Gunhild M. Kvåle

Hovedverneombud i Kvinnherad kommune

Korrupsjon. Smak litt på det ordet.

Jeg er villig til å vedde mye på at mange nok tenker på utenlandske tilstander med shady forretningsfolk og pengebunker som skifter eiere.

For vi har vel ikke korrupsjon i Norge, har vi vel?

Blåøyd

Ifølge en liste fra TI (Transparency International) fra 2007 ble Norge rangert som det mest korrupte land i Norden, og den nyeste saken som har herjet media var vel «Drammenssaken» som endte i slutten av 2019 med dom på 5,5 og 2,5 års fengsel for de to involverte.

Allikevel kan det virke for meg som om vi nekter å tro at det kan skje og skjer korrupsjon i Norge?

Vi vil jo så inderlig gjerne fremstå som ærlige, redelige, sunne, friske, røde-roser-i-kinna-innbyggere, og vi går kanskje rundt med våre skylapper og tror vi lever i Kardemommeby hvor alt og alle bare er etter loven og alle er snille og greie?

• Norske helsekroner gikk til millionbiler. Her er hele historien

Hva er korrupsjon?

Ofte tenker vi på korrupsjon utelukkende som pengebunker som skifter eier.

Men korrupsjon kan være så mye mer enn det, og her nevnes bare noen eksempler: gratis reiser, billige reparasjoner av bil, kjapp saksbehandling, jobbtilbud , tillatelser til ulike ting og liknende.

Kanskje det er derfor en del ikke tenker på at det de driver på med faktisk er korrupsjon? For man bytter jo gjerne tjenester på privaten også? Naboen graver en grøft for deg, så da er det vel helt naturlig at du gjengjelder denne tjenesten med å skaffe rabatter til naboen når denne skal kjøpe husmaling?

Korrupsjon kan altså svært folkelig defineres som å motta en liten belønning for at noen, ved vår hjelp, slipper å «stå så lenge i kø» som de kanskje burde ha gjort.

Lokalt eller nasjonalt fenomen?

Tor Dølsvik fra TI (Transparency International) Norge sa i et intervju ved NRK i 2014 at det er lettere å drive med eller bli utsatt for korrupsjon lokalt enn det er nasjonalt. Grunnen til dette er, ifølge ham at det er mindre og svakere kontrollsystem lokalt enn det er nasjonalt.

Så hva slags kontrollsystem har vi i kommunene rundt om?

De fleste kommuner har sine etiske retningslinjer i internkontrollforskriften. Disse retningslinjene skal gjennomgås hvert år sammen med ledere og tillitsvalgte, og i starten og slutten av en kommunestyreperiode av representantene der.

Men jeg undres, hvor mange kommuner driver en aktiv kartlegging og risikovurdering av situasjoner som kan være korrupsjonsfristende?

• Han varslet om korrupsjon i Unibuss i årevis

Utsatte områder

Jeg vil anta at det finnes områder innenfor kommunal virksomhet som er mer utsatt for korrupsjonsforsøk enn andre, og tenker da i all hovedsak på avdelingene innen for eksempel plan, bygg, arealforvaltning, saksbehandling, vedlikehold og liknende.

Og her er det vel at ulempen med å bo et lite sted kommer inn, for der kjenner man jo som regel de fleste kontraktører, byggherrer og andre som trenger kommunale tillatelser og offentlig tilrettelegging.

Ting som kanskje kan virke som en aldri så liten venneforespørsel, kan fort utvikle seg til en korrupsjonssak. Og det kan ikke alltid være så greit å være en ansatt på et kontor som jobber etter å gi alle lik behandling og så for eksempel få beskjed av sjefen om at «Den søknaden der…den må du ta og behandle nå…kjapt….» Da kan det ugreit å være ansatt og rette ryggen og si: «Nei, det er andre som ligger foran den i køen…»

Og hva tenker sjefen: «Jeg liker ikke helt å gjøre dette, men han/hun hjalp meg jo med flere akuttimer på bilverkstedet i vår, så jeg skylder jo han/hun noe…»

Og slik har vi det nok mange steder i dette blåøyde landet våret. Dag ut og dag inn. Ting skjer eller blir betalt for å skje, fortere og glattere enn de vanligvis ville ha gjort.

Så mitt lille obs-varsel til deg er: Pass på hvem du ber om hjelp til å klø deg på ryggen, for det finnes ikke noe som heter en gratis vennetjeneste.