Master i profesjonsetikk og diakoni:

Sykepleier vs. helsefagarbeider: – Profesjonskampenes tid er over!

BACHELOR: Nå kan helsefagarbeidere ta høgskoleutdannelse i sykepleie. (Illustrasjon)

BACHELOR: Nå kan helsefagarbeidere ta høgskoleutdannelse i sykepleie. (Illustrasjon)

PxHere

En sjelden gang får man være med på noe virkelig stort og viktig. I vår hadde jeg gleden av å hilse de 31 helsefagarbeiderne som kom seg gjennom alle nåløyene og ble sykepleierstudenter på grunnlag av fagbrevet sitt.

2017120513490020171205135210

Sykepleiere som opplever at de er «alene på jobb», kan takke sin profesjonsstrategi for dette.

tips@fagbladet.no

Det lå mange års kamp bak denne delseieren for Fagforbundet. Den såkalte tresemesterordningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus kom ikke i stand på grunn av initiativer fra høyskolen. Den ble pålagt av Utdanningsdirektoratet og er en prøveordning. Det er enda et stykke frem til at det blir noen permanent yrkesvei (y-vei) til sykepleiekomptanse, om det i det hele tatt blir noen. Norsk Sykepleierforbund (NSF) har vært svært skeptisk, for å si det pent, og deres tette bånd til utdanningsinstitusjonene er ingen godt bevart hemmelighet.

Grønt lys for y-veien: Sykepleierforbundet ser fortsatt rødt

Kampen om y-veien er en kamp med lange historiske linjer. Helt siden sykepleien ble etablert som fag, på begynnelsen av det forrige århundre, har det foregått en debatt om hva som bør være dens kunnskapsgrunnlag. Norsk Sykepleierforbund har stått i front for å etablere den som en selvstendig akademisk disiplin. Da forbundet ble etablert, var dets viktigste kampsak å skille de faglærte fra de ufaglærte.

I et opprop sendt ut i forbindelse med stiftelsen av Norske Sykepleierskeforbund, lyder det som følger: Søstre! Den lethet hvormed der f.eks kan begyndes i privatpleie, uten forutgaaende utdannlese, gir kvinder anledning til at paata sig sykepleie, som kun burde betroes den fuldt utdannede sykepleierske. At dette er til stor skade for baade den syke og sykepleierskestanden er noget som siger sig selv. (Melby, 1990)

Hensikten med moderne fagorganisasjoner var å bygge solidaritet mellom folk i en bestemt klasse gjennom å etablere monopol på arbeidskraften, for slik å presse arbeidsgiverne til å heve prisen på varen arbeidskraft. Skal denne strategien lykkes, må så mange arbeidere i bransjen eller sektoren som mulig, slutte opp om fagorganisasjonen.

Stifterne av NSF ville omtrent det motsatte. De var ikke ute etter å bygge klassesolidaritet i helsesektoren. Tvert imot. De søkte å splitte helsearbeiderne og monopolisere bestemte arbeidsoppgaver og funksjoner på sine medlemmers hender. Påfallende er det også, som blant annet Åshild Fause og Anne Micaelsen har påpekt i sin gjennomgang av sykepleiefagets historie i Norge, at NSF i årene etter stiftelsen ikke var særlig opptatt av klassiske fagforeningskrav, slik som lønns- og arbeidsforhold. De utdannede sykepleierne var med andre ord ikke primært ute etter en enklere hverdag, men primært ute etter å etablere seg som en profesjon.

Behovet for kunnskaper og ferdigheter i arbeidet med pleien av den syke er udiskutabel. Slik sett var sykepleiernes kamp også en kamp for noe mer enn deres egeninteresse. Samtidig var den åpenbart også et redskap som ga de utdannede sykepleierne en priviligert stilling og stor makt innenfor en bransje i voldsom vekst.

Debatten om Y-veien:– Det er de med fagbrev i bunnen som er a-laget

Noe av det første Sykepleierskeforbundet gjorde for å «verne om sitt kall» var selv å drive arbeidsformidling. Forbundet ble startet i 1912. I slutten av januar 1914 innvilget formandsskapet i Kristiania, med leder Bergljot Larsson i spissen, en liten stilling til å drive sykepleieformidling. Dette ble startskuddet til Norsk Sykepleierskeforbunds Byrå, en virksomhet som bare i løpet av sitt første halvår, formidlet ni faste poster, 26 pleiere på timebasis og 243 fulltids privatpleiersker.

Bergljot Larsson hadde tidlig staket ut kursen for selv å drive arbeidsformidling. Dermed hadde hun kontroll med hvem som fikk arbeide som sykepleiersker. Sommeren før stiftelsen hadde hun vært i Tyskland og Danmark for å studere hvordan formidling av sykepleierske var ordnet der, og konkludert med at det var egen formidling som «kunde råde bot på de slette forhold», ifølge forsker Kari Melby.

En interessant påpekning i Melbys beretning om Norsk Sykepleierskeforbunds Byrå, er at de i stor grad konsentrerte seg om privatpleien. Melby skriver om dette:

«Ved å konsentrere seg om privatpleien inngikk NSF en gjensidig, men skjult kontrakt med de velstående pleietrengende. Denne gruppa hadde interesse av høy kvalitet og hadde muligheter for å betale for den og ble en naturlig alliert i arbeidet for en bedre utdanning. Samtidig kunne sykepleierskene håpe på generell statusheving gjennom arbeidet for de velstående.»

Sammen med likegyldigheten overfor alminnelige fagligpolitiske krav antyder dette at det var et snev av sosialt streberi i sykepleierskenes motivasjon. De ville på en side vinne politisk-økonomisk makt gjennom å monopolisere arbeidsoppgaver og vinne en profesjonskamp, men de var altså heller ikke fremmede for å låne litt anseelse fra sine rike pasienter.

Det er ingen overdrivelse å si at Bergljot Larsson var innflytelsesrik i den norske sykepleiens barndom. Hun var intiativtaker til stiftelsen av Sykepleierskeforbundet, ledet det i 23 år og var samtidig redaktør for forbundets blad Sykepleien. Fra 1925 til 1940 var hun forstanderinne ved Norsk Sykepleierskeforbunds Fortsettelsesskole. Hennes bilde av sykepleiersken må ha preget forbundets virke svært sterkt. Og dette bildet var preget av klassiske borgerlige, kvinneidealer, nemlig kvinnen som hustru og som mor, med sin dannelsesbase i hjemmet.

Fiendtligheten mot industrialismen og lønnsarbeidet, vektleggingen av en slags borgerlig dygdsetikk (karakterdannelse), stor opptatthet av husmorrollen, prioriteringen av privatpleien – alt sammen viser at NSF fra begynnelsen av var nokså godt etablert innenfor en borgerlig ramme. Både politisk-økonomisk og ideologisk stod NSF i et motsetningsforhold til den framvoksende arbeiderklassen og dens klasseorganisasjoner. NSFs fokus på fagutvikling og på eksklusivt fellesskap gjør at sykepleierskenes forbund var mer i slekt med det gamle laugsvesenet enn med de moderne fagbevegelsesorganisasjonene.

Sykepleierskenes kamp for å etablere seg som profesjon ble kronet med seier i 1948. Da vedtok Stortinget en autorisasjonslov. Nå krevdes det høyere utdanning for å få lov til å kalle seg sykepleier. Sykepleien var endelig etablert som middelklasseprofesjon. Et nytt interessant kapittel i historien om sykepleiens profesjonskamp kommer imidlertid med historien om hjelpepleierne.

En egen hjelpepleierutdanning ble etablert i 1962, med Norsk sykepleierforbunds velsignelse. Samfunnsforsker Håkon Høst skriver om etableringen i artikkelen «Hjelpepleierutdanningen – en suksesshistorie fra 1960-tallet ved veis ende?» at den kan ses som et uttrykk for flere samtidige moderniseringsprosjekter: Modernisering av helsesektoren, av kvinnerollen og av utdanningssystemet.

Mot slutten av 1950-tallet endret Norge seg på flere vis. En underliggende drivkraft er endringene i arbeidsmarkedet. På denne tiden var familier med én inntekt, altså med hjemmeværende husmor og en mann som forsørger, blitt det vanlige. Denne utviklingen nådde en topp i 1960, da 55 prosent av landets voksne kvinner hadde status som husmor.

Dette hadde vært en villet politikk fra det regjerende Arbeiderpartiet i etterkrigstida. Men allerede på 1950-tallet begynte politikere og helsebyråkrater å uttrykke bekymring for rigiditeten dette skapte i arbeidsmarkedet. Etterspørselen etter arbeidskraft var høy, og kvinner representerte en uutnyttet ressurs – en såkalt arbeidskraftreserve. Familienes ønske om høyere inntekt kombinert med et gryende ønske om økonomisk selvstendighet blant kvinner, satte i gang det vi kjenner som kvinnenes innmarsj i arbeidslivet. Denne prosessen var med på å sette i gang veksten i pleie- og omsorgssektoren, i tillegg til det vi kjenner som kvinnebevegelsen og kvinnefrigjøringen.

Det borgerlige husmoridealet som var med på å etablere historien om sykepleien, kommer altså under press på begynnelsen av 1960-tallet. Sykepleien gjennomgår et ideologisk hamskifte i de påfølgende årene. Vekk fra Bergljot Larssons husmoderlige kallsideologi og mer i retning av en moderne profesjonsideologi. Forsvaret av sykepleien som et verdig kall avtok imidlertid ikke. NSFs holdning til hjelpepleierutdanningen illustrerer på en måte både hamskiftet og kontinuiteten.

Helt fra starten av, og lenge etter Stortingets vedtak om autorisasjonslov, sloss NSF mot etablering av kortere pleieutdanninger. Slike forsøk ble tolket som forsøk på å uthule sykepleiens profesjonsvern. Hva var det så som fikk dem til å ombestemme seg, og gå inn for etableringen av hjelpepleierutdanning i 1962? Ifølge Kari Melby var det et massivt press, blant annet fra Helsedirektoratet og dets mektige leder Karl Evang.

I tillegg kom det en ny sykepleielov i 1960, som mer enn fordoblet det teoretiske pensum i sykepleieutdanningen og reduserte elevens omfattende gratis arbeidsplikt. Utsikten til en mer teoritung sykepleierutdanning, et steg i retning av etablering av sykepleien som akademisk disiplin, bidro kanskje til at Sykepleierforbundet så positivt på utsikten til å få utdannet hjelpepersonale. Ifølge Kari Melby mente i alle fall sentrale personer i Sykepleieforbundet at hjelpepleierutdanningen kunne bidra til å avlaste sykepleierne i kjedelige rutineoppgaver, slik at de kunne konsentrere seg om mer avansert arbeid.

Norsk Sykepleierforbund lyktes. Både i å etabelere sykepleien som profesjon og som egen, akademisk disiplin. I dag begynner imidlertid kostnadene ved strategien å bli tydelige. Det er noen illevarslende trekk ved både faget og ved organiseringen i helsetjenestene.

For den som leser både Cathrine Krögers og Linda Hæggdahls tekst i dette tidsskriftet, blir det åpenbart at det er noe i måten vi utdanner og bruker helsepersonell i dette landet som ikke stemmer. På den ene siden har vi sykepleierstudenter som opplever at utdanningen de får, ikke er relevant for den virkeligheten som møter den ute i praksis. På den andre siden har vi hjelpepleiere som opplever at de gjør alt mulig annet enn å jobbe med det de er utdannet til.

Kommunhelsetjenesten sliter med å rekruttere nok sykepleiere, og sykepleierne i kommunehelsetjensten opplever at de får for mye ansvar og står alene med store oppgaver. Samtidig vet vi at det mangler faste, hele stillinger for helsefagarbeidere i kommunehelstejenstene. Mange helsefagarbeidere opplever at deres faglighet skyves til side, at ting de helt utemerket godt kunne gjort, og som vårt profesjonsnøytrale lovverk tillater dem å gjøre, blir definert som «sykepleieoppgaver». Sykepleierne lager slik ris til egen bak. Sykepleiere som opplever at de er «alene på jobb», kan takke sin profesjonsstrategi for dette.

Det er på tide å få en ordentlig debatt om hva slags kompetanse vi trenger i helsetjenstene. En nøktern kompetansanalyse må ligge til grunn, en analyse som tar høyde for at det neppe er samfunnsgavnlig eller samfunnsøkonomisk fornuftig å basere seg bare på høyskoleutdannet arbeidskraft.

Også når det gjelder den delen av arbeidsstyrken som skal ha høyskoleutdanning, er det behov for en virkelighetsorientering. Når avgått statssekretær og tidligere leder i NSF Lisbeth Norman i fullt alvor i Aftenposten i vinter hevder at løsningen på kompetanseutfordringene i helsetjenstene er «flere mastergrader», er det grunn til å si stopp.

Bare et fåtall av oss kan, skal eller bør ta doktorgrad. Og ikke en gang alle som kommer så langt, kan regne med forskerkarriere. På høyskolene må man spørre seg om det faktisk er slik at det viktigste er å bli «universiteter», eller om det kanskje er en like verdig framtid i å være gode høyskoler og utdanne flinke reflekterte praktikere. Profesjonskampenes tid bør være over. Istedet bør vi få en felles erkjennelse av at vi trenger forskjellige faggrupper, med forskjellig type kompetanse. Og kanskje bør det ikke være helt tette skott imellom dem. En mer sømløs utdannelse er et første steg på veien.

De 31 pionerene som begynte på sykepleien på Kjeller i vår, kan bane vei. De tar med seg erfaringene som helsefagaarbeidere, den mest pasientnære yrkesgruppa vi for tiden har, inn i sykepleien og en framtid som avdelingssykepleiere, helseledere og spesialsykepleiere. Kanskje vil ikke den krevende virkelighten i primærhelsetjensten være like skremmede for de som allerede kjenner den?

KILDER

Berntsen, Harald (2007): Tilbake til start. En pamflett om norsk arbeiderbevegelse 1907–2007.

Christensen, Karen; Syltevik, Liv Johanne (2008): Kvinners arbeid

Fause, Åshild og Micaelsen, Anne (2002): Et fag i kamp for livet: sykepleiefagets historie i Norge

Ljunggren, Jørn (red.) og Dahlgren, Kenneth (red.) (2012): Klassebilder: ulikhet og sosial mobilitet i Norge.

Melby, Kari (1990): Kall og kamp. Norsk Sykepleieforbunds historie

Pax Leksikon, bind 6, side 186–188.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt:
Redaksjonen
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy