Oslos varaordfører opplevde hatet mot Arbeiderpartiet på kroppen da hun svømte fra Utøya

LINN STALSBERG

tips@fagbladet.no

Oslos yngste varaordfører gjennom tidene, Khamshajiny Gunaratnam (30), var en av de første som svømte vekk fra Utøya mens hun hørte skytingen bak seg i 2011. Hun snudde seg ikke, og sier selv at det nok sparte henne for en del traumer etterpå. Hun mistet sin beste venn Håvard Vederhus, akkurat valgt som hennes etterfølger som leder av Oslo AUF. Likevel klarte hun ikke å gråte. Før nå, da hun å Erik Poppes Utøya-film.

– Jeg grein gjennom hele filmen og løp ut fra Gimle kino etterpå.

Hun mener at filmen mest av alt minner oss om hva høyreekstremisme kan føre til.

– Ingen bøker kan beskrive det like godt som det filmen gjør. Vi må aldri bli lei av å forklare folk den sammenhengen. Noen mener den kom for tidlig. Men for tidlig i forhold til hva da? Jeg mener det var på tide, sier hun.

Dette intervjuet trenger et par forklaringer. Den første er at herfra og ut kommer tettpakkede fakta i et forrykende tempo. Den andre er at for folk som bor i Oslo er hun en nesten like tydelig skikkelse som ordfører Marianne Borgen selv. Det tredje er at alle, inkludert henne selv, kaller Khamshajiny Gunaratnam for Kamzy, og Fagbladet går for samme løsning.

I Oslo er dem fremdeles store ulikheter mellom øst og vest i byen. – Det hjelper ikke om folk bor i den samme byen, om vi ikke lever i den samme virkeligheten, sier Kamzy.

Werner Juvik

Men før Utøya, før Oslo AUF og før varaordfører-rollen, da var det Sri Lanka og Hammerfest, hinduisme og tamilskole. Vi tar turen tilbake dit.

Kamzy har nemlig ikke alltid vært Oslo-jente. Faktisk hender det tankene går til Hammerfest, og det kjennes som hjemme.

– Ja, mamma, lillebroren min og jeg kom til Hammerfest i 1991, på familiegjenforening med pappa, som hadde reist fra Sri Lanka to år før. Jeg husker at vi bodde i en blokk som het Bybo. Jeg husker barnehagen og at foreldrene mine hadde bilder av hinduistiske guder på veggen hjemme.

Faren hadde reist fra borgerkrigen i hjemlandet på jakt etter et bedre og tryggere liv for familien.

Etter noen år nordpå flyttet de sørover, til drabantbyen Rødtvet i Groruddalen i Oslo. Her fantes nemlig en tamilskole. Sju dager i uka, i 13 år, lærte Kamzy morsmål, kultur, religion og «helt utrolig masse dans!» etter skoletid. I dag sier hun, som også Hadia Tajik skrev om i en kronikk: Det ble «glassvegger» rundt henne. For når du går på tamilskole sju dager i uka, da er du ikke med på fotballtreninger eller aktiviteter med norske venner.

– Tamilskolen var bra den. Jeg var flink. Den ga meg mestringsfølelse. Men i etterkant er det verdt å reflektere over om dette var riktig bruk av tid og penger. Til en viss grad handlet det om sosial kontroll. Da jeg gikk i andre klasse på barneskolen hadde jeg en periode der jeg var skikkelig frustrert. Så mye at jeg en dag slo ned en gutt som kastet snøball på meg, forteller Kamzy.

Hun understreker at foreldrene ville det beste for henne. I mange år vurderte de om de skulle reise tilbake til Sri Lanka, og da måtte barna være klare for det.

– Men det var ikke alltid lett.

– Mitt største forbilde er pappa. Han jobbet fra dag én i Norge. Det er et slag i trynet på alle som ser på innvandrere som en belastning. Han har endret seg mest i løpet av sine år i Norge. Før ville han ikke taklet om jeg hadde en norsk kjæreste. I dag hadde han taklet om jeg var lesbisk.

Werner Juvik

Det er en lang reise fra et borettslag i Groruddalen til Oslo Handelsgym på Oslo vest. En lengre sosial reise enn geografisk. Her skulle Kamzy begynne på allmennfag, for på Oslo katedralskole var det for mange innvandrere, syntes Kamzy den gang. Og ja, det handlet om å føle seg overvåket: Hva hun hadde på seg, om hun hadde vært rappkjefta (det var hun) eller hvem hun hadde snakket med. Så hun dro vestover og ante ingenting om at hun snart skulle møte en helt ny virkelighet.

– Jeg la jo merke til at alle kjørte samme klesstil, men jeg hadde ikke tenkt over at det var snobbete, eller at noen skulle se ned på meg.
Så satt jeg der første skoledag, ved siden av en blond gutt fra Midtstuen som spør hvor jeg er fra. Grorud, svarer jeg. Må du gå rundt med pistol for å forsvare deg, spurte han. Jeg holdt på å le meg i hjel. Jeg ble ikke sint, men åpnet for å snakke med ham. For meg var jo Groruddalen det tryggeste stedet på jorden. Jeg er stolt av å være derfra, jeg aksepterer ikke at noen ser ned på stedet jeg er fra.

For ulikhetene var reelle, som da elevene på to ukers varsel skulle betale 8.000 kroner for en skoletur.

– Handelsgym kan gjøre sånt. De har klientell til det. For meg var det umulig å be om en slik sum hjemme.

I dag er Kamzy varaordfører for både vest og øst, og hun må leve med at østkanten i byen hennes har blitt en nasjonal kamparena.

Etter å ha hatt ett bein på hver side av byen nekter Kamzy å akseptere at sosial kontroll kun er et minoritetsproblem. Også majoritetsungdommer kan oppleve press når det gjelder utdannelse, ambisjoner, partnervalg.

– Det er klart det tar andre former, men det angår flere enn bestemte minoritetsmiljøer.

Allerede i 2006 ble hun kvotert inn på Aps nominasjonsliste, bare 18 år gammel. Hun hadde gjennom arbeid i tamilske organisasjoner møtt Raymond Johansen som fortalte at hun ville se ting mer helhetlig gjennom partipolitikk.

– Jeg gikk fort fra å være kjempestille til å ta ordet. AUF gir god skolering. Jeg fikk verv og kom inn i fylkesstyret. Jeg var vel kvotert både som kvinne, innvandrer og fra østkanten, for jeg hadde ikke ansiennitet. Jeg skulle ønske flere tenkte sånn i dag: Hva kan folk bidra med?

Den dagen vi intervjuer Kamzy, er samme dagen som Sylvi Listhaug går av som justisminister. Kamzy legger ikke skjul på at hun har vært svært opprørt over debattene i dagene før vi møtes.

Hun har kjent på det mange kaller hatet mot Arbeiderpartiet. Hun mener hatet kan forklares med at partiet i mange år har hatt mye makt.

– Alt som er feil, er vår feil. Og mange er redde. De er redde for alderdom, for å være alene, for arbeidsplassen sin. Og hvis man er utrygg, søker man komfort, noen som kan bekrefte alt du tenker på, og denne komforten finnes for eksempel på visse nettsider.

– Det er en generell enighet blant Ap-folk at partiet har en krise. Men der stopper enigheten. For spør du noen i Ap hvorfor det er krise, så blomstrer de tusen blomster.

– Det er mange som sier de ikke orker å se filmen, men da tenker jeg: Det må du. Dette er en del av norsk historie. Men jeg synes det er fair at noen vil vente til de kan se den hjemme med pauseknappen i hånden, sier hun bestemt.

Werner Juvik

Kamzy mener dette:

– Jeg tror mange oppfatter Ap som arrogante, og vi var ikke lenger et progressivt parti. Ved valget i 2017 hang ikke lenger ideologi og politikk sammen.

Hun er en av de mange i Ap som insiterer på pragmatisme i politikken og mener Jens Stoltenberg nettopp var en sånn type politiker. Hun liker ikke at noen snakker om at Ap har gått til høyre eller venstre, men mener i stedet man ser et parti som tradisjonelt har funnet løsninger som har forankring i befolkningen. Men at det glapp nettopp ved forrige valg.

– Men i Oslo får vi dette til! Her klarer vi å få befolkningen med på endringer. Vi ser utfordringer, anerkjenner dem og kommer med svar. Jeg skjønner ikke helt hvorfor vi ikke får til dette nasjonalt.

Hun er også en av dem som ønsker velkommen mer debatt om innvandring i partiet.

– Når vi ikke har øvelse i dette, blir debatten så polarisert. Det er litt sant at vi ikke tok debatten, og særlig gjaldt dette ved valget. Klart vi skal snakke om tryggheten som skole og arbeid gir, men vi må også snakke om innvandringen i seg selv og integrering.

Hun mener vi må løfte debatten ut i verden, hente kunnskap om hvilke land som bidrar, hva reglene i systemet er for folk på flukt.

Men Kamzy er optimistisk. For unge under 30 år, sier hun, er en fin gjeng. Generasjon Y. Når vi intervjuer henne, er hun en av disse med sine 29 år. Men når du leser dette, har hun fylt 30.

– Barn og unge tar miljøansvar på alvor og med en selvfølge. Når det kommer hvite kids hit og intervjuer meg for en skoleavis, er det ingen som spør hvorfor jeg er brun eller hvor jeg er fra. Det er veldig fint på en måte, at vi ikke er så opptatt av hvor folk kommer fra. Jeg skulle likevel ønske at vi turte å snakke om hudfarge, som noe rent deskriptivt. Det handler også om å erkjenne privilegier i Norge, noe vi altfor sjelden snakker om.

Og apropos å snakke, Kamzy mener også at en ny generasjon vil kreve nye måter å føre debatt på.

– Både i vårt eget parti og i kommunen må vi skjønne at debatter ikke lenger kan foregå i lukkede fora. Sjefen må sette pris på at de ansatte er et mangfold av meninger. Her må vi politikere være flinke til å gå foran og tenke høyt før konklusjoner er tatt i mediene. Vi må tillate uenighet offentlig.

For dette, sier hun, handler om å motvirke vår verste fiende, nemlig apatien.

Hun har hjørnekontor med utsikt over fjorden og Akershus festning, og hun har i praksis en 200 prosent stilling, fordi hun også er Aps helsepolitiske talsperson. Det kan bety arbeidsdager fra 07 til 22.

Fremdeles betaler hun fagforeningsavgift til Handel og Kontor, fra den gang hun var valgkamprådgiver i partiet.

– Jeg bestemte for meg å forme rollen min til å være en stemme for dem som ikke blir hørt. Jeg reiser mye rundt og snakker med ungdom, og jeg har ingen problemer med at de tenker: Hvis hun har klart det, så kan jeg. For hvis jeg kan bli varaordfører med min enkle innsats, så kan en gutt eller jente jeg møter, bli statsminister.