Øystein møter døden daglig

KATHRINE GEARD

kathrine.geard@fagbladet.no

Gravsteinene nedenfor Skjebergdalen kirke kaster lange skygger i sola som stråler fra en knallblå himmel. Men kulda har ennå ikke sluppet taket denne formiddagen i mars. Gravplassarbeiderne Roar Kampenes og Morten Kirkerud har gjort klar den nye graven ved hjelp av en tinemaskin. Inne i kirka står en naken hvit kiste og venter på båreblomstene.

– Alt må være ferdig pynta og ordnet en time før gravfølget kommer, sier kirketjener Øystein Aanonsen-Jansen.

De møttes allerede klokka sju for å planlegge dagens gjøremål på kirkekontoret drøyt ti kilometer lenger sørvest. På samme høydedrag i det åpne kulturlandskapet ligger også hovedsetet Skjeberg kirke. En hvitkalket middelalderkirke i stein. Her er Aanonsen-Jansen kirketjener og klokker på åttende året. Han har også arbeidet i Halden, Arendal og Sørum som kirketjener og kirkegårdsarbeider, og i krematorium. Gjennom 25 år har det blitt utallige møter med mennesker i sorg og krise. 

– Det viktigste er å være et medmenneske. Det er ingen forkynning. Sånt har ingenting med saken å gjøre. Jeg bare er der hvis de trenger en klem, eller hva som helst, sier kirketjeneren, som også er tillitsvalgt i Fagforbundet.

TINET GRAV: Kirketjener Øystein Aanonsen-Jansen slår av en prat ved den nye graven som gravplassarbeiderne Roar Kampenes og Morten Kirkerud har gjort klar.

Kathrine Geard

Sorg på agendaen

Kirkearbeidernes behov for faglig påfyll er kommet mer på dagsordenen i organisasjonen. Mange medlemmer deltok nylig på kurset «Sorgarbeid i dress og kjeledress», i regi av Institutt for Sjelesorg på Modum Bad, men på Fagforbundets regning.

– Det er bra at Fagforbundet har begynt å ta det her på alvor, sier Aanonsen-Jansen.

Han har fagbrev som kirketjener, men ut over en liten bolk om emnet på kirketjenerskolen, har han aldri fått formell opplæring i håndtering av mennesker i sorg. Det han kan, har han tilegnet seg fra eldre kolleger og gjennom egen erfaring.

– Kurset var inspirerende og lærerikt. Det er veldig godt å få litt teori på ting du bruker i hverdagen. Og ikke minst få høre hvordan andre på vår side jobber og bearbeider ting uten at prestene er blanda inn.

Døden til daglig

Døden og sørgende mennesker er en del av hverdagen for alle dem som arbeider i og rundt kirkene. Prester, kirketjenere og kirkegårdsarbeidere møter pårørende i en tidlig fase før og under begravelser, og seinere ved urnenedsettelser eller når folk steller gravene. Veldig mange som arbeider på gravplasser, har gartnerutdanning. Men her er det ikke bare plen og blomster som trenger stell og omsorg.

– Det er mange som har behov for å slå av en prat. Stort sett trenger jeg bare nikke og lytte, sier gravplassarbeider Kampenes.

Aanonsen-Jansen føler han har stor fordel av sin varierte arbeidserfaring. I Arendal jobbet han kun ute på kirkegården med klipping, graving og gravstell.

– Møter man sørgende på en annen måte der?

– Ja. Folk venter forskjellige ting av en prest eller en kirketjener som er inne i kirken med svart slips, enn en arbeidskar som står og klipper en hekk. Det er lov å spørre om andre ting.

Han mener arbeiderne på kirkegården gjør et veldig viktig etterarbeid.

– Når folk kommer tilbake til graven og ser at blomstene er visnet, så kontakter de gjerne den som er der ute og graver. Da kan de prate litt laust og fast om kaffe, fisking eller været, og ha en liten dialog om ting som har vært, et minne de har. Den lille stunda der, den tror jeg er kjempeviktig for sorgprosessen videre.

VERDIGHET: Alt må være i orden i god tid før gravfølget kommer, sier Øystein Aanonsen-Jansen.

Kathrine Geard

Flere kirker

Kirketjeneren har mange og ulike oppgaver i løpet av en uke. På mandager skal kollekten i banken og kirken klargjøres for babysang og andre ting som skjer. Tirsdag, torsdag og fredag er begravelsesdager, mens urneseremonier som regel foregår på onsdager. Lørdag er det vielser, og kanskje en konsert, og søndag er det gudstjeneste. Alle dagene har kirketjeneren praktiske oppgaver, møter besøkende og sørger for at alt går som det skal. I teorien kan det være tre begravelser på hver av de avsatte dagene. Men så mange dør det ikke i Skjeberg sokn, som foruten Skjeberg og Skjebergdalen, også omfatter kirkene Søndre Skjeberg og Hafslund. Tre begravelser i uka er mer normalen.

– Før begravelser klargjør jeg alt når det gjelder lyd og lys på forhånd. Jeg pynter, tar imot folk i døra og jeg følger med ut til grava.

Målet er at de sørgende skal oppleve en stemning av ro og verdighet. Samtidig forholder folk seg veldig forskjellig til de praktiske oppgavene de må gjøre før og under en begravelse.

– Noen kan komme hen på morgenen for å se at det konkrete blir gjort. Andre bryr seg ikke.

Er ikke kirkegård lenger

Også urneseremonier krever nøye forberedelser.

– Er det tre på en dag må jeg vite rekkefølgen og hvor den enkelte urne skal settes ned.

Men før de kommer så langt har kirketjeneren hatt kontakt med pårørende om hvordan de ønsker å ha seremonien.

– Så vi lager den lille seremonien i samarbeid, enten de vil ha sang, spille et musikkstykke, eller framføre et dikt.

Etter loven må en fra kirkekontoret bli med ut til gravstedet, men det er opp til de pårørende om kirketjeneren skal bidra med noe. Omtrent halvparten vil det. Ellers ser de bare til at urnene blir satt riktig ned. Avviklingen av statskirken har endret litt på spillereglene.

– Det som er fint nå, er at det ikke er en kirkegård lenger – det er en gravplass der alle har krav på å få sitt ønske for seremonien oppfylt.

{o}

70/50

Kathrine Geard

– Det der med at alle som dør kommer til himmelen...

Jeg sier ikke noe sånt. Det er ikke mitt bord.

{/o}

Må tåle følelser

Folk sørger på veldig ulikt vis. Det må en kirketjener være seg bevisst.

 – Det ene ytterpunktet er de som har veldig mye sorg etterpå, som blir sinna og frustrerte. På den andre siden har vi dem som er helt likegyldige og som ikke har startet på sorgprosessen ennå.

Sterke følelser og at enkelte tar ut sorgen i sinne mot ansatte må de tåle. Det vanker en del kjeft, også for ting de ikke har noe med.

– Hvis folk er veldig frustrerte, så må de bare få lov å være det. For følelser er jo alltid ekte. Man må bare stå i det.

– Du går ikke inn i diskusjoner?

– Nei. Aldri. Det er ikke noe å diskutere. De har jo de følelsene de har.

– Selv om du får skylda for ting du ikke kan gjøre noe med?

– Det går fint. Jeg vet ikke om det er riktig, men det er naturlig for meg. Kanskje fordi jeg er sørlending, sier Aanonsen-Jansen, som kommer fra Grimstad.

Blomster på grava

Et eksempel er hun som ble illsint fordi de hadde lagt noen rester av alminnelig jord i bedet på graven til foreldrene. Det skulle være ny plantejord.

– Det var bare det at hun hadde så mye sorg i seg at hun måtte få det ut på ett eller annet. Og da ble den jorda så viktig at den tok helt over.

– Hvordan løser dere det?

– Da gikk jeg opp til graven med henne. Sammen bytta vi ut all jorda i bedet og planerte ut. Jeg kjøpte også blomstene hun ville ha og planta dem. Da ble det bra, hun var veldig fornøyd etterpå.

– Har erfaring gjort deg tryggere i møte med sørgende?

– Jeg har vært ganske trygg hele veien, og aldri vært redd for det. Jeg har min tro som jeg har hatt hele livet… At jeg tror det finnes noe mer enn akkurat det som er her, det gir en trygghet for meg sjøl, om ikke for andre.

VELKOMST: En av kirketjenerens oppgaver er å ta i mot gravfølget i kirkedøra.

Kathrine Geard

Ikke mitt bord

– Hvis du møter sørgende som ikke er religiøse, sier du noe om din tro?

– Nei. Ikke hvis de ikke spør…eller kanskje jeg gjorde det litt mer da jeg var yngre. For da jobbet jeg på en kirkegård. Da skinte det mer gjennom at den var kirka sin. Men nå er det en gravplass og den er alles. Så her er det muslimer, katolikker og ikke-troende.

– Betyr det at du nå passer mer på hva du sier?

 – Ja, det der med at alle som dør kommer til himmelen.. jeg sier ikke noe sånt. Det er ikke mitt bord. Men troen på at det finnes noe mer gjør meg tryggere på jobb.

– Føler du at du skjønner hva de sørgende trenger?

 – Ja, jeg tror jeg er god til å lese folk. Jeg føler at jeg klarer å tilpasse det jeg gjør til sånn som de har lyst å ha det. Det kommer antakelig av mye erfaring, jeg har jo møtt mange folk i sorg.

De gangene han likevel har tenkt at han skulle gjort det annerledes har det gjerne handlet om stress forbundet med mange seremonier og menneskemøter etter hverandre. Det er kanskje blitt seint på dagen og jentungen skal snart hentes i barnehagen.

– Da tar du deg kanskje ikke like lang tid til den siste samtalen som du burde. Det er viktig å sette av nok tid til alt vi skal gjøre.

MIDDELALDERKIRKE: Skjeberg kirke ligger vakkert til på et høydedrag midt i kulturlandskapet sør for Sarpsborg.

Kathrine Geard

Blir sliten av presset

Å møte mye sorg påvirker naturlig nok dem som jobber med ritene knyttet til døden. Noe annet ville være umenneskelig, mener kirketjeneren.

– Hvis jeg har en barneseremoni, så begynner jeg å grine. For det skal ikke være sånn at barn dør, sier Aanonsen-Jansen, men legger at han likevel må være den profesjonelle som gjør jobben. Selv om han blir preget må han hjelpe andre.

– Men om det kommer en tåre, så tror jeg ikke det gjør noe for folk.

Barnebegravelser er tøffest. Men også begravelsene der det ikke kommer noen er en påkjenning. Da må kirketjeneren, presten og graveren sette seg på benkene. Minneord og alt annet skal foregå på vanlig måte.

– Alle har krav på en verdig seremoni. Men tanken på at noen har hatt det sånn at ingen…ingen kommer, er en annen sorg. Det er fælt.

Han kan også bli sliten rett og slett av store, vanskelige begravelser der det er mye å holde styr på. At prikkfrie seremonier er viktig for de sørgende innebærer unektelig et betydelig press.

– Det er ikke noe «vi tar det bedre i morgen», eller på neste forestilling, sånn som på teateret. Nei, du har én sjanse, og da skal være alt perfekt.

Enkelte tabber skjer naturligvis likevel, innrømmer han. Det er menneskelig å feile, selv om de egentlig ikke har noen feilmargin. Får de reaksjoner, er det bare å bøye seg for det.

Kollegastøtte må til

På vanskelige dager er det godt å trekke seg tilbake til kirkekontoret og dele og bearbeide opplevelsene med kollegene der. Men det skjer ikke så systematisk som det burde, mener kirketjeneren. Han tror andre yrker som møter folk i krise og sorg er mer proffe.

– Det vanskeligste er at du tar det med deg hjem. Det kan være en veldig tung begravelse. En kreftsyk mor har dødd. Er det mange små barn med synes jeg det er vanskelig. Så setter du deg i bilen og drar hjem for å begynne på middagen…da jobber hjernen. Jeg tror ikke det er bra. Det er bedre å bruke litt tid før vi reiser hjem til å snakke sammen.

Kirketjenere er også pårørende. Er det en perifer onkel som begraves, kan Aanonsen-Jansen la seg irritere over lysestaker som ikke er ordentlig pusset, eller at det mangler en lyspære til venstre.

– Men da bestemoren min døde for ikke lenge siden, da var det helt annerledes. Da var jeg kun meg selv, og brydde meg ikke om noe som helst. Jeg husker ingenting av åssen prekenen var.

– Er en erfaring du kan bruke som kirketjener?

– Jeg tror det. Det er ikke så viktig alt det der med staffasjen. Det er det at du har gode folk som står sammen med deg som er det viktige.

Skjebergdalen kirke

Kathrine Geard

Fornyelse av ritualer

Pandemien var en krevende og spesiell periode. Det var sårt for mange når ikke alle som ville kunne få delta i kirkeseremoniene og dele sorgen med familien. En konsekvens var at mange flere enn før kom på urnenedsettelsene utendørs etterpå.

– Vanligvis har bare de aller nærmeste deltatt på urnenedsettelse, men nå kom det kanskje 40 stykker. 

Det ble et nytt ritual på mange måter. For det skjer ganske ofte fortsatt.

– Jeg tror folk synes det var litt fint, sier kirketjeneren, og peker på at det også en mulighet til å invitere med seg dem som ikke kunne delta i begravelsen.

Folkene fra begravelsesbyrået er kommet til Skjebergdalen. De sørger for at bårebuketten og blomsterdekorasjoner i matchende pastellfarger legges på rett plass. Programmet som Øystein Aanonsen-Jansen skal hjelpe til med å dele ut forteller at begravelsen neppe blir av det tøffeste slaget. Den døde i kista fikk leve i 94 år.

Selv om død og sorg preger arbeidshverdagen legger det ingen demper på arbeidsgleden, understreker han.

– Jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag. Helt på ordentlig. Det føles meningsfylt å få lov å hjelpe folk.

Sug etter kunnskap om sorgarbeid

– Folk trenger ikke kjapp trøst, men å bli møtt på sine følelser, sier prest ved Institutt for sjelesorg, Rune Stray.

Når Institutt for sjelesorg på Modum Bad arrangerer kurs i sorgarbeid blir de raskt fulltegnet. Nylig deltok 39 kirkegårdsarbeidere fra hele landet på kurset «Sorgarbeid i dress og kjeledress». Der fikk de innblikk i ulike emner knyttet til å møte sorg og sørgende. «Hva er sorg, og ulike reaksjoner», «Hva sier jeg og hva trenger de?», og «Å tåle andres følelser og håndtere sine egne». Et nytt kurs skal holdes i juni.

 – Det er et sug etter disse kursene. Det er nok slik at kirketjenere og kirkegårdsarbeidere har gått litt under radaren, selv om de antakelig møter pårørende og sørgende mest av alle, sier instituttprest Rune Stray, som er en sentral foredragsholder på kursene om sorgarbeid.

Kathrine Geard

Ingen sørgemåte er feil

Han opplever at deltakerne også har stor glede og nytte av å snakke med hverandre.

– Det var veldig fint å se yrkesstoltheten og hvor bevisste de er på å gjøre en god jobb.

Strays overskrift for sorgkursene er "Vi skal skaffe oss kunnskap om mennesker i sorg og trene oss på kreativ godhet i møte med sørgende". Det er ikke er noen rett eller gal måte å sørge på, understreker han. Den måten en person faktisk sørger på sannsynligvis er den riktige for denne.

– Noen vil sørge aleine, andre vil snakke. Noen gråter lite, andre gråter mye. Noen er ofte på graven, andre ikke. Noe vil flytte fra minner, andre vil være i minnene.

Bare toppen synes

Presten beskriver sorg som et isfjell. Folk ser bare den tidelen som er synlig, når det tilsynelatende går bra, ikke det som er fastfrosset. Derfor er det viktig å møte sørgende med ydmyket.

– Ikke si at du forstår, men heller at du gjerne vil høre hvordan det er å være den som sørger. Det er en god tilnærming. Nysgjerrighet er kompetanse i denne sammenhengen.

Stray mener folk sier og gjør mye dumt, av uvitenhet, ikke av ondskap.

– Sørgende trenger ikke belæring, men har maksimalt behov for omsorg og nærhet.

Unngå «trøst» av typen «du skal være glad du har et barn til» eller bagatellisering som «det går nok bra skal du se», råder han.

– Folk trenger ikke kjapp trøst, men å bli møtt på sine følelser. Man må våge å være hos dem.

Empati

Som profesjonelle yrkesutøvere representerer kirketjenere og gravplassarbeidere også kirken. Det krever høy bevissthet i møte med sørgende, påpeker presten.

– Det som er hverdag for kirkens ansatte er en helt spesiell dag i livet for de sørgende. Da må man ha empati.

Han tror folk jamnt over er veldig takknemlige for jobben som gjøres, men får man kjeft er det viktig å telle til ti og ta i mot.

– Men det er viktig å ha et apparat for debrief i etterkant og se etter om kritikken var urimelig eller om man må skjerpe seg.

Møte seg sjøl

Det er også viktig å være klar over at sorgarbeid innebærer å møte seg sjøl, og sin egen sårbarhet og dødelighet, sier Stray.

– Men det er lov å vise følelser?

– Ja, det er ønskelig egentlig. Dette er yrker som handler om å håndtere ting som for andre er absurd. Man skal åpne graver, forholde seg til beinrester, og samtidig ivareta pårørende og familier i sorg. 

Hva det gjør med den enkelte er forskjellig.

– Noen velger å se praktisk på det. Andre aktiviserer egen sorg og død. Derfor er bearbeiding og veiledning viktig. Vi oppmuntrer til at man har en type støttefunksjon for hverandre.