Artikkelen retter søkelyset mot hva den daglige arbeidstiden betyr i folks hverdagsliv. Den stiller spørsmål om hvem som bestemmer over tiden og hvorfor det har skjedd så lite de sist 30 årene til tross for at arbeidstakeres situasjon har endret seg vesentlig. Nyere forskning tyder på at en del arbeidstakere mangler oppgaver til å fylle arbeidsdagen med. Andre har en svært stressende arbeidsdag og trenger lettelser av den grunn. Med kortere normalarbeidsdag kan vi bedre balansen mellom arbeidsliv og resten av livet I tillegg vil vi kunne oppnå et mer ansvarlig generasjonsregnskap.

Det gamle arbeiderkravet lød: 8 timer til arbeid, 8 timer til hvile og 8 timer til å gjøre hva du vil. Dette er jo en god og rimelig tanke, men hvordan arter det seg i praksis for aleneforsørgere eller i hushold der foreldrene arbeider full tid? I hushold med to fulltidsarbeidende blir i alt 75-80 timer i uken bundet til lønnsarbeid. Når arbeidsreiser legges til, og vi plusser på med to timer til de mest nødvendige husholdsoppgavene, blir det lite tid igjen til å gjøre hva man vil.

Debatten om 6-timers dagen tyder på at mange taleføre personer mestrer dagens regime utmerket, mens andre, særlig småbarnsforeldre uten jobbfleksibilitet, nærmest segner under byrdene. De som sliter får høre at problemene ikke ligger i arbeidsdagens lengde, men at de har for store krav til seg selv om å bake muffins, eller at det er ambisjonene om alt de vil gjøre i fritiden som stresser dem og som skaper tidsklemme. Andre igjen mener at problemene ikke ligger i arbeidsdagens lengde, men at man bør se nærmere på arbeidets innhold.

Perspektivmeldingen fra SSB frem mot 2060 forespeiler oss at vi kan ta ut velstandsøkningen enten i form av flere biler, større boliger og annet forbruk eller mer fritid (Wergeland 2015). Småbarnsforeldre svarer gjennomgående at de ønsker kortere arbeidstid til samme lønn. Om de må gå ned i lønn, avhenger svarene av hvor høy inntekt de har. Foreldre i det øvre sjikt kan akseptere det, mens et flertall blant foreldre med relativt lav inntekt ikke ønsker en slik reform. Nedkortingen kan skje i form av firedagers uke eller kortere normalarbeidsdag. Her synes det å være et skille mellom kjønnene idet mødres preferanser går i retning av kortere daglig arbeidstid mens fedre foretrekker firedagers uke (Wetlesen 2013).

I løpet av de siste 40-50 år har arbeidstiden blitt nedkortet i form av lørdagsfri og lengre ferie. Siden 1986 har tariffestet arbeidstid vært 37.5 timer pr uke (Folkvord og Wergeland 2008). Forkortelser av arbeidstiden har som regel vært kjempet frem av arbeiderbevegelsen og fagforeninger i vestlige land. I Norge er det eksempler som viser at arbeidere i enkelte bedrifter har fått gjennomslag for nedkortet arbeidstid, så har andre bedrifter fulgt etter og til slutt har nedkortingen blitt gjort gjeldende på de fleste arbeidsplasser.

Fra 1970-tallet har kvinnebevegelsen hatt 6-timersdagen som en av sine viktigste saker. Politiske partier på venstresiden har lenge hatt 6 timersdagen på programmet. Også Miljøpartiet De Grønne gikk ved kommunevalget i 2015 inn for kortere arbeidstid for å dempe forbruk og styrke sosiale bånd.

Lønnsarbeidets tidsorganisering og normer har tatt utgangspunkt i den mannlige standarden som innebærer heltidsarbeid frem til pensjonsalder (Ellingsæter 2009). I Norge har det etter andre verdenskrig vært tradisjon for å fastsette arbeidstid og lønn gjennom trepartssamarbeidet mellom stat, arbeidsgiver- og fagforeninger. Dermed overlates tidspolitikken til de sterkeste røstene i arbeidslivet som utformer arbeidsvilkårene gjennom tariffavtaler. Når det gjelder 6-timersdagen, har lovgivningsmakten til nå forholdt seg passiv og overlatt tidspolitikken til partene i arbeidslivet. Problemet med dette er at samarbeidspartene ennå ikke har tatt inn over seg at balansen mellom arbeidsliv og resten av livet er radikalt forrykket ved at kvinner, herunder småbarnsmødre, har påtatt seg å sørge for familien økonomisk og arbeider i stigende grad full tid. Den økonomiske forsørgelsen innebærer reising til og fra jobb. I tillegg skal barneomsorg og hjemmearbeid ivaretas. Dette er en krevende situasjon som stadig flere menn også erfarer.

Arbeidsgiversiden gjennom NHO forsvarer sterkt dagens ordninger. Hver gang en reduksjon har vært på tale, kommer det advarsler om katastrofale følger for norsk næringsliv. Det passer aldri å gi lettelser. Konkurranseevnen kan bli svekket i forhold til andre land som har lengre dager og lavere lønninger. I tider med stigende ledighet er det særlig risikabelt, og i oppgangstider er det viktig å bevare eller helst forbedre sin posisjon. Likevel har det gått bra med næringslivet i Norge også etter tidligere arbeidstidsreformer. Bedriften Tine på Heimdal er et eksempel som har gjort dystre spådommer til skamme. Siden 2010 har Tine praktisert sekstimersdagen med to skift. De ansatte er positive til ordningen som så langt har gitt gode resultater idet produksjonen har gått opp 30% mens sykefraværet ble halvert (Gulbrandsen 2015). Alt arbeid er ikke like målbart og heller ikke egnet for skift. I det følgende skal jeg se nærmere på hvordan arbeidsdagen kan arte seg for ansatte med administrative oppgaver i privat og offentlig sektor.

Den svenske sosiologen Roland Paulsen stiller spørsmål om hvorfor vi arbeider så mye i samfunn der forbruket er høyt og produksjonen hoper seg opp til skade for klima og miljø. Teknologiske endringer fører til at vi stadig produserer mer med færre i arbeid, men likevel er så mange av døgnets timer fortsatt bundet til lønnsarbeidet. Videre er Paulsen opptatt av frihet som blant annet handler om å ha tilstrekkelig tid til rådighet for å foreta egne valg noe han ser som en forutsetning for å kunne være aktør i eget liv (Paulsen 2014).

Til tross for at mye går raskere og det kan være vanskelig for arbeidstakere å henge med, hevdes det at arbeidsvilkårene er blitt stadig bedre. Det støyer mindre, luften er renere og arbeidstiden er redusert (Sørhaug 2016). Men det er stor variasjon i arbeidspress og belastninger. Deler av arbeidslivet blir intensivert, og arbeidstakere eksempelvis i servicenæringen kan oppleve mye stress på jobb. Yrker med høy kvinneandel, som i skolen eller i pleie-og omsorg, er ofte underbemannet og har høyt arbeidstempo. Det finnes også arbeidsplasser der ansatte må avfinne seg med mye venting på kunder eller besøkende. I en del yrker, spesielt i offentlige og private byråkratier, kan det være rikelig anledning til å fylle ut dagen med private gjøremål eller andre sysler som har lite å gjøre med jobben. Paulsen kaller dette tomt arbeid (2015). Det dreier seg om ulike segmenter i arbeidsmarkedet. I et segment arbeides det stadig mer intenst mens i et annet segment er tomt arbeid konstant eller økende. Den tallmessige fordelingen mellom de to segmentene har ennå ikke blitt kartlagt (Paulsen 2015). I boken Empty labor. Idleness and resistance at work (2014) undersøker Paulsen hvor mye av arbeidsdagen som går med til tomt arbeid og hvilke begrunnelser de ansatte gir for å disponere tiden på den måten.

Studier i vestlige land tyder på at ca 1/4 av arbeidstiden brukes til andre gjøremål enn de intenderte. Det kan dreie seg om kaffepauser, korridorprat, nettsurfing eller private gjøremål. En finsk studie av 1077 arbeidstakere fant at tiden som ble brukt til tomt arbeid var høy i alle aldersgrupper, men høyest blant de yngste og eldste. Inntekt viste et lignende mønster. Arbeidstakere som hadde lavest og høyest inntekt, rapporterte mest dødtid idet ca. 2.5 timer per dag gikk med til tomt arbeid (Oy i Paulsen 2014: 92, 132). Arbeidsmengden berodde også på bedriftens størrelse. I de største bedriftene, hadde lederne høyere lønn, men mindre å gjøre enn ledere av mellomstore og små bedrifter.

Det er ikke nødvendigvis lav motivasjon eller dårlig arbeidsmoral som fører til tomt arbeid. Det kan også være et resultat av undersysselsetting. Et eksempel på undersysselsetting gir den tyske økonomen Bolchover som hadde vært ansatt i flere banker og forsikringsselskaper. I alle ansettelsene erfarte han at hans arbeidskapasitet ble dårlig utnyttet. Han kunne melde fra til sin overordnede som svarte at han skulle få mer å gjøre, men det kom ikke mer arbeid (Bolchover i Paulsen 2014: 128-131). Uten private gjøremål eller andre frie soner, kan arbeidsdagen oppleves som drepende kjedelig. Men det er ikke alltid så enkelt å melde fra om undersysselsetting. Arbeidstakere kan frykte innskrenkinger eller oppsigelser dersom dødtiden blir kjent på høyere hold i bedriften.

Organisasjons-og ledelseslitteraturen har vært opptatt av såkalt ”slack” eller tomgang i bedrifter. Ekspertisen har fremholdt at tomgang ikke nødvendigvis er negativt for bedriften, men tvert i mot kan bidra til trivsel og fungere som pustehull som setter ansatte i stand til å yte desto mer den tiden de er produktive.

Paulsen valgte å gjøre en studie der tomgang ikke kunne forklares som pustehull i produktivitetens tjeneste. Han søkte derfor kontakt med ansatte som brukte mer enn halve arbeidstiden til tomt arbeid. Han benyttet seg følgelig av en metode som går ut på å belyse et generelt fenomen ved hjelp av ekstreme eksempler. Det var naturligvis ikke enkelt å få informanter med en slik praksis til å melde seg til intervju, men han fant en løsning på dette da han kom over det svenske nettstedet ”maska.nu”. Nettstedet ble startet blant aktivister som er kritiske til arbeidslivets rammer. Paulsen intervjuet i alt 43 kvinner og menn, de fleste etter oppfordring om å melde seg som deltaker i studien. Informantene arbeidet for det meste i privat virksomhet, de var 22-45 år, de fleste hadde høyere utdanning og arbeidet på kontor. Et mindretall jobbet med tjenesteyting som i varehandel eller i offentlig virksomhet. Kjønnsfordelingen var temmelig jevn.

Blant eksemplene på tomt arbeid viser Paulsen det til en bankfunksjonær som hadde tatt i bruk excel-skjema til elektronisk regnskapsføringen. Lederne som ikke var fortrolig med den nye teknologien, regnet med at arbeidsoppgavene tok mye lenger tid enn det som var tilfellet. Han meldte fra, men fikk ikke mer arbeid. Andre eksempler viser til kollektive strategier for å unnslippe lediggang eller kjedsomhet. I en større bedrift hvor en avdeling hadde i oppgave å foreta vannmålinger, trengte de ansatte ikke mer enn et par timer på arbeidet. Når det var gjort, forlot de fleste arbeidsplassen. Stemplingskortene ble levert til én i teamet som stemplet for alle ved arbeidstidens slutt. Neste morgen møttes de på parkeringsplassen før arbeidstid, fikk kortene tilbake og kunne stemple inn for en ny dag. I en annen bedrift kom det også frem at arbeidsoppgavene i en avdeling kunne løses på kort tid. I den ledige tiden engasjerte de ansatte seg i lekende fellesaktiviteter der også lederen var med. Eksemplene over tyder på et misforhold mellom arbeidstid og arbeidsoppgaver. Det er også mangel på arbeidsoppgaver som oftest blir nevnt som grunn til tomt arbeid. Andre grunner som oppgis er at arbeidet er kjedelig, at det er dårlig betalt eller lite meningsfullt. Noen finner også tilfredsstillelse i å kunne ”lure” bedriften ved å arbeide minst mulig.

Lav motivasjon eller sviktende arbeidsmoral rekker ikke langt som forklaring på tomt arbeid. For å forstå hvorfor tomt arbeid er så utbredt også blant motiverte ansatte med høy arbeidsmoral, kan det være fruktbart å løfte blikket til et overgripende nivå. Paulsen forstår tomt arbeid som en følge av en teknologisk utvikling som gjør det mulig å produsere mer ved hjelp av færre ansatte. Når arbeidstiden holdes tilnærmet konstant, vil det føre til at stadig flere får mindre å gjøre. Bedrifter som opererer innenfor et kapitalistisk system, møter denne utviklingen med å simulere produktivitet og effektivitet. For å bevare eller øke bedriftens posisjon og anseelse i markedet, kamufleres den ledige kapasiteten. Det legges mye tid og arbeid i markedsføring som har til hensikt å presentere foretaket på en overbevisende og glansfull måte. Tid og penger kanaliseres til en symbolsk sfære som blinker ut de ”riktige” kodene for bedriftens visjoner og mål. Når ansatte fyller den ubrukte kapasiteten med private gjøremål, kan det forstås som arbeidstakernes forsøk på å rasjonalisere en binding av tid som oppleves lite meningsfull. Paulsens konklusjon går klart i retning av at vi i postmoderne samfunn ikke trenger å arbeide 7.5 - 8 timer pr dag. I det tomme arbeidet ser han et betydelig potensial for reduksjon av arbeidstiden.

Tidsvelferd handler om velferdskonsekvenser av lønnsarbeidets mange tidsdimensjoner (Ellingsæter 2009). Bedre tidsvelferd vil kunne komme den enkelte og primærgruppen til gode. Barn vil kunne få se mer til sine yrkesaktive foreldre, noe de faktisk ønsker. Bedre tidsvelferd kan bidra til bedre og mer slitesterke parforhold (Thuen 2006). Det er verd å merke seg at Paulsen argumenterer sterkt for en tidsvelferdsreform uten at han trekker inn hensyn som likestilling mellom kvinner og menn eller barns og primærgruppens behov. Når slike hensyn kommer i tillegg til misforholdet mellom arbeidstid og oppgaver som Paulsen påpeker, skulle man tro at forholdene lå vel til rette for arbeidstidsreduksjon. Hva kan grunnene være til at det skjer så lite på denne fronten?

En vesentlig grunn til stillstand mener jeg beror på at omsorgsverdier og de oppgaver som kvinner tradisjonelt har ivaretatt blir sterkt undervurdert. Normalarbeidsdagen er fastsatt med utgangspunkt i mannlige industriarbeideres situasjon (Ellingsæter 2009). Det stilles i liten grad spørsmål ved hva som skjer i husholdet og med primærgruppen når foreldre tilbringer det meste av dagen på jobb og jobbreise. Riktignok har industriell mat-og klesproduksjon samt tekniske hjelpemidler redusert tiden som trengs til husarbeid betraktelig. Moderne leiligheter er forholdsvis lettstelte, og kvinner har ikke lenger som ambisjon å holde hjemmet strøkent til en hver tid. Likevel tar det tid, oppmerksomhet og krefter å sørge for det mest nødvendige som måltider, rengjøring og klær for en selv og andre i husholdet også når foreldrene deler på oppgavene. I tillegg kommer nødvendig vedlikehold av bolig, bil, sportsutstyr med videre som menn tradisjonelt har ivaretatt. Det er grunn til å merke seg at professor i sosialmedisin Steinar Westin etterlyser en reduksjon av den daglige arbeidstiden på to timer som han mener i første rekke bør komme foreldre med barn under 6 år til gode som en forlenget omsorgspermisjon. Han møter mange utslitte foreldre i sin praksis som fastlege. Westin viser til egne erfaringer og husker tiden med småbarn som en ”underlig tilstand av kontinuerlig stress og et satans rotteres fra morgen til kveld” (Klassekampen 1.02.2016).

Lignende situasjonsbilder trer fram blant kvinner fra dagens mellomgenerasjon. Stalsberg (2013) argumenter for at likestilling på dagens premisser ikke nødvendigvis fører til kvinnefrigjøring, men heller kan forstås som en moderne variant av kvinneundertrykkelse. I Briseids bok Likestillingslykke (2012) kommer flere leger og familieterapeuter til orde. I likhet med Westin går deres observasjoner og refleksjoner klart i retning av at dagens toinntektregime medfører for stor belastning på barnefamiliene. Mødre opplever negativt stress ved ikke å strekke til. De klarer ikke det ”alle andre klarer”.

En annen grunn til motstand mot 6-timersdagen er lønnsarbeidets betydning for verdsetting i dagens samfunn. Det handler om en ensidighet i kulturen når menneskers muligheter for å oppleve seg selv som verdifulle først og fremst er forbundet med ansettelsesforhold. Lønnsarbeidet fungerer dessuten som identitetsmarkør og kan for mange gi mestringsfølelse og dyp tilfredsstillelse. Men undersøkelser i en rekke land tyder på at bare et mindretall på ca 20% er tilfredse med sin arbeidssituasjon. Det store flertall forholder seg derimot likegyldig til jobben eller de misliker den (Paulsen 2014). Det ville være bra om flere jobber kunne gjøres triveligere og mer interessante, men det ville også hjelpe om jobben krevde færre timer.

Frihet er et gode for mange, men det kan også vekke ubehag og skulle endre inngrodde vaner. Jobben gir hverdagen struktur og forutsigbarhet. Den tilbyr deltakelse i et fellesskap og gir muligheter for samvær med arbeidskamerater. Lange arbeidsdager kan tjene som flukt fra friheten til i større grad å forme livet på egne premisser. For noen kan det kanskje være bedre å oppleve det tomme arbeidet og korridorpraten på jobben enn ensomheten i egen stue. For andre kan lønnsarbeidet engasjere så sterkt at skillet mellom arbeid og fritid nærmest blir visket ut. For dem er behovet for kortere arbeidstid lite presserende. Tvert i mot kan de bekymre seg for at tiden som er øremerket jobb ikke strekker til med 6-timersdagen.

Mye motstand mot arbeidstidsnedkorting bunner i ønsket om fortsatt økonomisk vekst og materiell velstand. Velferdsreformer betyr økte kostnader, men det er usikkert hva kortere arbeidstid betyr for produktiviteten (Folkvord og Wergeland 2008). I en tid med synkende oljeaktivitet og stigende arbeidsledighet i oljeindustrien, kan motstanden mot nedkorting av arbeidsdagen øke. På den annen side vil de klimamål som ble forhandlet frem i Paris i desember 2015 tilsi at andre mål enn økonomisk vekst og stigende forbruk blir prioritert. Det er politikeres oppgave å sørge for et ansvarlig generasjonsregnskap.

Til nå har det vært enklere å få gjennomslag for lengre ferier enn lettelser i den daglige eller ukentlige arbeidstiden. Det kan skyldes at det hittil er den mannstunge industrien som har veid tyngst. Den daglige arbeidstiden kan få stor betydning for industri som konkurrer om anbud i lavkostland. I andre deler av arbeidslivet har kravet om 6-timersdagen fått oppslutning. I forordet til boken om 6-timersdagen ga Jan Davidsen, daværende leder av Fagforbundet, som er LO’s største forbund, sin støtte til nedkorting av normalarbeidsdagen. Han omtaler 6-timersdagen som et solidaritetsalternativ for vår tid. Vi bør veksle inn noe av velstanden i velferdsreformer som 6-timersdagen, noe de som trenger det mest vil tjene på. Da boken kom ut, hadde Davidsen ingen økonomiske betenkeligheter med reformen, men fremholdt derimot plikten til å redusere belastningen på miljø og natur som følger med økt forbruk (Folkvord og Wergeland 2008).

Dagens regime synes å passe bra for særlig ambisiøse og høyt presterende arbeidstakere. Men det blir feil når unntakene setter standarden for normalarbeidsdagen. Normalarbeidsdagen bør utformes med sikte på hva arbeidstakere flest er i stand til å yte og fortsatt ha et godt liv. Det som trengs mest er lettelser i hverdagen for dem som tar sin halvpart av forsørgeransvaret og hjemmearbeidet eller er alene om det. Kortere arbeidsuke kan også bidra til å gjøre hverdagen lettere og bør kunne velges av den enkelte dersom forholdene ligger til rette. Lengre ferie eller flere fridager må komme i andre rekke.

Det beste ville være om 6-timersdagen ble gjennomført for alle fra dag én. Men historien har vist at tidsreformer også kan innføres skrittvis. En mulighet er at grupper som trenger det mest blir tilgodesett først. Det kan gjelde ansatte med omsorgsansvar uten tidsfleksibilitet, aleneforeldre, småbarnsforeldre, ansatte med tungt og krevende omsorgsarbeid og ansatte som har spesielle helseutfordringer. Bedrifter der forholdene ligger til rette, kan gå i bresjen for 6-timersdagen og forhåpentlig tjene som eksempler til etterfølgelse. Ordninger for avspasering kan vurderes for spesielt konkurranseutsatte bedrifter. Tidsreduksjon kan innføres i større eller mindre porsjoner. Et første skritt kan være å innføre sommertiden kl. 8-15, som gjelder for en del virksomheter fra mai til september, på helårsbasis for alle. Det viktigste er nå at ting skjer raskt om nødvendig ved hjelp av lovgivningsmakten.

I artikkelen har jeg reist tvil om det gamle arbeiderkravet om 8 timer til arbeid 8 timer til hvile og 8 timer til å gjøre hva man blir innfridd med dagens arbeidstidsregime. Når vi legger til reisetid og nødvendig husholdsarbeid, kommer arbeidsdagen og annen bundet tid opp mot 10-11 timer. Tiden til å gjøre hva man vil krymper tilsvarende.

Studier tyder på at mange arbeider ”på liksom” fordi det ikke er tilstrekkelig med produktivt arbeid å fylle tiden med. Dette momentet er egnet til å svekke motstanden mot 6-timersdagen og overbevise nølere om at det er betimelig å satse på en slik arbeidstidsreform. Det er heller ingen grunn til å bagatellisere eller bortforklare virkelighetsoppfatningene til de tidsklemte med å vise til at forholdene er verre i andre land eller fortelle dem at de kan droppe fritidsaktiviteter som kakebaking. Poenget er jo nettopp at kortere normalarbeidsdag vil kunne gi det minimum av tid og overskudd som trengs for selv å kunne velge.

Artikkelen har tidligere vært publisert i Samtiden 2/2016

Litteratur

• Briseid, K. (2012) Likestillingslykke. Kolofon forlag, Oslo.

• Ellingsæter, A. (2009) Vår tids moderne tider. Universitetsforlaget, Oslo.

• Folkvord, M. og Wergeland, E. (2008) Sekstimersdagen

– den neste store velferdsreforma? Gyldendal, Oslo.

• Gulbrandsen, J. (2015) ”Sekstimersdagen på Tine Heimdal et bedre liv!” Tidsskriftet Rødt nr. 1, 2005.

• Paulsen, R. (2014) Empty labor. Idleness and workplace resistance. Cambridge University Press.

• Paulsen, R. (2015) ”Non-work at work: Resistance or what?” Organization 22(3): 351-356.

• Stalsberg, L. (2013) Er jeg fri nå? Tidsklemte damer i verdens beste land. Aschehoug, Oslo.

• Sørhaug, T. (2016) Gull, arbeid og galskap. Penger og objekttrøbbel. Fagbokforlaget, Bergen.

• Thuen, F. (2006)” Samlivsproblemer og jobben”. I A. Roness og S.B. Matthiesen red. I klem eller balanse? Om arbeid, stress og familieli. : 109-121. Fagbokforlaget, Bergen.

• Wergeland, I. (2015) I takt med tiden. Hvorfor kortere arbeidstid er bedre for alle. Forlaget Manifest, Oslo.

• Wetlesen, T.S. (2013) ”Work values in the second generation of gender equality pioneers”. Gender, Work and Organization, 20 (1): 100-111.