Feierne gjør mye mer enn å sjekke pipa. De tar vare på folk

KATHRINE GEARD

kathrine.geard@fagbladet.no

Gamle folkelige slangbetegnelser som piperenser og sotengel har for lengst gått ut av bruk. Til gjengjeld har feierne nettopp fått en ny offisiell yrkestittel, mer enn 300 år etter at de begynte å svinge kosten i skorsteiner her til lands. Etter høring og innspill bestemte Kunnskapsdepartementet at feier fra nå av skal hete brannforebygger. Årsaken er at faget og yrkesrollen har endret seg.

{f1}

Forebygging i sentrum

Alt feierne gjør enten det er tilsyn og kontroll, feiing av fyringsanlegg eller informasjonsarbeid handler om brannforebygging. Dessuten er selve feiingen blitt en mindre del av jobben.

– Vi kjenner oss godt igjen i navnet brannforebygger. Det gjenspeiler jobben vi gjør, sier Line Holtberget, leder av Feiermesternes Landsforening (FLF).

Det er en uavhengig landsomfattende interesseorganisasjon for feiere som har som formål å fremme fagutvikling og opplysning om feierfaget. Alt som har med lønn- og arbeidsvilkår tar fagorganisasjonene seg av. Derfor er mange av landsforeningens cirka 900 medlemmer også organisert i Fagforbundet, som var en pådriver for navnebyttet. I FLF var det mer delte meninger og skepsis til å vrake et godt innarbeidet navn. Men et solid flertall i departementets høring støttet forslaget om brannforebygger. Hovedargumentet var at en betegnelse som beskriver yrkesrollen og innholdet i faget bedre kan gjøre det mer attraktivt for unge, og ikke minst friste flere kvinner.

– Jeg håper navneendringen kan gi oss en boost i rekrutteringen. Brannforebygger høres mer spennende ut, og det blir lettere å forstå hva vi driver med, tror Holtberget.

BRA FOR REKRUTTERINGEN: – Jeg håper navneendringen kan gi oss en boost i rekrutteringen. Brannforebygger høres mer spennende ut, tror Line Holtberget, leder i Feiermesternes landsforening.

Tiltrukket av friluft

Det er nemlig langt mellom kvinnene i feieryrket, men på Hønefoss får Fagbladet en prat med Kjersti Jørgensen (45), som er eneste kvinne blant ni feiere i forebyggende avdeling ved Ringerike brann- og redningstjeneste. Hun var aktivitør på et dagsenter for psykisk utviklingshemmede da lysten til å gjøre noe annet meldte seg. Et intervju i Ringerikes Blad med en kvinnelig feier gjorde at hun fikk øynene opp for feieryrket, og tenkte at det kunne være noe for henne.

– Hva var det ved jobben som tiltrakk deg?

– Det var det å være ute i friluft og at det var et litt mer fysisk arbeid.

Jørgensen søkte feierjobber rundt i hele Norge, og fikk napp som praksiskandidat på Kongsberg i 2006. Etter fem år der bar det hjem til Hønefoss og feierjobben hun har nå.

Underveis tok Jørgensen, ved siden av opplæring i jobben, kurs ved Norges brannskole, og til slutt svennebrev etter tre års læretid. En ganske vanlig vei inn i yrket. Mange som søker seg til yrket har ikke svennebrev, men tar det etter hvert. Utdanningen er ellers ett år Vg1 Bygg og anlegg, pluss tre års læretid.

Kan ikke ha høydeskrekk

På Ringerike har de hatt noen lærlinger fra videregående, men ofte ønsker de seg videre til beredskap i brannvesenet. Et bein innafor feiervesenet gjør det lettere å komme seg dit. Men Jørgensen vil absolutt anbefale eget yrke til ungdom.

– Feiermiljøet er lite og godt. Det er fysisk og vi er ofte ute på farten og treffer mange folk. Ingen dag er lik og vi styrer arbeidsdagen mye selv. Det er veldig fint, synes Jørgensen.

Sosiale antenner, brukbar fysisk form og evne til å tåle høyde er gode egenskaper å ha i yrket. I vinterhalvåret, når folk fyrer, handler arbeidshverdagen mest om tilsyn, brannsikkerhet og forebyggende arbeid. Vår, sommer og høst er feiesesong. Samtidig går det med mye tid til rapportering og dokumentasjon.

– Vi har nok mye mer kontortid enn i gamle dager. Alt skal dokumenteres, sier hun.

MÅ OPP I LØNN: – Feieryrket er en fin jobb, men lønna er ordinær. Mange ser på lønn når de skal velge yrke. Skal vi rekruttere unge og beholde folk i yrket må vi gjøre noe med den, sier Kjersti Jørgensen.

Marianne Otterdahl-Jensen

Tradisjonsrikt

Mange tradisjoner har ellers forsvunnet med tida. Den moderne feieren bruker flosshatten til stas, og de klatrer ikke lenger ned i pipa. Før var det en del av svennebrevet å kunne teknikken med å klatre i store piper, uten trinn. Tørkle over munnen er for lengst erstattet med masker, og de bruker støvtette klær i svart. Verneutstyret skyldes at risikovurderinger og helsefarer er betydelig mer vektlagt i dag enn i tidligere tider.

– Vi er superopptatt av helse, miljø og sikkerhet og å få standarder som sikrer liv og helse, sier Line Holtberget, som opplyser at feieren er ekstra utsatt for kreft, gjennom blant annet eksponering for sot.

• Les også: Yrker og kreft

Uheldige arbeidsstillinger er også en belastning, og så er det selvsagt fare forbundet med å arbeide i høyden. I dag foregår mer feiing fra bakkeplan. Det gjør også at feierne blir mindre eksponert for farlige kjemikalier. Kjersti Jørgensen synes det er helt greit å gå på tak.

– Ja. det hender det er skummelt selvfølgelig, men vi tar ingen sjanser. Det skal være taktrinn og trygt å gå opp, sier 45-åringen, som heldigvis aldri har skadet seg.

Nye hjelpemidler

De bruker fortsatt den tradisjonelle feierkosten i stål, men andre verktøy er nye. For eksempel bruker de kamera til å filme pipa innvendig ved å senke den ned eller sette det på en stake som føres oppover.

– Det er veldig praktisk. Med kamera kan vi se etter skader som vi ikke får sett fra toppen eller bunnen.

Det er også utviklet freseutstyr som brukes til å banke løs hard beksot der feierkosten ikke duger. Men den fysiske feiingen skjer etter et annet mønster enn før. Tidligere var det vanlig at folk fikk feieren på besøk hvert fjerde år. Nå er det feiing og tilsyn etter behov som gjelder.

– I dag er det mindre sot i pipa og mer i ildstedet, sier Line Holtberget.

Kjersti Jørgensen forteller at det varierer veldig hvordan folk bruker fyringsanlegget sitt. Det er også stor forskjell på by og land.

– Jo lenger ut på bygda du kommer, jo mer fyrer folk. Det er muligens kaldere og så har de ofte bedre tilgang til ved, sier Jørgensen.

– Vi vurderer hvor ofte en pipe bør feies. Noen har en peis de aldri bruker. Da trenger ikke vi komme annethvert år. Andre piper må feies hvert år.

{s1}

Risikogrupper

Holtberget forklarer at feiervesenet i dag jobber mer analytisk og på bakgrunn av risikovurderinger.

– Vi har bedre oversikt over risikobyggverk og risikogrupper i kommunene. Det kan være bygninger med eldre fyringsanlegg. Eller en blokk med mange eldre over 70 år, som har høyere risiko ved eventuelle branner, statistisk sett.

I seinere år har brannsikkerhet for utsatte grupper vært et satsingsområde. I kjølvannet av NOU-en «Trygg hjemme» kom en ny brannforebyggende forskrift i 2016 som forsterket arbeidet. Mange brannvesen har egne Trygg hjemme-grupper som jobber med undervisning, hjemmebesøk, oppfølging av bekymringsmeldinger og tilsyn. At feiernes arbeid også har en sosial dimensjon har fått oppmerksomhet under pandemien. Mens mange sosiale tjenester ble satt på vent fikk kommunene beskjed fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) om å la feierne fortsette med utvendige tjenester. Grunnen er at feierne er i kontakt med sårbare grupper og kan fange opp dem som sliter med isolasjon. «Feierens øyne ut i samfunnet kan ha uvurderlig betydning for noen som er i en sårbar situasjon» presiserte DSB.

– Å holde et øye med sårbare grupper som ikke klarer å ivareta egen sikkerhet har vi alltid gjort, sier Line Holtberget.

Stoler på feierne

Først og fremst snakker de med folk om sikkerhet. Ser de at folk kan trenge hjelp er feieren opptatt av å være et medmenneske som lytter og spør hvordan de har det, forteller Holtberget. Etter en fortrolig samtale kan feieren spørre om de kan hjelpe og be om samtykke til å varsle videre. Og brannforebyggerne har taushetsplikt.

– Vi er i kontakt med folk som ikke har evne til å søke hjelp selv, og da må vi spørre om de vil ha hjelp. Svaret er som regel positivt, sier Holtberget som tror sårbare mennesker opplever at det ikke er så skummelt å slippe inn feierne og snakke med dem.

– Det blir mer en uformell prat der vi kommer mennesker i møte. Ofte handler det bare om å finne riktig kontakt i kommunen. Men er det grove saker som handler om overgrep eller vold har vi plikt til å melde fra, sier Holteberget.

Kjersti Jørgensen opplever at folk flest er tillitsfulle og slipper dem inn. Hun har ikke opplevd veldig alvorlige saker, men noen tilfeller av såkalte samlere har det vært. Altså folk som samler så mye i huset at det bare blir stier å røre seg på. Statistikk viser at tre av fire som omkommer i brann av ulike årsaker er ekstra utsatt for brann. Slike årsaker kan for eksempel være nedsatt syn og/eller hørsel, alder, røyking, boforhold, nedsatt bevegelighet og andre personlige forhold. Dette kan både øke sjansen for at brann oppstår, og for at personen ikke oppdager den og evakuerer.

FOLK STOLER PÅ FEIERNE: Først og fremst snakker feierne med folk om sikkerhet, men de spør også om folk har det bra. Kjersti Jørgensen opplever at folk flest er tillitsfulle og slipper dem inn.

Marianne Otterdahl-Jensen

Bedre lønn viktig

Den lokale avdelingen av Feiermesternes landsforening er opptatt av at feierne hittil ikke har fått lønnsmessig uttelling for sine svennebrev. I et innspill til Fagforbundet og Delta påpeker foreningen at branninspektører, som mange feiere går over til på grunn av lønna, som regel har betydelig kortere utdanning. «Ikke rart vi mister god kompetanse» heter det i brevet der foreningen tar til orde for en ny stillingskode for feiere. Det vil bety høyere lønn og bedre rekrutteringsgrunnlag, mener foreningen.

– Feieryrket er en fin jobb, men lønna er ordinær. Mange ser på lønn når de skal velge yrke. Skal vi rekruttere unge og beholde folk i yrket må vi gjøre noe med den, sier Jørgensen.

Ny læreplan i år

I Feiermesternes landsforening står ellers utdanning og implementering av det nye fagnavnet øverst på agendaen framover. Med brannforebyggerfaget følger også en ny læreplan. Den tydeliggjør bredden i faget og presiserer at utdannelsen ikke er begrenset av oppgavene i forebyggendeforskriften.

– Den reviderte læreplanen legger mer vekt på kompetansekrav til kommunikasjon, samarbeid og evaluering, sier Holtberget.

Men brannforebyggeren skal fortsatt være ekspert på fyringsanlegget og være den som kommer hjem til de norske hjem for en hyggelig brannsikkerhetsprat og gi trygghetsfølelse til folket.

– Norge er et langstrakt land som skiller seg i byggekultur sammenlignet med øvrig Europa. Vi bygger eneboliger, er selveiere av byggene våre, og egenberedskap er alle innbyggere i Norge kjent med. Brannforebyggeren er en viktig link mellom innbyggerne og lederne i kommunen.

Læreplanen vil være gjeldende fra 1. august 2021. Det betyr at elever kan søke seg til brannforebyggerfaget allerede i høst.