, ballett og opera blitt utformet med enkel adkomst til scenene noen hundre meter unna. Teatrets logistikk har fungert utmerket ved at fagarbeiderne på verkstedene har prøvemontert dekorasjonene i verkstedhallen før det hele har blitt sendt over til scenehusene. Verkstedansatte har så fulgt opp montering, prøving og vedlikehold i teaterhusene ved behov.

Verkstedene har ansatte som er spesialister i teaterfaget: snekkere, tapetserere, smeder/metallarbeidere og malere. Fagfolkene har verkstedet selv utdannet gjennom en kombinasjon av teori og praksis, hele tiden knyttet opp mot teatrets behov. Her arbeider de beste teatermalerne i Skandinavia. Men fra 1. august er det slutt.

For å forstå hvordan dette kunne skje må vi spole tilbake til januar 2005. Med pomp og prakt åpner Københavns nye opera på Holmen. Et praktbygg gitt i gave til den danske stat og Det Kongelige Teater av Maersk-eier A.P. Møller og hustru Chastine Mc-Kinney Møller.  Bygget er enormt, med sine 41.000 m² fordelt på 14 etasjer. Alt ligger til rette for at Det Kongelige Teater skal bli den ubestridte ener innenfor skandinavisk scenekunst. Om litt begynner nedturen. Operabygget har høye løpende kostnader, og med Maersks gave følger ingen økonomi til å dekke løpende driftsutgifter. De folkevalgte representanter i Folketinget pålegger innsparinger i Nasjonalbudsjettet, og det rammer også Det Kongelige Teaters budsjetter.

Teatret hyrer konsulentselskapet Deloitte Consulting til å vurdere virksomhetens økonomi. Er det penger å spare på måten verkstedene blir driftet? Tilsvarende øvelse ble gjort ved Stockholm Stadsteater i 2013. Her ble konklusjonen at å sette ut scenetekniske fagområder ikke vil lønne seg, da den nødvendige kompetansen ikke finnes i det frie markedet. Deloittes rapport viste til at husleia på Refshaleøen var høy, men heller ikke denne rapporten tilkjennega at verkstedene ble drevet uøkonomisk. De ansatte på verkstedene ble bekymret for lokalitetene, men forutså ikke hva som skulle treffe dem.

I november 2015 kommer konklusjonen: De Scenografiske Værksteder skal lukkes. Verkstedshallen skal selges, alle ansatte mister arbeidet ved Det Kongelige Teater. 250 års teatertradisjon sendes i mars 2016 ut på anbud. Firmaet Engelbrecht vinner anbudet og 15 ansatte får tilbud om å virksomhetsoverdras. Forventningen om at det vil bli diskusjon om utvalg etter ansiennitet eller kompetanse uteblir da kun fem ansatte melder interesse for å bli med over i nytt firma. Fire ansatte får tilbud om å forbli ansatt på teatret for å følge opp dekorasjonene som nå produseres utenfor huset. Resten velger frilanstilværelse eller å begynne i andre jobber.

Hva dette vil bety for dansk og skandinavisk teater er umulig å forutse. Vi har gjentatte ganger sett at liberalistisk politikk i Danmark overføres til norske forhold, og da særlig i pleie- og omsorgssektoren. Dagens politikk fra vårt kulturdepartement fokuserer ikke først og fremst på kvalitet, men på måloppnåelse når det gjelder publikumstall. Så kan vi hevde at publikum ikke kommer om kvaliteten er lav, men da ser vi helt bort fra hva scenekunstens samfunnsoppdrag skal være. Scenekunst skal utfordre, utdanne og underholde – og noen ganger i den rekkefølgen.

Film og teaterteknisk forening (FTTF) organiserer medlemmer som arbeider teknisk og administrativt i scenekunstområdet. Vi har stor sympati for våre danske kolleger. 9. og 10. juni reiste styret ned for å besøke de verkstedansatte og deres tillitsvalgte i København. Det opplevdes som et gravøl. Vi ble varmt tatt imot av stolte fagarbeidere som har blitt glemt i det offentlige ordskiftet. Ingen kunstnergrupper har skreket opp, ingen politikere har med store ord fordømt nedleggelsen. Like stille som arbeidet har blitt utført i kulissene, like stille forsvinner en hel faggruppe.

Vår forenings intensjon med reisen var, i tillegg til å vise vår sympati, å se hvordan vi kan unngå tilsvarende situasjon i Norge. Nøkkelen ligger, etter vårt syn, i organiseringen. Der de i Danmark har medlemmene spredd over flere forbund etter fagområder organiserer Fagforbundet alle grupper i scenehuset, med unntak av kunstnerne. At Fagforbundet har et særlig fokus på yrkesfaglig politikk er en annen fordel. Å kartlegge og utvikle kompetansen i scenehusene er viktige skritt å ta for å møte press utenfra som ikke nødvendigvis baserer seg på kunstens rolle eller kvalitet.

Teatrene blir utfordret på effektivisering og måloppnåelse fra bevilgende myndigheter. FTTF hevder at svaret på dette ligger i å kartlegge og styrke medarbeidernes kompetanse. Teatrene kan spille en særlig rolle innenfor utdannelse og utøvelse av verneverdige fag, vi har i dag mange lærlingevirksomheter og ønsker oss flere. Dette arbeidet må gjøres i samarbeid med arbeidsgiverne, men fagforeningen skal ha en sterk og konstruktiv rolle oppe i dette.

Mon hvor lang tid det vil ta før den politiske vinden snur, og teatret igjen vil gjenåpne sine verksteder. Vi må tro det skjer fort.